Mobiltelefon og etikette

Jeg irriterer meg grønn over de som absolutt skal snakke i mobil når man er i hygglig selskap. Greit at man får en samtale, men det er da vanlig høflighet og trekke seg tilbake om man skal prate i evighet? Er ikke noe hygglig når vi sitter 6 stykker og hører på at den 7. snakker i 20 minutt med tanta si.
Samme om man må ringe, da trekker man seg tilbake og kommer inn når samtalen er overstått eller?

Man trenger ikkje trekke seg tilbake om man sitter blandt kjente syntes jeg, men man gjør det så kort som mulig om det ikke er noe spesielt viktig. Da ville jeg trukket meg tilbake.

Det mest irriterende er om man er sammen med en venninne på cafe og telefonen ringer, og hun ikke klarer avslutte.... Kjedelig å sitte 10 minutter og glo ut i lufta.

Jeg pleier alltid å si at jeg er opptatt og kan ringe opp senere om vi har besøk eller er på besøk. Om jeg mot formodning absolutt må prate med noen i 20 minutter så forlater jeg selskapet og kommer tilbake når jeg er ferdig. Jeg synes folk i umiddelbar nærhet av meg er viktigere å snakke med enn de på andre enden av røret.

Jeg forlater stort sett samlingen hver gang telefonen ringer, bortsett fra hvis jeg sitter innerst og krøkkete til og tror det blir en kort telefon.

Personlig så har jeg stort sett lyden av når jeg er i sosialt lag, så får den bare ringe i vei.

Det verste jeg har opplevd, er en kammerat av meg som plutselig reiste seg opp under en tale i et bryllup og løp ut for å svare på en telefon fra kjæresten. Ærlig talt, det må være mulig å vente..

Jeg synes det er respektløst av folk som er i besøk/har besøk å herje med tekstmeldinger og telefonsamtaler midt i mine samtaler med dem.

Greit nok om det er av typen "Hvor har det blitt av alle smokkene?"

Jeg har hatt besøk av venner tre kvelder den siste uka, og har blitt oppringt av barna mine som er på ferie (uten meg ) - det er en selvfølge å ønske dem god natt når de ringer. Men det er jammen ikke mange telefoner jeg tar når jeg har besøk.

Men dette er egentlig en av mange ting som jeg innser at andre mennesker er vel-dig uenig i. Etter å ha erfart hva folk får seg til å gjøre.

Denne mobilen har overtatt noe veldig i endel sammenhenger. Det er på et vis stuerent å ta den, og mobilsamtaler får prioritet fremfor andre samtaler. Jeg ser det på jobb også at endel må ta mobilen når de er inne til konsultasjon (helt ok med "jeg ringer deg tilbake senere, er inne nå", altså, men det er å gjennomføre hele samtalen jeg snakker om). Og at jeg må vente på gangen fordi noen skal fullføre en lengre mobilsamtale først.

Men, men. Det er vel sånn det har blitt?

Jeg synes det er greit å ta telefonen eller svare på en viktig melding når man snakker med andre, spesielt venner, men jeg savner av og til noen høflighetsfraser ala "unnskyld, akkurat denne må jeg svare på" og at man prøver å være kort. Ikke minst for å vise den man er sammen med litt respekt og signalisere at man skjønner at det ikke er helt ok å prioritere telefonsamtaler over den man ellers snakker med.

Jeg er ikke noe glad i mobilavbrudd i det hele tatt. Det har den konsekvens at jeg tidvis er svært vanskelig å nå på mobilen all den tid jeg rett og slett ikke alltid engang har den påslått eller ved meg - og uansett ikke svarer for enhver pris. Derimot er jeg ganske hyggelig å gå på restaurant med.

Jeg synes det er veldig uheldig måten mobiltelefonen har tatt helt over på. Midt i en samtale kan folk ta telefonen som jeg kanskje ikke har hørt engang, ikke et unnskyld, vent litt eller noe. Og hvis min telefon ringer og jeg ikke tar den, blir folk gjerne litt satt ut, hæ??? skal du ikke svare???

Noe er viktigere enn annet, så noen samtaler må man ta, men det går an å gjøre det på en ordentlig måte, som å informere de man er med f.eks. Jeg har tlf med meg pga ungene, hvis det skulle være noe med dem, og jeg kan sjekke diskre hvem som ringer, men noe pri trenger det ikke å være.

Enda verre er de som flyr rundt med sånn dings på øret. Man står og prater og plutselig er de tomme i blikket mens de nikker og sier "ja" jevnt. Og der står jeg og lurer på om vedkommende selvstimulerer eller hva som står på mens jeg snakker videre med mine glimrende poenger.

Noen ganger har jeg veldig lyst å si :"den dingsen har avknapp!" til folk som synes det er viktigere å ta telefonen enn å snakke ferdig med meg.
Jeg blir stadig forundret over at en ringende telefon er viktigere enn en pågående samtale. Lurer på om de samme som mener det viktigste i verden er å være tilgjengelig overalt, alltid, hadde avbrutt samtale og gått ut sammen med noen andre i 20 minutter dersom det var fysiske mennesker som kom på døra når de var på besøk, og ikke telefonen som ringte? (da oofte uten å unskylde seg i tillegg)

Jeg har oftest telefonen på, men lyden av, og sjekker den heller diskret om jeg har barnevakt. Og ringer heller opp igjen til folk når det passer meg.

Vi har et vennepar og begge de to er levende opptatt av å legge livene sine ut på facebook mens vi er på besøk/har dem på besøk, eller egentlig absolutt hele livet sitt, via sine mobiltelefoner.

Så jeg kan lese når jeg har kommet hjem at de hadde det veldig hyggelig med oss i løpet av kvelden, bilder er lagt ut og alt er bare velstand.

Jeg sitter igjen med at de fikler med mobilene sine hele kvelden og jeg har mest lyst å bare kaste meg over telefonene og kaste dem langt pokker i vold.

I tillegg kommer alle telefonene, tekstmeldingene osv.

Tenk å ødelegge en potensielt koselig kveld med slik? Uhøflig synes jeg.

Vel. Noen av oss er såpass drøye at vi har med to telefoner overalt, som piper ustanselig, og som det ikke er aktuelt å ignorere. Det kalles jobb, bakvakt, "on call", og er et nødvendig onde. Tro meg, det er kjipere for meg enn for de rundt meg. :humørløs:

Jeg tar ikke telefonen hvis det ikke er noe viktig (f.eks barnevakten). Jeg tar av lyden på telefonen og sender ev. en kort beskjed som "ringer deg senere" eller lignende hvis jeg føler det er nødvendig. Når jeg er med nære venner så kan det hende jeg tar telefonen, men da avslutter jeg samtalen ganske kjapt.
Jeg synes det er en uting at folk absolutt skal være så tilgengelige for alle uansett hva de gjør. Hva med å være tilgjengelig for den man er med 😕

Maverick skrev:

Vel. Noen av oss er såpass drøye at vi har med to telefoner overalt, som piper ustanselig, og som det ikke er aktuelt å ignorere. Det kalles jobb, bakvakt, "on call", og er et nødvendig onde. Tro meg, det er kjipere for meg enn for de rundt meg. :humørløs:

Men det er noe helt annet enn å sitte på facebook eller gud vet hva når man er på besøk. Jeg har full forståelse for at folk som er på jobb har tlf tilgjengelig og må svare når den ringer eller svare på en sms. Men jeg syns det blir for dumt når man i et middagsselskap sitter med tlf ved siden av seg og sjekker facebook eller andre forum hvert andre minutt og dermed blir helt fraværende. Og i tillegg at vedkommende tror at ingen merker det.

Maverick skrev:

Vel. Noen av oss er såpass drøye at vi har med to telefoner overalt, som piper ustanselig, og som det ikke er aktuelt å ignorere. Det kalles jobb, bakvakt, "on call", og er et nødvendig onde. Tro meg, det er kjipere for meg enn for de rundt meg. :humørløs:

Det er vel ikke ukjent for noen av oss at noen samtaler må man ta, det jeg snakker om er måten man gjør det på. Ja, i tillegg til hvor tilgjengelig (for gud og hver mann og grandtante Laila) man er.

Jeg tar også jobbsamtaler hvis jeg er på jobb, for ordens skyld.

Som regel, ihvertfall.
Hvis de ikke maser sånn.

Maverick skrev:

Vel. Noen av oss er såpass drøye at vi har med to telefoner overalt, som piper ustanselig, og som det ikke er aktuelt å ignorere. Det kalles jobb, bakvakt, "on call", og er et nødvendig onde. Tro meg, det er kjipere for meg enn for de rundt meg. :humørløs:

på Maverick. Jeg har pr. tiden ikke mindre enn 5 stk, og de må besvares når de roper.

Jeg svarer ikke jeg, hvis jeg f.eks sitter på café og ikke venter en viktig telefon. Da sender jeg heller en melding om at jeg er opptatt, med spm om det er noe viktig. Eller jeg svarer og sier at det ikke passer så bra, alt ettersom. Er jeg i festligere lag, liker jeg uansett å trekke meg litt unna; går ikke alltid langt bort, men bare det å reise seg og gå til den andre siden av rommet føles mer riktig - også fordi jeg gjerne blir litt forstyrret av at andre prater aktivt rundt meg når jeg selv sitter i telefonen, like mye som jeg tenker at de rundt meg ikke har noe med min telefonsamtale å gjøre.

Men, jeg er alltid tilgjengelig som sådan - og sjekker mobilen min ofte for meldinger og anrop; det kan jo være det gjelder unger, foreldre osv osv. Så jeg følger med, og har telefonen mye fremme, så får folk synes det er så skjemmende de bare vil.