Tør vi bry oss?

Ref saken om 10-åringen i Oslo som døde i august, antageligvis pga sult.
Saken er meldt bv, men henlagt.
Gutten er borte fra skolen både før og etter sommerferien.
Og det er mange klager på bråk fra leiligheten.

Og det er kun sendt 1 bekymringsmelding.
Saken er jo bare trist og tragisk.


Men tør vi melde bekymring? Jeg mener det er vår plikt å melde, barnevernets oppgave å vurdere og "dømme". Det har vært flere tragiske saker de senere årene, men blir det bedre. Er dette et tema som fremdeles er tabubelagt? Vi er blitt et åpent samfunn der man diskuterer det meste som før var ikketema, vi diskuterer samliv, sykdom, barneoppdragelse osv. Kanskje neste tema rundt middagsbordet og i sosiale settinger kan være om vi tør å melde.
Hva skal til for at du melder?

Det er faktisk straffbart å ikke melde i fra, iht straffeloven kan man få inntil et års fengsel. Dette gleder alle, ikke bare helsevesen/lærere/barnehageansatte.

Jeg var på foredrag med Sofie Austegaard fra Stine Sofie Stiftelsen tidligere i høst med temaet "for barnas beste må du tørre å tenke det verste". Alle foreldre til barn i barnehagene i kommunen vår var inviterert til dette.

Det var en tøff kveld, men jeg tror den vil gjøre det enklere for meg å handle om jeg merker at noe ikke er som det skal.

Stine Sofie Stiftelsen har også en telefontjeneste hvor man kan få råd og veiledning i forhold til det å varsle. For meg ville det vært betryggende å drøfte saken med noen med kompetanse, slik at jeg ikke overreagerer.

Jeg synes det er helt grusomt å tenke på at det er mye som skjer rundt omkring innen husets fire vegger, som ikke fanges opp. Min svigerinne utdanner seg til barnevernspedagog og har nå praksis i vår kommune (hun er veldig nøye på taushetsplikten), men hun er veldig tydelig på at hun ikke vil jobbe i vår kommune etter endt utdanning, da hun har kommet borti saker hvor hun har hatt kjennskap til de involverte fra tide hun gikk på skole, gjennom idrettslag etc., og det et mennesker som er helt anderledes enn hun trodde.

Jeg bryr meg noe voldsomt, men det er nok en yrkesskade. Jeg jobber i barneverntjenesten.

Privat har jeg meldt bekymring flere ganger. Én gang på bakgrunn av en blogg på nettet, en gang på et barn i Ungens barnehage, flere ganger for et søskenpar vi omgås en del.

Jeg tror vegringen for å melde bekymring til dels handler om at mange sitter med dette bildet av barneverntjenesten som en skummel og litt inkompetente etat hvis hovedbeskjeftigelse er å ta barna fra folk. Der har man en PR-jobb å gjøre.

Jeg er ikke så redd for å bry meg om jeg er bekymret.

Det som dessverre bekymrer meg en god del er kvaliteten på bv-tjenesten en del steder. Det er ikke bare en pr-jobb som skal til. Det bør satses mye mer både økonomisk med antall stillinger og det bør satses enda mer på kompetanse.
Det er utrolig skremmende at bv-tjenesten en del steder (og ikke bare på bittesmå steder) har stor gjennomtrekk i stillinger og har et veldig ungt og uerfarent mannskap.

Men ja, man har plikt til å melde når noe er galt!
I tillegg håper jeg også flere kan melde seg i den politiske kampen for å styrke barnevernet. Det trengs!

Jeg har meldt flere ganger gjennom jobb. Den ene gangen mener jeg fortsatt at BV skulle gjort noe annet enn å henlegge.

Privat har jeg vært inni prosessen å melde. I løpet av de to ukene jeg selv gav meg til å følge godt med og systematisere info kom mitt barn og fortalte av x skulle slutte i klassen og flytte i fosterhjem.

Jeg ser ikke på noen måte på BV som den store stygge ulven og har stort sett hatt godt samarbeid med dem gjennom jobben.

Jeg har jobbet i NAV og har meldt fra et par ganger. Der var også veien kort til å diskutere saker anonymt. Allikevel så så vi også at melderutinene var for dårlig i vår etat. Folk ble ikke akkurat samarbeidsvillige når man snakket om hjemmesituasjonen. Burde blitt enda mer fokus på samarbeid mellom etatene. Når man følger voksne som sliter sånn med angst at de ikke kommer seg på butikken, ikke dukker opp på møter og man mistenker stor grad av selvmedisinering bør man melde fra.

Men hva melder dere bekymring på? Jeg tenker jo at barnevernet har begrenset med ressurser og at man skal ha noe mer enn en vag følelse før man melder en bekymring.

Ja, jeg bryr meg.
Jeg har meldt fra ang. 2 saker, den ene gjaldt et barn i vår omgangskrets og den andre var et nabobarn.
I begge tilfellene har jeg fått bekreftet at magefølelsen min var rett, og det har endt med at disse to barna ikke lengre bor hos sine foreldre.

Nei, jeg tror faktisk ikke de fleste tør å bry seg. Jeg tror mange her på FP vil svare at de melder dersom de er bekymret og vil fortsette med det, men jeg tror ikke det er det som er det vanlige rundt om.

Gaia skrev:

Men hva melder dere bekymring på? Jeg tenker jo at barnevernet har begrenset med ressurser og at man skal ha noe mer enn en vag følelse før man melder en bekymring.

Men det er vel her poenget ligger, om man føler at noe er galt, så bør man ringe og snakke med barnevernet, så får de avgjøre om det er noe man bør se på.

Gaia skrev:

Men hva melder dere bekymring på? Jeg tenker jo at barnevernet har begrenset med ressurser og at man skal ha noe mer enn en vag følelse før man melder en bekymring.

Det er ikke en vurdering privatpersoner behøver å gjøre. Er man bekymret for et barn sender man en melding, så vil barneverntjenesten vurdere om det er grunnlag for å åpne undersøkelse ut fra det som fremkommer i meldingen.

(Om man får inn en bekymringsmelding som går på "føler at noe er feil," vil den antagelig henlegges. Om du ringer og "føler at noe er feil," vil du får spørsmål for å se om bekymringen kan konkretiseres og en tilbakemelding på om det er noe som bør meldes eller ikke).

polarjenta skrev:

Nei, jeg tror faktisk ikke de fleste tør å bry seg. Jeg tror mange her på FP vil svare at de melder dersom de er bekymret og vil fortsette med det, men jeg tror ikke det er det som er det vanlige rundt om.

Det tror jeg du har rett i. I en slik tråd er det også dem som vil bry seg og som gjerne har våget å gjøre det som svarer.

Er det ille nok tror jeg at mange vil bry seg, men det er ingen enkel sak.
Hva med unger som ligger i armene til en tigger i timesvis på gata dag etter dag? Hva med om sjefen drikker i overkant mye i hverdagen og man mistenker at dette går ut over barna? Når melder man?

Det er ikke lett å melde når det å melde kan medføre ulempe for en selv. Det er lett å si at man skal, men det er lettere å melde i tilfeller hvor det ikke ligger potensiale til at det kan koste en dyrt selv.

Guava skrev:

Det som dessverre bekymrer meg en god del er kvaliteten på bv-tjenesten en del steder. Det er ikke bare en pr-jobb som skal til. Det bør satses mye mer både økonomisk med antall stillinger og det bør satses enda mer på kompetanse.
Det er utrolig skremmende at bv-tjenesten en del steder (og ikke bare på bittesmå steder) har stor gjennomtrekk i stillinger og har et veldig ungt og uerfarent mannskap.

Jeg tenker likevel at det er en "PR-jobb" som skal til for å få folk til å melde sine bekymringer.

At det er stort forbedringspotensiale i norsk barnevern, er jeg imidlertid helt enig i. Jeg tror jeg heller litt mot å legge om hele organiseringen til noe som ikke er på kommunalt nivå, egentlig, men trenden går jo andre veien.

Gjennomtrekken er ekstrem, indeed, og utdanningene har også en god del å gå på.

shute skrev:

Det er ikke en vurdering privatpersoner behøver å gjøre. Er man bekymret for et barn sender man en melding, så vil barneverntjenesten vurdere om det er grunnlag for å åpne undersøkelse ut fra det som fremkommer i meldingen.

(Om man får inn en bekymringsmelding som går på "føler at noe er feil," vil den antagelig henlegges. Om du ringer og "føler at noe er feil," vil du får spørsmål for å se om bekymringen kan konkretiseres og en tilbakemelding på om det er noe som bør meldes eller ikke).

Men det er heller ikke til å legge skjul på at selve undersøkelsesprosessen og det som kan skje ved bvs behandling kan medføre ganske store konsekvenser for familien som blir undersøkt.
Dette tror jeg kan bli bedre med bedre økonomi, bedre dokumentasjonsrutiner (og ikke minst rutiner med tanke på rene formalia i saksbehandlingsprosessen som kan medføre veldig mye uheldig) .

Det skal ikke medføre at man skal være redd for å melde, men jeg skal ærlig innrømme at terskelen for å melde øker når jeg har sett hvordan enkelte meldinger har blitt behandlet og hvilke konsekvenser det får for barn.
Det er kanskje et "svinn" man må regne med, men uten at jeg kan konkretisere mer så finnes det barn som kunne hatt det mye bedre om saksbrhandlere hadde hatt tid til å behandle saken skikkelig og hatt kompetanse nok.

Det gjelder ikke alt og alle, men det er kritisk når bv-tjenestene selv melder om alt for stor arbeidsbyrde og vanskelig tilgang på kompetent personale.
Bor man et sted (jeg gjør ikke det) hvor det er kraftig underbemanning er det ikke lett å ha lav terskel.

shute skrev:

Jeg tenker likevel at det er en "PR-jobb" som skal til for å få folk til å melde sine bekymringer.

At det er stort forbedringspotensiale i norsk barnevern, er jeg imidlertid helt enig i. Jeg tror jeg heller litt mot å legge om hele organiseringen til noe som ikke er på kommunalt nivå, egentlig, men trenden går jo andre veien.

Gjennomtrekken er ekstrem, indeed, og utdanningene har også en god del å gå på.

Jeg tror også det bør opp på et nivå som ikke er kommunalt. Det er alt for tilfeldig slik det er nå og risiko for samrøre er for stor. Til og med store kommuner er for små tenker jeg.
Jeg er også ganske så kritisk til at politisk farge i den enkelte kommune kan være avgjørende for hvordan disse tjenestene blir. Barnevern på anbud tror jeg ikke jeg skal ytre min mening for høyt om her.

shute skrev:

Det er ikke en vurdering privatpersoner behøver å gjøre. Er man bekymret for et barn sender man en melding, så vil barneverntjenesten vurdere om det er grunnlag for å åpne undersøkelse ut fra det som fremkommer i meldingen.

Jeg syns dette blir litt vel enkelt, for å være helt ærlig. Det er ikke "bare" å melde en bekymring til barnevernet. Spesielt ikke når man vet at det er mange saker som bare henlegges fordi det ikke er nok å "gå på". Jeg tenker at det er et vel så stort behov for å skolere de som ser barnet hver dag i hva det er man skal se etter og når man melder bekymring. Og hvordan disse eventuelt veileder foreldre som melder sin bekymring til dem.

Skal man melde bekymring, som privatperson, er det viktig å vite hvordan man skal gjøre det, hva konsekvensene blir for en selv og hva det er som faktisk fører til at det åpnes sak. Det er ikke til å stikke under en stol at spesielt saker som blir henlagt kan føre til en heksejakt på den eller de som som har meldt bekymring. Og det kan, for noen familier, være en voldsom belastning å bli jaktet på i lokalmiljøet.

Jeg mener selvfølgelig ikke at man ikke bør melde bekymring. Jeg har selv backet en melder. Men jeg tror det er for lite kunnskap prosessen rundt melding, hva som kan føre til en sak og hva det rett og slett ikke har noen hensikt å melde om fordi det henlegges, eller om man faktisk bør melde likevel, fordi også henlagte saker har en verdi.

Men en vag bekymring henger jo gjerne ikke i løse luften. Det er jo "noe" som vekker den bekymringen. Er ungen veldig tynn eller tykk? Trøtt? Sliten? Lite glad? For innpåsliten og klengete? Altfor tilbaketrukket? Jo mer du våger å se etter, jo mer tydelig blir det gjerne. Men man tolke i riktig (og ekkel) kontekst, og det er ubehagelig.

Det er ingen grenser hva noen kan finne på overfor barna sine, av vold og overgrep, fornedring og omsorgssvikt. For meg som har jobet med dette en tid, så må jeg bare si at virkeligheten overgår enhver fantasi. Virkelig. Og noen av disse ungene er så enormt gode på å mestre fasaden, at det bare er vag bekymring som vekkes.

http://lodgelady.blogg.no/1415118517_dagen_da_du_forsvant_.html

Det aller viktigste er å gi barnehageansatte, alle lærere og SFO-ansatte, helsesøstre og fastleger god opplæring i hva de skal se etter, hvordan de skal varsle, gi dem mulighet for å snakke sammen uten at foreldre må samtykke eller initiere, (de som møter barna her og der sitter jo gjerne på hver sin bit i puslespillet). Jeg synes for mange aksepterer for mye "forskjell på folk", det er er for mye som vurderes som "greit nok". det er helt klart en del foreldre som skulle hatt svært tett oppfølging gjennom svangerskap og barnas barndom. Når 7 uker gamle babyer kommer på sykehus med massive hodeskader, så MÅ det være noe så aldeles galt som har vært galt fra lenge før de fikk baby.

Gaia skrev:

Jeg syns dette blir litt vel enkelt, for å være helt ærlig. Det er ikke "bare" å melde en bekymring til barnevernet. Spesielt ikke når man vet at det er mange saker som bare henlegges fordi det ikke er nok å "gå på". Jeg tenker at det er et vel så stort behov for å skolere de som ser barnet hver dag i hva det er man skal se etter og når man melder bekymring. Og hvordan disse eventuelt veileder foreldre som melder sin bekymring til dem.

Skal man melde bekymring, som privatperson, er det viktig å vite hvordan man skal gjøre det, hva konsekvensene blir for en selv og hva det er som faktisk fører til at det åpnes sak. Det er ikke til å stikke under en stol at spesielt saker som blir henlagt kan føre til en heksejakt på den eller de som som har meldt bekymring. Og det kan, for noen familier, være en voldsom belastning å bli jaktet på i lokalmiljøet.

Jeg mener selvfølgelig ikke at man ikke bør melde bekymring. Jeg har selv backet en melder. Men jeg tror det er for lite kunnskap prosessen rundt melding, hva som kan føre til en sak og hva det rett og slett ikke har noen hensikt å melde om fordi det henlegges, eller om man faktisk bør melde likevel, fordi også henlagte saker har en verdi.

Nå snakker du om saker som undersøkes og deretter avsluttes.

Det jeg mener med at en melding henlegges, er at det aldri blir åpnet undersøkelse. Da blir heller ikke (vanligvis) familien det angår informert om at det har blitt sendt noen melding.

Når barneverntjenesten mottar en melding, skal det vurderes i løpet av en uke om det er noe som skal undersøkes. Undersøkelse skal bare gjøres om det som fremkommer i meldingen tilsier at det kan være grunnlag for hjelpetiltak.

Det skal selvfølgelig ikke gå på bekostning av skolering av instanser som har mye med barn å gjøre og generelt informasjonsarbeid. Men ja takk, begge deler. Heldigvis er det flere og flere kommuner/bydeler som jobber systematisk med å utvikle samarbeid mellom barneverntjenesten og instanser som skoler, barnehager og helsestasjoner.

Harriet Vane skrev:

Men en vag bekymring henger jo gjerne ikke i løse luften. Det er jo "noe" som vekker den bekymringen. Er ungen veldig tynn eller tykk? Trøtt? Sliten? Lite glad? For innpåsliten og klengete? Altfor tilbaketrukket? Jo mer du våger å se etter, jo mer tydelig blir det gjerne. Men man tolke i riktig (og ekkel) kontekst, og det er ubehagelig.

Det er ingen grenser hva noen kan finne på overfor barna sine, av vold og overgrep, fornedring og omsorgssvikt. For meg som har jobet med dette en tid, så må jeg bare si at virkeligheten overgår enhver fantasi. Virkelig. Og noen av disse ungene er så enormt gode på å mestre fasaden, at det bare er vag bekymring som vekkes.

http://lodgelady.blogg.no/1415118517_dagen_da_du_forsvant_.html

Det aller viktigste er å gi barnehageansatte, alle lærere og SFO-ansatte, helsesøstre og fastleger god opplæring i hva de skal se etter, hvordan de skal varsle, gi dem mulighet for å snakke sammen uten at foreldre må samtykke eller initiere, (de som møter barna her og der sitter jo gjerne på hver sin bit i puslespillet). Jeg synes for mange aksepterer for mye "forskjell på folk", det er er for mye som vurderes som "greit nok". det er helt klart en del foreldre som skulle hatt svært tett oppfølging gjennom svangerskap og barnas barndom. Når 7 uker gamle babyer kommer på sykehus med massive hodeskader, så MÅ det være noe så aldeles galt som har vært galt fra lenge før de fikk baby.

I ganske mange tilfeller tror jeg også det er mye å hente på å bry seg direkte om man observerer vage tilfeller av bekymring. Kanskje har privatsfæren blitt for stor?
Synes man nabojenta ser veldig tynn og blek ut er det en del man gjerne kan gjøre før man melder til bv og som kan medføre at man blir sikrere i sin sak.
Jeg tror terskelen for å bry seg direkte også er alt for høy.

Jeg tror også terskelen for å melde mennesker med utdannelse og makt er alt for høy. En sliten, blek, tynn og synlig utilpass unge av et ektepar med høy utdannelse og solide jobber blir tolket annerledes enn en tilsvarende unge med foreldre med annen bakgrunn.
Jeg vet om et tilfelle hvor det at besteforeldre var tatere i seg selv ble brukt som argument for at det måtte være noe "mer" med en bekymring.

Jeg har lest den, HV. Og den var vond og tankevekkende.

Men jeg syns fortsatt det er vanskelig å vite hvor grensen går. Kan man melde en familie som server barna for mye snop og lar dem være inaktive, sånn at de blir overvektige og i dårlig form, når de samtidig følger dem opp på andre områder, man vet at de også får god og sunn mat, og mye omsorg. Eller hva med foreldrene som lar barna styre leggetider helt selv, sånn at barna er trøtte og uopplagte, men hvor de likevel følges opp. Eller barnet som leker leker som er litt "rare", men hvor man ellers ikke merker noe utenom det vanlige. Hva med barnet som er veldig utrygt, eller barnet som nesten er for imøtekommende. Poenget er at for mennesker som ikke møter barnet hver dag kan vage bekymringer bli vanskelige å konkretisere, fordi man rett og slett ikke vet hva som ligger innenfor normalen, og det derfor blir naturlig å tillate variasjoner som går langt utenfor det man kanskje syns er "greit", fordi det rett og slett er variasjoner i hva som er å anse som normal barneoppdragelse også i Norge.