Peer Gynt for dummies

Jeg har nettopp lest Peer Gynt. Jeg skjønte virkelig ingen verdens ting.

Kan noen, i enkle ordelag, fortelle meg hva POENGET er, og hva som egentlig foregikk?

Er Peer Gynt viktig? I så fall, hvorfor?

"Bøygen" og "Tenke det, ønske det, ville det, med, men gjøre det, det skjønner jeg ikke"
Ligg mykje filosofi og moral i botn av dette stykket

Didjeridust skrev:

Ligg mykje filosofi og moral i botn av dette stykket

Hvordan da? :fortsatt like blånn:

Tja, hva skal jeg si?

1. Peer er en løgner.
2. Han ser på alle jenter som sjøger, bortsett fra Solveig som er "ren"
3. Bøygen kan muligens være litt av Peer - han klarer ikke unngå ham, akkurat som han ikke klarer å unngå alle de feilene han har selv
4. Han går til slutt fra Solveig fordi han ikke klarer å fortelle henne sannheten om sin fortid, så han gjør som Bøygen sa: han går utenom
5. Han lyver for sin mor så hun kan dø lykkelig - er han helt eller løgner?

Men hva skjedde på slutten? Hva var alt dette pratet om støpeskjeen? Og hva med de samtalene han hadde med disse utlendingene på den båten?

Knappestøperen mener at sjelen til Peer må i støpeskjeen som vrakgods dersom han ikke kan redegjøre for når i sitt liv han har "vært seg selv". Han har altså sviktet seg selv og vært som løken - bare skall på skall uten kjerne.

Når de er på skipet beviser han sin egoisme ved å ikke ofre seg selv for en med kone og barn.

Nå er det mange år siden sist jeg leste Peer Gynt, men jeg husker kanskje noe: Han med støpeskjeen vil "smelte om" Peer og støpe ham på nytt, fordi han ble for dårlig den første gangen. Han er en halvveis person som viker unna utfordringer, og han blir på en måte innhentet av å ha levd hele livet sitt med å vike unna og gå utenom, når han møter knappestøperen som sier rett ut at han er mislykket, som en skjev knapp, og at det eneste han duger til, er å bli smeltet om, så kanskje de kan lage noe skikkelig av ham. Han har et øyeblikk av selvinnsikt med denne løken han finner; han ser løken som et bilde på seg selv, der hvert lag representerer en "rolle" han har spilt i løpet av livet, og så prøver han å skrelle av lag for lag for å finne ut hvem han selv egentlig er. Men løken har jo ingen kjerne, det er bare lag på lag på lag.

Når han kommer tilbake til Solvejg etter at han innser hvor bortkastet livet hans har vært, og at han aldri har vært en hel og ordentlig person, så oppdager han at hun har båret et bilde av ham i hjertet sitt, som en hel og sann person, som den mannen hun har elsket hele livet, og det er på en måte det som "frelser" ham fra knappestøperen til sist, at det finnes en hel og ekte Peer et sted, selv om det bare er i Solvejgs hjerte. (Og det er vel Solvejgs kjærlighet som redder ham fra Bøygen også? Eller er det trollene som sier "Han var for sterk - det stod kvinner bak ham!"?)

Tusen takk. Jeg er vanligvis ikke SÅ dårlig på å tolke litteratur, altså. Jeg har tross alt kun studert språkfag, men denne var bare helt uforståelig for meg.

Hvem er "Den magre" han møter på slutten? Er det djevelen?

Divine skrev:

Hvem er "Den magre" han møter på slutten? Er det djevelen?

Det er djevelen, ja. Med hov og klør. 🙂 (Det er jo en ganske vittig utveksling; Peer tror først det er en prest, og vil snakke med ham, men når han skjønner det er selve djevelen, sier han "ja, kan man snakke med sjefen selv, så trenger man ikke å snakke med en tjener", eller noe sånt.) Og djevelen sier at Peer ikke engang har vært en så grov synder at han får komme til helvete - også som synder er han bare halvveis og patetisk, så han må nok i støpeskjeen.

Takk og lov, da var det i alle fall noe jeg fikk med meg.