Er du en feriemartyr?

Nei. Det er jeg som er hovedplanlegger for alle feriene våre.

Myrsnipa skrev:

Jeg syns jeg fant opp et kult ord jeg da.

Et stilig ord.

Nei, ikke etter å ha "learned the hard way" Det blir ikke mange netter med svigermor og sambo på hytta hennes uten vann mer for å si det sånn.

Men første gang jeg skulle møte svigermor møtte vi henne på hytta hennes i 4 netter! Og det var kjempekoslig, men det var nok fordi det var første gangen jeg møtte henne.. Misforstå meg rett, hun er ennå ei koslig dame, men jeg klarer ikke helt å bli vant til kjøkken-vanene hennes. Hun bruker feks samme trefjøl (sånn innebygd i innredninga, med et gult belegg på fra forrige eier) til å skjære brød og taco-ingredienser på, og tar bare tua og tørker av imellom, og når jeg tørker av med tørkepapir får jeg et gult belegg på 😱 Da jeg henta noen små fjøler og la oppå og skjærte kom det de første snurte kommentarene fra henne i vårt 3 årige forhold.

Feks holdt jeg på å få fnatt av å bo hos henne i 5 døgn i høst, der alt opplegg innebar at hun var med, og besøke gamle slektinger osv, i tillegg til at jeg hadde fått vondt i ryggen av togturen nedover, og hadde en tilsvarende 9 timer lang smertefull togtur å se fram mot.

Absolutt ikke! Jeg gjør ting sammen med barnet mitt, og venner som har samme interesser som oss. Noen av vennene våre vil gjerne ha oss med på storbyferie etc, og det blir ikke aktuelt overhodet.
Nei, vi er fjellmennesker og koser oss glugg ihjel når vi får tråkke rundt i feks vakre Hemsedal, sove ute, nyte roen og det å være sammen. Og ikke minst å ta vare på øyeblikkene.

Ferdig med å være feriemartyr. Jeg fikk prøve det for alvor for 5 år siden. Da hadde svigers den eminente ideen at alle skulle på danmarkstur sammen (alle som i oss, svigers, mannens søsken og deres barn og ektefeller). I samme feriehus. Jeg nekta først, både fordi vi ikke hadde penger å reise for, vi skulle flytte den sommeren, vi hadde en baby og vi hadde nesten ikke ferie det året mellom jobber. Men ble satt under massivt press og ga meg. Det ble en forferdelig tur, alt for tett. Alle våre verste sider kom til overflata. Jeg passer ikke inn i den familien egentlig, jeg blåser ut når jeg blir sint 😮 og det takler de dårlig. Og jeg var ikke spesielt lykkelig over å måtte betale på kredittkortgjeld den høsten etter vi flytta fordi svigermor skulle få viljen sin om familieferie. Jadda. Aldri mer i hvertfall.

Dvs i år har jeg gått med på en liten uke hos svigers i sommer. Det skal nok gå bra, det er for barna sin skyld. Og jeg trenger ikke være den som bestemmer alt vi gjør i ferien så lenge jeg får kose meg med mann og barn og alle har det fint. Men jeg lar meg aldri manipulere til en ferie jeg ikke vil på igjen.

Tsjaaa... jeg hadde nok holdt meg unna Disney i Paris, Legoland og Hunderfossen hvis ikke jeg hadde trengt et "feriehøydepunkt" for barna. Men det er meg selv som får ideen og booker, og sier til Dibmannen at han godt kan bli hjemme siden han ikke liker den slags. Jeg nyter å tusle rundt med guttene mine og se hvordan de koser seg. Pliktsamvær med andre slipper jeg for i.o.m. at al vores familie og alle gamle venner bor i utlandet. Enkelt å finne masse bra unnskyldninger for at det ikke kan la seg gjøre med besøk. 😉

Jeg er så langt fra martyr som det går an. Jeg reiser bare dit jeg vil og er fryktelig ego når det gjelder ferie. Vil noen være med så er det helt greit, hvis ikke reiser jeg alene.

Nei, nå har svigers kjøpt seg hytte med do, så nå slipper jeg å lide meg gjennom hytteferier til fjells med utedo og fjas.

Ettersom jeg er gift og har et barn, sier det seg selv at ikke alt kan være på mine premisser, men siden jeg tross alt er flinkest til å planlegge, blir det likevel mer enn nok av det jeg vil også. Men det handler mye om kompromisser, uten at jeg føler at jeg kan gi meg selv noe martyrtittel av den grunn.