Flytte fra hjembyen og ut på "landet"?

Vi har funnet det som kan være drømmehuset, men det ligger et lite stykke unna hjembyen (halvtime m bil).. Vi har familie og kjente på dette lille stedet, men vi må bytte barnehage og skole hvis vi flytter dit.. Litt skummelt for meg, som alltid har bodd i by (småby og storby), men liker tanken på et roligere liv på landet, med hus og egen hage (bor nå i blokk).

Noen her som har lignende erfaringer å dele med meg? Er redd jeg er en slik romantisk bybærte som fantaserer og drømmer, og så lander med et brak når kumøkklukt og store åpne landskap blir min nye virkelighet..

Nå flyttet ikke vi fra byen akkurat, men fra bynært strøk til bygdestrøk. Og vi har ikke angret et eneste sekund. Vi stortrives med roen og mangelen på støy og trafikk. Nå er riktignok Stavanger/Sandnesområdet så lite at vi likevel ikke bor langt unna et sentrum, men det merkes at avstanden er større. I positiv forstand. For meg som har hatt en del med ungdom å gjøre begge steder, så merkes forskjellen godt. De er hakket mer jordnære, og dragningen mot bylivet og sentrum er slett ikke så sterk som der vi bodde før.

I tillegg flyttet vi fra rekkehus til stor enebolig, og sistnevnte er definitivt å foretrekke.

En halvtime fra byen er da bare en liten svipptur. Det er mye koseligere å pendle en halvtime på landeveien enn å stampe en halvtime i bilkø for å komme fra en bydel til en annen. Kunne i teorien godt tenke meg å bo på landet, men kombinasjonen små barn, jobb, egen enebolig (som må vaskes og flikkes på), egne uteområder, privat vann og kloakk og de kostnader som det *kan* føre med seg, virker som snarveien til å bli gal og skilt i min verden

Her føler jeg at jeg har noe å komme med ja. Jeg er jo født og oppvokst i Drammen, aldri bodd noe annet sted før jeg flyttet hit til Balsfjord for 5 år siden. Vi bor svææært landlig til og jeg trives godt med det. En halvimes tur er jo ingen ting da, jeg har tre kvarters kjøretur til jobb hver vei, men det er jo effektiv kjøring, ikke denne stampinga i kø. Bare det å bo på landet, kunne slippe ungene utenfor huset uten å måtte være bekymret for trafikk og alt mulig. Nei, jeg elsker å bo som jeg gjør, selv om jeg av og til savner gode gamle Drammen:)

*poff*

Vi vurderer dette vi også, og jeg har litt erfaring fra før. Vi har hatt hus i ytre enfold, og hadde logistikkmessig gått an å bo der, så hadde vi aldri solgt. Men med 5 mil pendlevei hver vei til jobb, og bare meg til å hente unger, så funka det dårlig. Men nå er ungene for det første større, og vi har ikke tenkt å flytte sååå langt ut av sivilisasjonen. Tenk bare på hva man får for pengene sine i litt mer grisgrendte strøk kontra sentrum når man skal kjøpe bolig.
Jeg vil mye heller ha stor enebolig og litt reisevei, enn leilighet i blokk, og hvor man må reise med offentlig kommunikasjon, og da bruker like lang effektiv reisetid som jeg ville gjort med bil fra landsbygda.

Vi bor på "bøgda". Jeg er oppvokst her, så jeg visste hva jeg gikk til (og elsker det). Nå bor vi ganske sentralt likevel - det er ikke mer enn litt over en halvtime til Oslo (ikke i rushen da, da er det mer to timer). For mannen som er vant til mer sentrumsnære strøk tok det en stund før han ble vant til stillheten. Men nå er han like glad i hjemstedet mitt som jeg er, nesten.

Vi har stor hage, skogen rett ved siden av, skiløyper nesten utenfor døra om vinteren og kort vei til masse badeplasser, både sjø og ferskvann. Ungene slippes løs på egenhånd uten at vi må være redde for trafikk osv. I går presterte jeg å gå fra verandadøra på vidt gap når jeg gikk på jobb ( ), men alt var som det skulle når jeg kom hjem. Fine bondelandet.

husfrua skrev:

Litt skummelt for meg, som alltid har bodd i by (småby og storby), men liker tanken på et roligere liv på landet, med hus og egen hage (bor nå i blokk).

Det kommer an på "landet", tenker jeg. Jeg tror ikke jeg ville trives med å flytte tilbake til den bygda der jeg vokste opp, men ser andre bygder der jeg nok kunne trives bedre. Nå har jeg det veldig bra i en småby der det går an å få kjøpt hus med hage til en ok pris, der det er et veldig variert kulturtilbud, der det går an å finne folk å trives med for de fleste, kort vei til jobb, barnehage og skole osv.

Roligere liv på landet? Tja? Søsteren min som bor på "landet" stresser mer enn meg, så det kommer mer an på hvordan man legger opp livet sitt, tror jeg.

Neket skrev:

Vi har stor hage, skogen rett ved siden av, skiløyper nesten utenfor døra om vinteren og kort vei til masse badeplasser, både sjø og ferskvann. Ungene slippes løs på egenhånd uten at vi må være redde for trafikk osv.

Bortsett fra sjø, gjelder dette der vi bor også. By og bygd trenger ikke være så veldig forskjellig.

Definer 'landet'

Jeg kunne ikke ha bodd såpass på landet at vi ikke hadde naboer og et visst utvalg av butikker sånn relativt nært. Vet ikke hvorfor, bare kjenner at det er feil.

Så lenge man har et skapelig lokalsamfunn så tenker jeg at det kan være fint.

Niobe skrev:

Nå flyttet ikke vi fra byen akkurat, men fra bynært strøk til bygdestrøk. Og vi har ikke angret et eneste sekund. Vi stortrives med roen og mangelen på støy og trafikk. Nå er riktignok Stavanger/Sandnesområdet så lite at vi likevel ikke bor langt unna et sentrum, men det merkes at avstanden er større. I positiv forstand. For meg som har hatt en del med ungdom å gjøre begge steder, så merkes forskjellen godt. De er hakket mer jordnære, og dragningen mot bylivet og sentrum er slett ikke så sterk som der vi bodde før.

I tillegg flyttet vi fra rekkehus til stor enebolig, og sistnevnte er definitivt å foretrekke.

Vi bor jo nesten på samme sted og jeg kan signere dette i sin helhet. Jeg har hele livet bodd vanvittig sentralt (både i Stavanger og Sandnes), men jeg angrer ikke et sekund på at vi flyttet ut hit selv om kollektiv trafikk er et fremmedord her. Jeg har selvsagt lappen, ellers hadde vi slitt på det området. Men matbutikk, postkontor, legekontor, barnehage, skole, helsestasjon og det meste annet man trenger er i umiddelbar gåavstand.

Ja, og så flyttet vi fra blokkleilighet til nesten dobbelt så stort rekkehus med stor hage da. Enebolig er jo planen til slutt, men vi er jo bundet (frivillig) til å faktisk finne noe her i området, så da er det ikke så enkelt, men vi får se etterhvert.

Uansett så er dette en fantastisk barnevennlig plass, jeg elsker å bo her med barn. Hadde jeg ikke hatt barn hadde jeg kanskje ikke flyttet hit ut akkurat, men barnefamilier har det som gull her ute altså!

Etter 12 år i bygd har vi akkurat flyttet tilbake til by (liten, men sentral by ifth. Oslo)
Jeg tror det kommer veldig an på bygda. For min del orket jeg ikke mer av bygda, det var et "kjerringvelde" ut av en annen verden. Selv etter 12 år var og ble jeg en innflytter selv om jeg prøvde det jeg kunne å skape et nettverk. I denne bygda må du nesten stå til rette for naboen for alt du gjør, rett og slett til å bli sprø av. Nå har vi enebolig og hage i byen også, så jeg vil si det er like barnevennlig her + at alt av tilbud (handel/kultur) er en gåtur unna. Vi digger det rett og slett!

Vi flyttet fra by(Oslo) til ut på landet(50 min fra Oslo). Jeg liker med veldig godt her, ikke er det mye støy, vi kan la poden gå ganske så fritt rundt uten å måtte følge han hele tiden,føler også at det er lettere å bli kjent med folk her enn i Oslo ++.
Jeg angrer ikke.