Den første boka jeg leste av King var Carrie. Jeg var rundt 11 år og ble helt betatt - dette var så makabert og fascinerende at jeg trålet biblioteket etter mer! I løp av noen lykkelige uker leste jeg Christine og noen novellesamlinger. For ei lita jente som hadde nesa i Iskalde Grøss hver ledige stund, var King nærmest for Gud å regne.
Og forelskelsen har altså ikke avtatt med årene. I sommer leste jeg Drømmejegerne igjen, den har virkelig holdt seg.
Det er Kings skildringer av forskjellige menneskesinn som fascinerer meg mest. Han er en mester i å skape en tilsynelatende uinteressant person som brått viser et spekter av følelser, krefter og evner man ikke hadde forventet. Han skriver like drivende godt enten han beskriver psykopater eller deres ofre.
Jeg er veldig glad i Carrie fortsatt - men det er nok Dolores Claiborne som er min absolutte favorittbok. Uten å bli for sutrete her; det er noe deilig befriende ved å lese om situasjoner man kjenner seg igjen i, også når situasjonene er grusomme. Som lita jente fant jeg enorm trøst i at Carrie utagerte på måter jeg ikke kunne.
Haha, så kult å se at andre også har lest Iskalde grøss! Jeg trodde lenge jeg var alene, de fleste jeg omgås har jo ikke engang HØRT om bladet! Jeg leste dem som lita jente og sluttet aldri å elske dem, har lest dem igjen i voksen alder og. Da de sluttet å selge bladet, gikk jeg rett i kjelleren. Duster!
