Fattigdom i Norge

Vi er jo definerte som fattige, etter den normen.
Uten at det plager hverken oss eller ungene. Klart de ikke kan få "alt" andre har, men de får andre "ting", som andre ikke har.

Ja, hva er definisjonen på fattigdom?

Vi hadde mindre penger enn alle jeg kjente da jeg var barn. Vi fikk mat hver dag og vi hadde hele klær, men det var ikke noe fancy av noe slag. Men mamma var i full jobb (dog i ikke spesielt godt betalt jogg og alene med to barn), så jeg vet jo at det er mange som har det langt verre enn vi hadde det. Jeg husker at jeg tenkte mye på dette som barn at det var kjipt at alt alltid var mindre hos oss. Så jeg skjønner godt at det kan være problematisk for de som har enda mindre. Det blir en definitivt belastning når man er et "barn som tenker på slikt".

Altså; vi var ikke faktisk fattige, men jeg kjente godt på den følelsen av å ha mindre. Det var faktisk svært problematisk for meg. Jeg tror ikke at broren min tenkte på det i samme grad, så mye avhenger jo av personligheten også.

For å si litt om barn i fattigdom også.

Jeg mener at et barn som blir sosialt isolert på grunn av dårlig økonomi, som typisk ikke har råd til å være på noen fritidsaktiviteter, bursdagsselskaper eller skoleturer, ikke har råd til ordentlig skolemat eller varme nok klær, sånn at det får dårligere oppvekst, er fattig.

Men jeg synes ikke at det nødvendigvis betyr at man skal bare øke på med stønad til foreldrene av den grunn. Jeg er mer for at det skal være offentlig skolemat og at mest mulig fritidsaktiviterer og skoleturer skal være gratis.

Min eldste sønn er overbevist om at vi er fattige, (og babler i vei om det til kjente og ukjente! ), jeg prøver å gi ham et visst perspektiv. Blant annet ved å legge inn "levere gaver på fattighuset" som kalenderluke.

Vi er ikke av de mest privilegerte mtp. økonomi, men det er himmelvid forskjell på fattigdom, relativ fattigdom og "bare litt trangt i ny og ne". At man ikke har råd til å dra til syden(!) et år synes jeg ikke sorterer inn under noen av kategoriene.

Jeg syns det blir litt feil å sammenlikne med hva "alle andre har" også. I Norge har de fleste for mye av alt, og man er ikke fattig fordi man ikke lever i overflod. Ellers er jeg veldig enig med Esme.

Mannen er fra en vanlig arbeiderklassefamilie i England. Faren døde tidlig, så moren var alene med tre barn og dårlig betalt jobb. Han og brødrene måtte dele badekar en gang i uka - for det ble for dyrt å fylle opp flere ganger. De kunne ikke delta på fritidsaktiviteter før de ble store nok til å betale selv gjennom ekstrajobber. De var sjelden på ferie, og hvertfall ikke i utlandet. Men de hadde mat på bordet, og kunne som regel betale alle regningene sine. Noen nordmenn ville nok sett på dette som relativ fattigdom, men han syns ikke at han vokste opp som fattig. Han syns derimot jeg, som hadde en helt vanlig norsk 80-talls-barndom er usannsynlig bortskjemt.

Esme skrev:

For å si litt om barn i fattigdom også.

Jeg mener at et barn som blir sosialt isolert på grunn av dårlig økonomi, som typisk ikke har råd til å være på noen fritidsaktiviteter, bursdagsselskaper eller skoleturer, ikke har råd til ordentlig skolemat eller varme nok klær, sånn at det får dårligere oppvekst, er fattig.

Men jeg synes ikke at det nødvendigvis betyr at man skal bare øke på med stønad til foreldrene av den grunn. Jeg er mer for at det skal være offentlig skolemat og at mest mulig fritidsaktiviterer og skoleturer skal være gratis.

Amen til det. Det er ingen hemmelighet at å være fattig i Norge tildels er "selvvalgt". Vi har gode løsninger for de som faller utenfor, men man må da har ressursene til å velge "rett" og faktisk prioritere. Ved å ta de grepene Esme skisserer så når man fram til barna uten å belønne foreldre med pussige prioriteringer.

Ja, for barn av rusmisbrukere, spilleavhengige, alkoholikere, eller hva nå enn de bruker pengene på, hjelpe det ikke ungene at foreldrene får stønader, men de hadde fått skikkelig skolemat om det var fri skolematordning, uavhengig av om foreldrene brukte de pengene de måtte ha mellom hendene på brød eller egen avhengighet.De løsningene Esme skisserer der er langt bedre egnet til å treffe ungene, enn stønader til foreldrene.

Esme skrev:

Men jeg synes ikke at det nødvendigvis betyr at man skal bare øke på med stønad til foreldrene av den grunn. Jeg er mer for at det skal være offentlig skolemat og at mest mulig fritidsaktiviterer og skoleturer skal være gratis.

Absolutt. Jeg syns særlig det burde på dagsorden dette med skolemat altså. Det er for dårlig at ungene skal sitte med tørre skiver og spise på pulten. Fattig eller rik.

Esme skrev:

Men HI spurte om man trodde man kunne bli fattig, og jeg svarte at ja, men det er liten sjanse for det. Og sånn er det jo, forsikringsselskapene har jo også en risikovurdering på det, for det er jo store forskjeller blant folk. Ut fra yrke, tidligere sykdommer etc.

Jeg er enig i at sjansen er svært liten.

For min egen del tror jeg bare det er to måter jeg kan komme i kategorien "fattig" (eller relativt fattig) på: den ene er ved å bli arbeidsudyktig og enslig på en gang, og den andre er ved at noe skjer med samfunnsøkonomien slik at veldig mange blir satt på bar bakke.

- Barnefattigdom rammer spesielt barn av foreldre med lav utdanning, foreldre uten fast jobb og foreldre med ikke-vestlig innvandringsbakgrunn. Barn i store husholdninger, med enslig forsørger, i husholdninger som mottar sosialhjelp eller er velferdsstatsavhengige er også utsatt Jeg lurer på en ting, om man er uten jobb, trygdet og har generell dårlig råd. Hvorfor går noen da til det skrittet å får flere barn? Jeg ser det jo rundt meg, en av foreldrene da gjerne mor er 100% ufør får flere barn.
Om man har f.eks allerede 3 barn, ufør, en lavtlønnet og bor trangt. Plutselig er man gravid med tvillinger.... Man meler på en måte sin egen kake?

Jeg har funnet en definisjon på relativ fattigdom, som skal være nokså mye brukt. Den er gitt av den britiske sosiologen Peter Townsend:
"Poverty (…) is the lack of the resources necessary to permit participation in the activities, customs and diets commonly approved by society."
Hvordan dette gjøres om til målbare forhold, med en grense man enten er over eller under, vet jeg ikke. Det fremkommer heller ikke hvilken utregning som er benyttet i artikkelen i HI. Men en viss prosent av medianninntekten er vel vanlig.
Jeg er enig i at gode ordninger i skole- og barnehagesituasjonen samt rimelige/gratis fritidstilbud må være riktig vei å gå for å utjevne forskjellene som oppstår ved at mange får stadig mer å rutte med, mens andre sakker akterut. Det blir da viktig å jobbe for en 'minimum baseline' som favner så bredt som mulig. At alle ikke kan stå på slalom eller dra til syden, er helt greit for meg, men det skal ikke være nødvendig at barn sulter i Norge i dag.

Som ufør, enslig forsørger ville jeg nok slite ja.
Jeg har uføreforsikring altså (mannen også), men livet vårt er nå engang basert på to friske mennesker i jobb. Vi klarer oss med en ufør, men som enslig forsørger i tillegg må det tas større grep.
eller verden kan jo "gå bananas" og alt går amokk og ingenting er helt normalt og verdensøkonomien bare går under. Det kan jo sikkert skje.

Men sannsynligheten for det er jo ikke sååå overhengende stor. Ja, jeg kan bli ufør. Eller mannen kan bli det. Vi er pr i dag friske, men lynet slår jo ned noen steder. Faktisk. (og noen vinner i lotto hver lørdag...) Og potensielt kan jo da den friske bli så lei av å passe den syke at vedkommende stikker fra ansvaret, men jeg håper at forholdet er basert på noe som kanskje holder litt lenger enn til første lange sykemelding... (går verden under, ja da gjør det den det for mange, så da er "relativt sett fattig" plutselig veldig relativt.... siden snittet også faller?)

Klart jeg potensielt KAN bli relativt sett fattig. Men sannsynligheten er ikke så stor. Vi er greit forsikret og har en solid økonomi. Reelt fattig blir jeg ikke, det er jeg for greit sikret til. Mat, drikke, medisiner, tak over hodet, det ser jeg ikke for meg at vi kan mangle.

Mitt klare inntrykk er at byrden for de barna som ikke får dekket sine behov altfor ofte blir verre fordi mange av disse også har foreldre som søren ikke prioriterer ungenes behov heller.

Det er noen få der ute som prioriterer hver eneste krone - og da går det såvidt med store ofre for barna også. Men ellers er det overraskende mange av de barna som da ikke kan delta i vanlige aktiviteter som har foreldre som har råd til feks røyking.

Dermed tror jeg at løsningen er som Esme er inne på - å sette tiltakene inn direkte mot de fattige barna, ikke sende ressurser via foreldre.

Så til spørsmålet om jeg tror jeg kan bli fattig? Nei, det tror jeg egentlig ikke. Vi har en real sum oppspart i form av fast eiendom. Ikke nok til et liv i luksus om jeg skulle miste jobben, men vi kunne da selge huset og kjøpe en blokkleilighet og få 'butikken' til å gå relativt greit rundt uten så store midler. Vi har uføre- og livsforsikring som vil kunne gi en utbetaling.

Dette er et utrolig komplekst sett med problemstillinger og jeg har en mistanke at de som vil "avskaffe fattigdom med et pennestrøk" er de samme som vil at alle skolebarn skal prestere bedre enn gjennomsnittet.

Jeg tror nok at mye av problemet ligger i at vi har lagt oss på et absurd høyt forbruksnivå og at forventningene til hva man skal ha råd til på en normal inntekt er tildels urealistiske.

Når det er sagt så er min erfaring at aleneforsørgere generelt skal ha rimelig god inntekt for å unngå å nærme seg et slags relativt fattigdomsnivå.

Jeg tar ingenting for gitt, men i dag anser jeg det som lite sannsynlig at jeg skulle bli reelt fattig. Ved en uheldig hendelse ville jeg nok også greid meg greit: nedsatt arbeidsevne, alenemortilværelse eller økonomisk kollaps. Dersom flere av disse faktorene kom oppå hverandre ville det blitt betraktelig trangere, og det er vel ofte sånn det er. Livet kommer i hauger. Alvorlig sykdom sliter sund ekteskap og det er dyrt å være fattig. Man kan havne i vonde spiraler av manglende betalingsevne.

Og om jeg tror jeg kan bli fattig? Nei. Jeg har vært fattig. Jeg har eid én jeans og ingen tørketrommel og tatt den på halvtørr på morgenen over tid fordi det var den jeg hadde. Jeg har kjent på smaken av havregrøt uten melk oppi fordi jeg ikke hadde de femten kronene ekstra. Jeg har brukt tid på å få en økonomi som lå stusselig til etter et samlivsbrudd på beina. Og aldri følte jeg at jeg var fattig. Jeg hadde jo en bil (måtte ha på grunn av jobb) og jeg hadde hus og hjem og unger som ikke var sultne eller kalde. En gang begynte jeg å grine når minste ble bedt i bursdag, men jeg greide å skaffe frem en gave likevel.

Og grunnen til at jeg aldri følte meg fattig var altså at jeg hadde en exit. Jeg kunne flytte til noe billigere om det skar seg helt. Med vissheten om en exit så var motivasjonen grei til å komme gjennom. Dessuten hadde jeg en plan som i løpet av et års tid ville gi sakte litt og litt mer rom i økonomien, og den virket.

Den perioden lærte meg dog viktigheten av å ha kontroll på egen økonomi, og i dag er den kontrollen såpass god at sannsynligheten for at jeg noensinne blir fattig er liten. Jeg er godt forsikret og jeg har hus med høy egenkapital. I verste fall kunne jeg solgt det.

Kasia skrev:

Absolutt. Jeg syns særlig det burde på dagsorden dette med skolemat altså. Det er for dårlig at ungene skal sitte med tørre skiver og spise på pulten. Fattig eller rik.

Den er jeg enige i.

Det er jo mye som spiller inn. Jeg tror at hadde jeg bodd i Oslo og hatt boliglån på 100% tilsvarende min bolig,så hadde jeg vært fattig pr. i dag med mine to små.
Jeg er ikke der og klarer meg godt som alenemor og eget hus. Jeg har ikke noen høy inntekt, men fordelen min er at jeg har lite lån og mye egenkapital.
Så bare inntekten spiller ikke alltid inn.

Vi har ulik egenkapital, ulike forsikringsordninger og bor på sosialt ullike steder. Høylønnede får stort inntaktsgapet sammenlignet med hva NAV utbetaler.

De fleste som bor en enebolig i en storby, ønsker å fortsette med det. En tre roms utenfor byen kan være nederlag, absolutt ikke fattigdom.

Ufør kan vi alle bli ved en ulykke. Selv om jeg med en gang tenker kvinner i lavtlønnede yrker med belastnings skader.

Foreldre har ansvar for stabil økonomi og råd til et minimum at skolemat, utflukter og fritidsaktiviteter. Men det er tydeligvis mange voksne som sliter og barna lider. Hadde vært flott med helt gratis skole alt inkl.

På 80 tallet var økonomisk kunnskap lav blandt kvinner, mange tviholdt på store nybygde eneboliger og hadde ansvar for barna. Renta var høy og 40% rentefradrag ble til 28%. Vi opplever nok ikke det igjen. Men den Norske befolkning har høy gjeld i forhold til inntekt. Vi er prisgitt lav rente. Samtidig vil store nasjonale endringer føre til lavere forbruk for alle.

tink skrev:

Livet kommer i hauger. Alvorlig sykdom sliter sund ekteskap og det er dyrt å være fattig. Man kan havne i vonde spiraler av manglende betalingsevne.

Jepp. Livet kommer i klumper.
Jeg har snust litt på det som kalles relativ fattigdom (jeg kalte det bare dårlig råd, jeg. Jeg følte meg jo rik på mange andre måter) i en begrenset periode. Vissheten om at det var midlertidig hadde mye å si. Erfaringene fra den perioden og da jeg klorte meg opp igjen har nok også gjort meg mer enn middels opptatt av å spare til regnværsdager osv. Så jeg vil tro risikoen har blitt mindre av at jeg har stått uten paraply i pøsregnet. Fordi jeg nå vet hvor fort det kan skje og derfor tenker forebygging i større grad.

Den relative fattigdommen handler ikke for meg om å måtte unnvære alpinutstyr eller sydenturer. Det handler om helt andre ting. Som å få lapp fra den ferske skoleguttens lærer som beskriver en gutt som hver dag når melkeutdelingen går forbi pulten hans spør hvorfor ikke han får melk. Og kjenne hvordan det bare knuser morshjertet. Som å ha barn som definitivt kvalifiserer til grunnstønad pga. stor slitasje på klær etc. men ikke ha penger til å legge ut i 3 måneder først og stadig stange hodet i veggen hos sosialkontoret der henvendelser om behovet for bukse og sko til ungen møtes med hakk i plata og "det er det grunnstønaden skal dekke" uansett hvor mye man forklarer at man ikke har penger til å få grunnstønad. Som å ikke ha bensinpenger til å komme seg til hytta man får bruke gratis i ferien og derfor måtte bli hjemme. Ikke ha råd til å komme seg til de rimelige butikkene, men måtte kjøpe all mat fra den dyre nærbutikken.

Det handler om å vente i flere uker med tannverk fordi nødhjelpsøknaden ikke blir behandlet før man får hjelp av Fylkesmannen til å purre. Eller å ikke ha råd til Ventoline til barnet med astma og igjen stange hodet i veggen i forhold til saksbehandleren på sosialkontoret mens man håper ungen ikke får akutt anfall i mellomtiden. Eller få julepengene man sårt trengte i desember i april neste år.

Men det handler også om å finne løsninger. Om å skrive brev til kommunepolitikere og beskrive svikten i systemet, og glede seg over å se at det blir korrigert. Selv om man da heldigvis for lengst har kommet seg såpass på bena at man ikke trenger hjelpen selv. Det handler om å selge unna alt man kan, investere noe av det i f.eks. en stor pakke med scrappepapir på Ebay (hvis man er heldig nok til å ha hatt forhåndsbetalt internett da krisen inntraff) som man videre deler opp i mindre, mer salgbare pakker og selger videre på QXL med en liten fortjeneste. Gleden av å få tak i en haug gamle Illustrert Vitenskap til barnet som elsker sånt og mangler julekalender. Å improvisere for å lage mat og ramle over en og annen god rett. Å erfare at verden tross alt er god. Folk tross alt er gode. Og å ta opp kampen med egen stolthet og bare ta imot, fordi man har barn som trenger nettopp det. Foreldre som klarer å ta imot når det trengs.

Og å se barnet som får en pose seigmenn av noen man kjenner, hoppe rundt og juble "Jeg er så heldig!" samtidig som man kjenner at det er man jammen. Heldige. Og rike. Omgitt av hverandre, gode mennesker og med muligheter.

Jeg har bare en knøttliten erfaring. En kortvarig en som jeg på et vis er takknemlig for i ettertid. Men jeg kjenner virkelig ikke igjen bildet som tegnes av den relative fattigdommen bestandig. Jeg er enig med Herman Melville når han sier dette:

Of all the preposterous assumptions of humanity, nothing exceeds the criticisms made of the habits of the poor by the well-housed, well-warmed, and well-fed.

Og ja. En bivirkning til: Jeg får nesten pusteproblemer av skrekk når jeg ser andre leve på kanten tilsynelatende uten å se det selv. Som har kjøpt tankegangen om at fattigdom kun handler om personlige egenskaper som ansvarlighet osv. uten å se at man faktisk ikke kan planlegge økonomien sin som om det vil være plankekjøring hele veien. Folk som konsekvent tar opp kredittkortgjeld og synes det er greit fordi de er samvittighetsfulle betalere, fremfor å spare til det de vil ha. Slike ting. Jeg klarer nesten ikke å se på og har nok blitt en av dem som maser på folk om buffersparing og sånn. Så det hender nok at jeg blir smånervøs på andres vegne når jeg synes de lever for nære kanten.