Are you beautiful and just don't know it?

Mandarin skrev:

Men som dere selv påpeker her.,- hvor mye de ser av hvordan jeg ser meg selv på en dårlig dag? Heldigvis er speilet på badet, så jeg satser på at det ikke er alt for ofte... Men jeg pynter meg jo i blant, i leggetid, dersom jeg skal ut på noe f.eks.. Og det har i grunnen slått meg at jeg ikke synes det er komfortabelt å la de se meg ta mascara, sminke, føne håret og alt slagt stæsj på meg.

Er det så galt å være forfengelig selv om man har barn, da? Skal man sminke seg i skjul, eller bare være helt naturell og iføre seg noen tilfeldige, flagrende gevanter? (Sa hun som ikke engang går ned til postkassa uten maskara. )

Elinblu skrev:

Ja, det var noe sånt jeg skulle ha svart, men jeg ble litt perpleks.

Det er vel bare å venne seg til det. Så det er greit å ha standardfrasene inne. Ikke bare for barnets del, tenker jeg, men også for den som kommenteres sin skyld. Jeg syns det er noe flaut over barn som bare hysjes på, som om foreldrene deler meningene deres. Derfor syns jeg iallfall det er greit å kommentere menneskeverd overfor barnet, for å ikke minske selvfølelsen til den som kommenteres. Sikkert en teit tankegang, men som sterkt overvektig selv så syns jeg det er pinlig når foreldre rødmende forsøker å overse et nysgjerrig barn.

Sitron skrev:

Men klesstørrelsene er jo helt på bærtur. De skrus jo oppover og oppover, mens plaggene blir mindre og mindre. Sammenlign en M nå med en for 10 år siden, så ser du forskjellen. Det er helt vilt.

Mener du at en M nå til dags er mindre enn for 10 år siden? Tja, for 10 år siden var jeg 10 kg lettere og brukte str. M, nå bruker jeg (som regel) L. Stemmer ikke for meg.

Elinblu skrev:

Er det så galt å være forfengelig selv om man har barn, da? Skal man sminke seg i skjul, eller bare være helt naturell og iføre seg noen tilfeldige, flagrende gevanter? (Sa hun som ikke engang går ned til postkassa uten maskara. )

Nei, men jeg tenker bare på det faktum at vi gjør det, de kommer jo tidsnok til å forstå det, men det er jo veldig rart. Sånt egentlig.

Jeg går virkelig aldri uten maskara.

Elinblu skrev:

Er det så galt å være forfengelig selv om man har barn, da? Skal man sminke seg i skjul, eller bare være helt naturell og iføre seg noen tilfeldige, flagrende gevanter? (Sa hun som ikke engang går ned til postkassa uten maskara. )

Ja, forfengelighet er ikke bra. Det er selvsagt helt greit å sminke seg, bruke klær som fremhever former, farge håret og gå på spa. Men; om man fremstiller det som om at det ikke går an å la vær, da blir det ikke bra. Om man ikke engang kan vise barna sine at det går fint an å være naturlig, da er forfengeligheten usunn. Syns jeg.

Det kommer an på dagen, men jeg er generelt veldig lite flink til å fokusere på det positive ved meg.
Jeg føler meg absolutt ikke som noe fruktfat mesteparten av tiden.

Jeg snakker aldri nedsettende om noens utseende, og jeg tror jeg er flink til å rose andres nnsats.

Elinblu skrev:

I dag var vi på restaurant, og ei svært røslig dame på godt over 1,80 passerte bordet vårt. "Det var en stor dame," sa Liv (heldigvis ikke så høyt ). Jeg svarte at sånt bør man ikke kommentere. "Hvorfor ikke," spurte hun. Jeg kunne sikkert ha håndtert situasjonen bedre enn å mumle noe ullent.

Jeg tror jeg bare ville ha svart "ja, det var en stor dame," med ikke så veldig høy stemme, og uten noe ettertrykk eller spesiell interesse. Som jeg ville ha sagt "ja, det var en rød bil," hvis det var det som ble kommentert.

Jeg har aldri hatt noe godt selvbilde, ei heller på utseende. Men jeg har slitt såpass mye med det at jeg er innstilt langt inn i margen på å ikke la det smitte over på ungene mine. Så da jenta mi en gang spurte om jeg hadde blitt tjukkere fordi puppene tøt ut av bh'en så svart jeg med at "jo, jeg er blitt større men er jeg ikke fin, da?" - på en stolt og konstaterende og ikke spørrende måte. Ikke bare fordi jeg vil at hun skal kunne se på det slik, men fordi det er min hellige overbevisning at det ikke er kiloene det kommer an på hvorvidt man er vakker eller ei. Jeg følte meg ikke nødvendigvis fin - og gjør det ikke alltid nå heller selv om jeg har endret veldig syn på kropp generelt og min egen spesielt med årene - men jeg er helt bestemt på at det er helt riktig å gjøre det. Føle seg fin, altså, selv om man faller utenfor A4 -vakker -bildet.

Så får det heller være at jeg for ti år siden - den gang jeg var slank og såkalt "fin" - og hadde blitt jålet opp med lånt kjole og sminke av kolokviegruppens bimbo, fikk stjernekommentaren (fra bimboen selv):
"Næmmen jøss, Frøken Rattata. Du er jo sånn i det skjulte pen, du!"

Skilpadda skrev:

Jeg tror jeg bare ville ha svart "ja, det var en stor dame," med ikke så veldig høy stemme, og uten noe ettertrykk eller spesiell interesse. Som jeg ville ha sagt "ja, det var en rød bil," hvis det var det som ble kommentert.

særlig siden det faktisk ofte er slik barnet ser det. De legger merke til at noen er litt utenfor det vanlige, om det nå er større, mindre eller med et veldig buskete skjegg.

Ang størrelser: det er omvendt, er det ikke? En 38 nå er større en før, i takt med den generelle vektøkningen? Det har jeg lest en gang, mener jeg.

Elinblu skrev:

hvis nye bad er utstyrt slik at man kan se seg selv i speilet mens man dusjer.

Jeg hater bad som har speil som gjør at man må se seg selv mens man dusjer 😡

For et par dager siden så jeg og gutta på TV på dagtid. Tror de var TV3 og det var en fantastisk reklame for noe slankegreier. De snakket om å bli lekker og smekker og få ny kropp. Sønnen min på 7 år lurte på om jeg skulle slanke meg. Jeg lurte på om han syntes at jeg trengte det, og da sa han at han syns jeg var fin så det trengte jeg ikke. Ikke det at jeg egentlig tror han vet helt hva slanking er, men jeg likte svaret hans.

Jeg håper jeg kan klare å legge kompleksene mine til side og ikke prate om dem til min datter.
Selv er jeg vokst opp med en kjempeflott mamma utseendemessig som alltid har klaget over stor mage og små pupper. Det gjorde faktisk noe med meg selv om det ikke har noe med slanking å gjøre. Jeg har alltid vært opptatt av hvordan magen min ser ut. Puppene har jeg forøvrig alltid vært fornøyd med.

Kjenner at jeg er mye mer komfortabel med utseendet mitt nå enn det jeg var tidligere. til tross for en del kilo mer enn for ti år tilbake.

Det å lære barn til å ikke kommentere andres utseende og kropper negativt tror jeg er veldig viktig. Jeg husker godt kommentarene jeg har fått om kroppen min. Det er ikke mange, og de er kanskje bagatellmessige, men jeg husker dem godt. Som da en venninne av meg påpekte at lårene og leggene mine var store i forhold til resten av kroppen. Da broren til en venninne påpekte at jeg var jo faktisk blitt litt pen med årene jeg og. 🙄 (var jeg så stygg før da eller?) Og fysioterapeuten!!!! min som da jeg var 15 påpekte mine rare tær, og lurte på om jeg ikke fikk mat hjemme fordi jeg var så tynn.

Jeg synes sjelden jeg er pen akkurat nå, bare på bilder tatt før akkurat nå.

Det er ikke så objektivt, og jeg prøver å rette lite fokus på kropp og dårlig selvbilde. Jeg har ikke så fryktelig dårlig selvbilde altså, men kanskje noe vrangt? Jeg er oppvokst med en mor på kontinuerlig slankekur, og tenkte for lenge siden at dette ikke var noe jeg selv skulle fronte.

Nei pen er jeg ikke, men det er egentlig helt greit. Jeg skremmer ikke vekk folk heller, så det går så fint så.
Kroppen min er alt for stor, men jeg jobber med saken. Den er stort sett frisk, og den er ganske sterk. Og den er ikke større enn at jeg kan finne tøy i vanlige butikker, så egentlig er jeg ikke sååå fokusert på at den er veldig stor lenger.
Og slankesnakk foran barna mine er helt uaktuelt. Det blir ikke nevnt med et ord. Når lillebror stolt stikker ut magen sin, og sier " seee så stooooor"! Så klappes han lett på magen, og får skryt for at han har en perfekt mage. For å sette det på spissen ja. De får aksept og støtte på at den kroppen de har er perfekt til å være deres, og at det er viktigere å være smart og sterk enn smellvakker, men at mamma selvsagt synes hun har de vakreste guttene i verden.
En annen ting, som har hjulpet meg mye i det siste, er de gode tilbakemeldingene jeg får fra pasienter. Jeg har visst gode hender, og jeg hører at ting ordner seg når jeg er der. Det er godt for psyken. Og når psyken min har det bra, ja da er det ganske greit med det meste. Jeg er helt ok faktisk.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke føler meg vakker. Men jeg føler meg ikke stygg heller. Bare veldig vanlig og egentlig ganske kjedelig nå for tiden. Hvilke signaler jeg sender ut ubevisst til barna vet jeg ikke helt, men jeg kommenterer aldri vekta mi, eller kroppsdeler jeg er misfornøyd med. Det må i så fall bli huden som bli kommentert hvis den tar helt av på kvisefronten.

Elinblu skrev:

...men en del av meg er fortsatt 15 år og ukyssa.

Bedre ble det for øvrig ikke at jeg hentet klærne jeg bestilte på salg nå i kveld, og det ene skjørtet var i trangeste laget over hoftene. Det bekrefter liksom bildet mitt av meg selv. (Jeg har selvfølgelig brede hofter - det er ikke midjen som er smal. )

Kjenner meg igjen i mye av det du skriver Elinblu.

Sitron skrev:

Klarer du å fokusere på det som er FLOTT ved deg selv, eller har du også en tendens til å trekke frem det som du ser på som kritikkverdig? Og; ut fra hvilke kriterier vurderer du ting ved deg som kritikkverdige? For er det motebildet, skjønnhetsbildet m.m. så er det bare en illusjon og ikke det spor verdig til å måle seg opp mot. Den generelle kvinnen er faktisk langt, langt penere.

Nei, jeg klarer ikke å fokusere på det som er(?) flott med meg. Jeg har OK pupper, men de er det få som ser. Ellers er jeg flink å fokusere på det som ikke er bra og som kunne vært mye finere.

All ære til deg for det. Det er viktig.
Jeg selv ble alltid lært å gå med ryggen rett og tror neppe jeg fører videre mye skam og dårlig selvbilde til mine døtre. Jeg er ihvertfall bevisst på det. Trening og aktivitet er viktig for oss, men vi koser oss med godteri også og gjør forsøk på å balansere på den gyldne middelvei. Jeg er fornøyd så langt i allefall.

rine skrev:

Mener du at en M nå til dags er mindre enn for 10 år siden? Tja, for 10 år siden var jeg 10 kg lettere og brukte str. M, nå bruker jeg (som regel) L. Stemmer ikke for meg.

Jeg har enkelte plagg fra 90-tallet enda, og figursydde skjorter fra HM i størrelse 42 er nøyaktig like store som nyinnkjøpte varianter av samme type plagg i str. 46. Det handler sikkert om mote også - at plaggene ikke skulle være så tettsittende da, kanskje?

Ellers har jeg helt klart et langt mer generøst syn på meg selv nå enn for 20 år siden. Som 18-åring var jeg sylslank, med perfekte former, ung& pen. Men følte meg både tjukk og stygg, dessverre. Jeg føler meg langt flottere - og får mye mer positiv oppmerksomhet fra det motsatte kjønn - nå som jeg er 20 kilo tyngre og 20 år eldre.

For meg er det åpenbart at selvtillit, trygghet og positiv utstråling er det viktigste når det gjelder hvem man blir tiltrukket av. Se bare på gamle bilder av vennegjengen - det er slett ikke sikkert at de som var de mest omsvermede var de objektivt sett vakreste.

Det varierer veldig, men avhenger mye om jeg har klær som passer meg. Jeg kan godt ha noen kg for mye, om jeg bare har klær som sitter pent og kler meg. Har jeg sminket og ordnet meg kan jeg se bra ut. Det motsatte kan se lite bra ut. Jeg er veldig opp og ned. Er jeg brun om sommeren, så trekker det opp. Er jeg blek og kvisete trekker det ned. Men totalt sett så er det muligheter. Det er det. Jeg bare fryser så mye akkurat nå, og vil helt subbe rundt i fleece og svære vintersko.

Jeg har aldri følte meg slank, selv om jeg en periode nok var det. Men jeg kan aldri huske at jeg har vært tynn nok. Det med å være "tjukk" henger i hodet fra jeg var lita.

Men jeg er flink i forhold til barna, og snakker veldig lite om sånne ting. Det var nok mye mer snakk om slanking, light-produkter og slike ting hjemme, enn hos oss. Min mor slanket seg, og overførte tanker om dette til barna. Det var ikke bra, ser jeg i ettertid. Jeg har ikke et sunt og godt forhold til mat, men forsøker å holde meg stabil i det minste.

Jeg har hatt komplekser i massevis, og hatet kroppen min i alle år. Først de siste par årene har jeg klart å se at jeg faktisk ser helt gjennomsnittlig normal ut, både vektmessig, kroppsfasong, utseende etc. Føler meg ganske tilfreds med å være meg, og det er godt å ha kommet dit. Selv om nesen er rar etter at jeg knakk den da jeg tryna i et hinder, strekkmerkene er både her og der som et minne etter svangerskap, puppene henger mer enn før, og rompa er bredere. Men det spiller ingen rolle egentlig. Jeg er frisk, og er takknemlig for det.