Jeg liker ikke selskapsleker, men dersom det er fellesopplegg der alle gjør det samme blir jeg med for høflighets skyld. Individuell "moro" er jeg ikke med på. Da tar jeg heller oppvasken. 😮
Vi var i et grusomt selskap i Estland en gang. De elsket selskapsleker av typen "finn en liten og tynn person, og en stor og tykk en. Be den lille løfte den store foran forsamlingen."

Jeg ser ikke humoren i slikt. Det er kanskje et manglende humor-gen, for i familien til mannen er de mange som ler like godt hver gang noen dukker opp med en rar parykk, løstenner eller digre skumgummipupper. Ler så tårene triller liksom. 😕