[Lesesirkel] Diskusjonstråd: 1984

Da er det blitt september, og på tide å starte diskusjonen om George Orwells 1984!

Jeg var veldig ung da jeg leste boken sist - kanskje tolv - men det er en av en liten håndfull bøker som har sittet i bakhodet gjennom hele mitt voksne leseliv. Jeg merket underveis at jeg husket handlingen veldig detaljert, men mye av den indre monologen, og ikke minst samfunnsanalysen, husket jeg ikke i det hele tatt, og en del av det gikk meg nok hus forbi den gangen.

Det er jo en grim og brutal bok som det ikke finnes mye håp i. Hvis man ikke hadde visst hvordan det går, kunne man forledes til å tro, når Winston møter Julia, at det skal bli en eller annen form for god - eller i det minste oppløftende - slutt. Men det blir det ikke. Ett av de mest kjente sitatene fra boken (som jeg slett ikke husket fra min første lesning) er i O'Briens forklaring til Winston mot slutten: If you want a picture of the future, imagine a boot stamping on a human face — forever. Det er ikke mange bøker jeg vet om som i den grad river i stykker ethvert snev av håp.

Noen som har lyst til å si litt om hvordan de opplevde boken?

Jeg hadde heller ikke lest den på evigheter – jeg kan nok ikke ha lest den i noe som kan kalles voksen alder i det hele tatt. Kanskje jeg var 15 eller noe slikt? Og som alltid når jeg leser ting om igjen med sånt tidsgap, ser jeg at tenårings-Toffen var en romantisk Toff. Så for henne var boka litt som dystopiens Romeo og Julie. Med det mener jeg at jeg ikke skjønte hvor ødelagte hovedpersonene var av Ingsocs nådeløse virksomhet alt før det lille subversive eventyret deres begynte. Og at det egentlig i stor grad var orkestrert av Partiet for interne formål hadde jeg i hvert fall glemt. Og at boka er så lang og analytisk, det var i hvert fall borte!

Det er kanskje like greit å være litt romantisk i den alderen, for som Skilpadda sier, det er en gjennomført grim og trøstesløs bok – Winston øyner flere ganger håp om at det er «something called human nature» som kan reddes tvers igjennom tortur og indoktrinering. Men det er det ikke. Til det er partiet altfor effektivt og altfor systematisk i å bryte ned alle naturlige bånd og all tillit mellom mennesker. Det etterlater dem isolerte, og tar fra dem både hukommelse og språk.

… men ellers, ja, den er nifs og nedstemmende, men samtidig er det jo litt oppmuntrende at det ikke ser ut til å bli akkurat den dystopien som kommer til å klokke inn. Mine penger er på at det er altfor ressurskrevende å insistere på at alle skal ha det intenst ubehagelig hele tida. Soma nå, etterfulgt av Random Acts of Senseless Violence og deretter The Road?

Jeg har alltid sagt at Brave New World er skumlere enn 1984, for selv om 1984 er fullstendig dyster og uten glimt av håp, så er i det minste folk ulykkelige, slik at det er mulig å tenke seg at de vil kunne prøve å gjøre opprør. Men noen ting - spesielt overvåkningsdelen, som jo er langt mer teknisk tenkelig i dag enn i 1948 - er jo skummelt nok likevel.

Jeg syntes ellers også det var interessant med analysen om hvorfor det er viktig å opprettholde en kontinuerlig krig - at den teknologiske utviklingen er vanskelig å bremse i seg selv, men at det er enklere å vri den over på noe som er komplett unyttig og ikke bidrar til bedre livskvalitet for noen. Og at poenget er at hvis folk får det for bra og får for mye kunnskap, vil de ha tid og overskudd til å innse at makthaverne utnytter dem og gjøre opprør mot dem. Så en befolkning som blir holdt i kontinuerlig nær-fattigdom, og samtidig tutet ørene fulle om en ytre fiende, den er lett å håndtere og manipulere. Akkurat den biten er jo ubehagelig realistisk, den også.

Og en annen ting som i hvert fall er ubehagelig realistisk, er newspeak. Ingen tvil om at det finnes sjargonger hvor det jobbes bevisst med å unngå visse typer tanker. Jamfør fine ord for nedskjæringer og oppsigelser av typen «rightsizing».

Jeg leste boka nå nettopp, sist gang var før 1984 tror jeg. Alt jeg husket var at boka var grim lesning, jeg husket ikke Winston og Julia faktisk, men den fullstendige hjernevaskingen eller hjerneendringen satt godt i meg.

Kan Nord-Korea fungere litt på denne måten tro? Uansett, det Skilpadda sier om "...en befolkning som blir holdt i kontinuerlig nær-fattigdom, og samtidig tutet ørene fulle om en ytre fiende, den er lett å håndtere og manipulere...", jeg tror at en del herskere både nå og tidligere har brukt/bruker den metoden. Kanskje mindre dramatisk, men likevel. Kina, Russland, Eritrea er i hvert fall land som bruker lignende triks, om enn i mindre grad. Våpenlobbyen i USA også (lett usaklig fra min side).

Nå når 2014 ligger bak oss, som det første året side WWII med flere konflikter enn foregående år, kjenner jeg godt på pessimismen også. Oppløft meg gjerne...