Sykemelding ifm sorg

Jeg fikk velferdspermisjon med lønn i noen få dager da min svigermor døde. Da min far døde hadde jeg ferie.
En god venninne av meg mistet mannen sin, hun er nå sykemeldt. Og der tenker jeg at både fastlege og arbeidsgiver har et stort ansvar i forhold til å få henne tilbake til jobb. Om det så er bare for å komme innom på en kopp kaffe hver eneste dag. Nettopp for å få hennne tilbake til livet og hverdagen. Det er ingen som stiller spørsmål ved om barna skal komme på skolen etter en slik opplevelse. Deres sorg er også stor, men barn blir ikke sykemeldt. Derimot blir foreldre sett på som ansvarsløse om barn ikke kommer på skolen. Det ses på som omsorgssvikt. Kanskje svikter vi våre kollegaer også om ikke vi er i stand til å støtte folk tilbake på jobb.
Jeg bekymrer meg oppriktig for venninnen min, og håper hun kommer seg på jobb snarest.

Iset skrev:

Eller barna, jeg hadde ikke orket å tenke på jobb engang om noen av dem hadde dødd.

Ja, barn ja, de glemte jeg visst. Fortrengte visst det faktum at barn kan dø.:(

Jeg tenker at dersom man mister en av sine aller nærmeste, er det overhodet ikke rart at man er arbeidsufør i en periode. Jeg skjønner prinsippet med at ordet "sykdom" og dermed "sykemelding" skal forbeholdes syke, og at sorg per def ikke er en sykdom i seg selv, men en tilstand, men til slutt blir det et spørsmål om hvor mange ordninger man skal ha som ulike variasjoner over et tema. Såpass pragmatisk er jeg nok.

Så ja, jeg synes det er helt kurant å være sykemeldt pga en sorgreaksjon, og lengden vil variere fra tilfelle til tilfelle. Samtidig vil jo en slik sykemelding løse et akutt behov for å ta seg inn, og ikke løse sorgen over lang tid.

Jeg har vært i dyp sorg én gang, og da var det virkelig ingen nytte i meg. Verken på jobb eller hjemme eller noe sted. Men jeg hadde en flott arbeidsgiver som så at jeg trengte å komme på jobb hver dag likevel, så han satte bort det meste av oppgavene mine og lot meg sose rundt på jobb å bare være forvirret, fordi det var det jeg tengte. Hadde ikke dette vært en mulighet hadde jeg klart gått for sykemelding. Om man er i en tilstand der man ikke klarer å gjøre jobben sin (sykdom, sorg, sjokk, ett-eller-annet) så er sykemelding på sin plass.

Jeg synes det er helt greit med noe sykmelding. Etter jeg fikk HELLP og således mistet min førstefødte fikk jeg lang sykmelding. Fysisk kom jeg meg jo men mentalt var jeg veldig kjørt. Å kunne ta en tilbakevending til jobb i mitt tempo var viktig. Arbeidsgiver hjalp til med tilpassede oppgaver, men å begynne gradert gjorde at jeg ikke presset meg selv. Det var alfa omega.

år mor døde var jeg sykmeldt en uke eller to. Jeg var rett og slett sliten og trengte å komme meg før hverdagen begynte. Jeg synes det er helt riktig.

Jeg tror det er rett å skynde seg langsomt og jeg tror sykmelding her er et viktig redakap. Alternativet er å ha folk som ikke fungerer på jobb. Det er ikke noe bra for arbeidstaker, kolleger eller arbeidsgiver.

Jeg er imot at sykemelding skal brukes til andre ting enn sykdom. Normal, fersk sorg er smertefull og utmattende, men man er ikke syk. Derfor mener jeg velverdspermisjon bør dekke fravær pga sorg. Eller at det innføres en slags krisepermisjon som også dekker fravær forårsaket av andre ting enn sykdom. Går sorgprosessen i stå og utvikler seg til patologisk sorg, så er sykemelding på sin plass.

Iset skrev:

Eller barna, jeg hadde ikke orket å tenke på jobb engang om noen av dem hadde dødd.

det tenkte jeg også på. Hvis noe skulle ha skjedd med en av dem i dag, at jeg da skulle ha begynt å jobbe igjen rett etter en begravelse virker litt utenkelig. Men hvem vet, kanskje var det det som skulle til for å overleve selv. Men dette blir så vanskelig bare det å tenke på det, at jeg håper ikke legene er restriktive mht sykemeldinger i sånne situasjoner.

Og ja - det er trist å miste eldre slektninger også, men de har kommet til sin ende på en naturlig måte, og hos meg gir det en mye mildere sorg. Sorg over et avsluttet kapittel, men god også med alle minner. Å miste et barn blir jo å miste alt håp, all framtid og således mye vanskeligere å takle.

Eller barna, jeg hadde ikke orket å tenke på jobb engang om noen av dem hadde dødd

Det er en slik type sorg/opplevelse som garantert ville fått meg til å ønske meg tilbake på jobb så raskt som mulig. Gjerne med mer oppgaver enn normalt.
Da får man på en måte sorgfri i 8 timer. de resterende 16 timene ville jo garantert være fyllt opp med fortvilelse og sorg.

Anne C skrev:

Jeg vet ikke helt hva jeg mener om dette, jeg har ikke noen erfaringer. Men jeg må si at jeg stusset litt over en sak som var i media for noen uker siden. Et foreldrepar mistet den voksne sønnen sin (rundt 20 år eller noe) for tre år siden i en fæl ulykke. Ingen av de klarte å jobbe lenger og hadde altså ikke vært i jobb siden ulykken.

Jeg stusser overhodet ikke. Det verste en kan oppleve i livet er å miste et barn og dette skjedde i en traumatisk ulykke. Mulig er det også andre omstendigheter vi ikke vet om rundt ulykken og før. Og kanskje har det vært vært mye som har opptatt deres tid og krefter etter dødsfallet.
Ja jeg er enig i at det beste er å vende tilbake så fort en klarer det men ikke alle kan. Ofte blir en overlatt til seg selv. Det er ikke alle som får krisepsykiatri eller opplever at hjelpeapparatet står der.

Jeg skulle ønske min mor sykemeldte seg etter at min bror omkom. En tragisk bilulykke hvor 3 av de som satt i blen døde. Hun var kun borte i to uker og i denne perioden var det mye å ordne opp i.
I ettertid har jeg ønsket vi kunne hatt tid sammen til å prate/gråte ut men det ble det ikke rom til. Jeg følte jeg måtte være sterk for hennes og andres skyld. Jeg glemmer aldri da jeg sto på balkongen og sang til min bror i begravelsen. Jeg så ned på mamma og de andre som sto der og følte meg svært alene. Akkurat som om dette ikke angikk meg. I ettertid ser jeg at jeg var helt "glemt" De hadde så nok med seg selv.

Vi har oppelvd et utall dødsfall også hvor et par skjedde under tragiske omstendigheter. Jeg ser hvordan vi presset på å fortsette. Jeg har vært flink å holde maska. Vi har på et vis løpt fra sorgen. Det er heller ikke bra. Dette har nok påvirket min helse ser jeg nå.
Det er viktig å lytte til seg selv men også til de andre rundt en. Og en bør få hjelp så¨raskt som mulig til å ikke bli sittende fast i sorgen om en har behov, men med de lange kløene så er ikke det lett..

Jeg er også litt skeptisk til den biten med sykemelding uten oppfølging. Det er sunt å sørge, og man skal ta seg tid til å kjenne på saker og ting. Men jeg ser støtt og stadig folk som nekter å gi slipp. Som nekter å la livet gå videre. Det er jo heller ikke bra. Man bør få hjelp til slikt.

Kirsebær skrev:

Jeg er også litt skeptisk til den biten med sykemelding uten oppfølging. Det er sunt å sørge, og man skal ta seg tid til å kjenne på saker og ting. Men jeg ser støtt og stadig folk som nekter å gi slipp. Som nekter å la livet gå videre. Det er jo heller ikke bra. Man bør få hjelp til slikt.

Ja man bør få hjelp til slikt. Nå finnes det sorggrupper men det passer ikke alle å snakke i ei slik gruppe, og jeg har hørt noen si at de der følte det ble for mye prat. Og ikke fokus på det å vende tilbake.

Retz skrev:

Jeg er imot at sykemelding skal brukes til andre ting enn sykdom. Normal, fersk sorg er smertefull og utmattende, men man er ikke syk. Derfor mener jeg velverdspermisjon bør dekke fravær pga sorg. Eller at det innføres en slags krisepermisjon som også dekker fravær forårsaket av andre ting enn sykdom.

Jeg er ikke imot at sykemelding benyttes, ettersom vi ikke har et alternativ som kan dekke sorg. Kanskje burde sykemelding hete noe annet, som "midlertidig arbeidsufør-melding" eller noe slik, så kan sorg og denslags dekkes inn. For jeg er enig i det som stod over her, at leger nok har en kompetanse som gjør at de kan vurdere om det er nødvendig for den sørgende å være borte fra jobb. Å benytte velferdspermisjon går vel ikke, for da er det arbeidsgiver som dekker lønnen. (Det er slik, er det ikke?) Og dersom det er arbeidsgiver som dekker lønnen vil det være arbeidsgiver som utsteder permisjonen, og det kan bli veldig feil.

Monsoon skrev:

Jeg er ikke imot at sykemelding benyttes, ettersom vi ikke har et alternativ som kan dekke sorg. Kanskje burde sykemelding hete noe annet, som "midlertidig arbeidsufør-melding" eller noe slik, så kan sorg og denslags dekkes inn. For jeg er enig i det som stod over her, at leger nok har en kompetanse som gjør at de kan vurdere om det er nødvendig for den sørgende å være borte fra jobb. Å benytte velferdspermisjon går vel ikke, for da er det arbeidsgiver som dekker lønnen. (Det er slik, er det ikke?) Og dersom det er arbeidsgiver som dekker lønnen vil det være arbeidsgiver som utsteder permisjonen, og det kan bli veldig feil.

Jeg ser poenget ditt med arbeidsgiver og velferdspermosjon ift sykemelding når det gjelder hvem som skal betale, men arbeidsgiver betaler jo uansett de første 14 dagene av en sykemelding. Som regel vil en som sørger være tilbake i jobb innen den tid, men skulle vedkommende trenge litt lenger tid uten at sorgprosessen nødvendigvis er patologisk, så har vi vel kun sykemeldingsalternativet igjen. Jeg hadde gjerne sett et tredje alternativ, finansiert av staten slik at ikke sykemeldingsordninga og sykdomsberepet blir fullstendig utvannet.

Polyanna skrev:

NOEN trenger 3 dager når faren dør, noen trenger faktisk 2 uker når bestemoren som egentlig var den som oppdro deg og som er den nærmeste du har i verden, blir borte.

Og noen trenger mye mer enn det.

Hattifnatten skrev:

Selv om folk ønsker å sørge i fred og trenger tid så ser jeg at det er viktig at mennesker i stor sorg følges opp på et vis.

Jeg er veldig enig. Jeg har vært skikkelig ordentlig lei meg en gang i mitt liv. Jeg har aldri følt meg så alene, og ute av stand til å ta grep om min egen hverdag. I ettertid ser jeg at jeg skulle ha bedt om hjelp, men der og da er det vanskelig å erkjenne sin egen virkelighet. Er man vant til å fikse ting, skjønner man ikke at noe plutselig blir tilnærma ufikselig.

Jeg synes ikke det bør hete sykemelding i alle fall. Det blir jo en form for velferdspermisjon, blir det ikke det, da? Noen dager/en uke bør det være rett på med lønn, trenger man mer, betaler man det selv. Selvfølgelig vil det alltid være folk som trenger mer, tåler mindre osv, men det blir veldig feil at systemet er bydg opp slik at det skal fange opp alle tenkelige og utenkelige ytterpunkter. En gylden middelvei og sunn fornuft hadde fungert berdre, (også i sykelønnsdebatten.)

I utgangspunktet er det permisjon og ikke sykemelding som er riktig synes jeg. Men når det er din kone og mor til 3 små barn som omkommer i en stygg ulykke så er det mer enn bare sorg som melder seg. I dette tilfellet så var det angst, fullstendig handlingslammelse og posttreumatisk stressyndrom og etter 4 år greier ikke vedkommende å jobbe mer enn 60 %.

Han ønsker å jobbe, men det er ikke gjennomførbart. Etter arbeidsdagen så har han så angst at han må ha bøtte ved siden av sofaen for han kaster opp. Søvnen har vært dårlig siden ulykken skjedde og selv med sorggruppe og annen oppfølging så er personen så preget og så annerledes en før.

Sorg i seg selv er ingen sykdom, men man kan faktisk bli alvorlig syk av sorg og da er det sykemelding som er riktig i veien på å bli frisk igjen.

Å mene noe om hvordan man vil reagere dersom ens barn eller partner dør blir så utrolig naivt, det gjør så dyptgripende endringer i deg som person at man aldri på forhånd kan si hvordan man vil reagere eller hvordan man vil takle livet i etterkant.

LilleRosin skrev:

Og noen trenger mye mer enn det.

Selvsagt. Poenget mitt var at det er ikke lett å sette opp noe fast for det, for relasjonene kan være så forskjellige og helt utenfor "standard".

Georgine skrev:

I utgangspunktet er det permisjon og ikke sykemelding som er riktig synes jeg. Men når det er din kone og mor til 3 små barn som omkommer i en stygg ulykke så er det mer enn bare sorg som melder seg. I dette tilfellet så var det angst, fullstendig handlingslammelse og posttreumatisk stressyndrom og etter 4 år greier ikke vedkommende å jobbe mer enn 60 %.

Disse er jo kjente lidelser og selvsagt kan sykemelding/delvis uføretrygd være et helt legitimt alternativ i dette tilfellet.

Hillary skrev:

Ja man bør få hjelp til slikt. Nå finnes det sorggrupper men det passer ikke alle å snakke i ei slik gruppe, og jeg har hørt noen si at de der følte det ble for mye prat. Og ikke fokus på det å vende tilbake.

Jeg vet at fagmiljøet som jobber med etterlatte etter selvmord er skeptiske til tradisjonelle sorggrupper. Nettopp fordi en del deltakere blir værende i sorgen fremfor å komme seg videre. Det kan lett bli et sted å dyrke sorgen, fremfor å jobbe med den.

Pelle skrev:

Jeg vet at fagmiljøet som jobber med etterlatte etter selvmord er skeptiske til tradisjonelle sorggrupper. Nettopp fordi en del deltakere blir værende i sorgen fremfor å komme seg videre. Det kan lett bli et sted å dyrke sorgen, fremfor å jobbe med den.

Ja det er nettopp det som kan skje og flere opplever, men der kan terapeuten eller den som er faglig ansvarlig for gruppen ta grep. Og ikke alle passer det å snakke i en slik gruppe.