Har en bil sjel?

Ja, har den det? 🙁
Jeg holdt på å begynne å grine da jeg ga fra meg nøkkelen.

Ja. ( )

Fine, fine gullet mitt. Første bilen min, eid siden 2002. Nå skal den dø..

Nei!

(men ungene var ikke enige i det da vi byttet bil sist... )

Jeg holdt på å knekke sammen da jeg ga fra meg nøkkelen.. Tårene stod i øynene mine

Ja, den ligger gjemt bak forgasseren
Men at man kan bli veldig glad i en bil, det er helt klart.

Jeg har hatt en grønn Renault 5, den kjappeste utgaven, gikk som ei kule. Guri jeg elsket den bilen, men det ble litt upraktisk å ha bare 3-dørs etterhvert, så den måtte selges. 🙁

Uff, stakkars bilen! 🙁

Min bil har sjel, i hvert fall. Han heter Bulle og vi er veldig glade i hverandre, så jeg blir ganske lei meg når han er syk på noe vis.

Nei, nei, nei. Har den sjel så er det på tide å bytte.

smilefjes skrev:

Nei, nei, nei. Har den sjel så er det på tide å bytte.

Pffft. :snufs:

Ja en bil har det

Vi eide en Honda Civic, sølv liten ting med 3 dører , Beste bilen ever. Men byttet den bort
før vi fikk turbo(byttet med han som eide den før oss (ble en kompis) han hadde en mazda 626 og savnet civicen :knegg)
Da han var uheldig å kolidere å vrake hele bilen da stor tutet jeg for at han var skadet og for at bilen MIN var knust


Savner den enda

Ja, det har den. Min andre bil ble byttet ut da jeg lå på sykehuset med min førstefødte. Jeg gråt i bøtter og spann og har vel egentlig aldri tilgitt mannen. Vår nåværende bil har også sjel. Jeg vil ikke bytte den ut selv om mannen har kjøpt ny bil.

Min gamle dørstokk hadde hvertfall det. (Toyota Tercel, derav navnet dørstokk)
: savn:

Definitivt!

Min første bil - en bitteliten Opel Corsa ved navn "Lille My" hadde sjel til tusen, og jeg var veldig glad det var svigers som overtok den når den lille familien min plutselig telte to barn og vi trengte større bil. Så fikk den leve sine gamle dager på Finnskogen og bli kjørt lykkelig til fillebiter der.

Deretter hadde vi en Citroën, som ble kjøpt som den sto, og som så ut deretter. Den hadde sjel - en stor og stygg en - så jeg var overlykkelig da vi så baklykta på den for siste gang for noen år siden.

Nå har vi en temmelig sjelløs Ford Mondeo - makan til kjedelig bil - som "mannebil" og helgebil, når Lillemann er hos avlaster. Ikke søren om jeg har funnet sjela til den bilen ennå, etter et par års eierskap.

Og så - sist, men ikke minst, har vi Store Grønne Bestevenn, også kjærlig kalt Betzy - fordi jeg aldri kommer til å lære meg at det er en Merchedes og ikke en Ford. Den bilen har jeg elsket fra første gang jeg satte meg bak rattet.

I så fall er min nåværende bil en utspekulert, ondskapsfull djevel som har som eneste mål her i livet å blakke meg totalt. Jeg kommer til å juble hvis jeg kan parkere den og kjøre hjem med en "ny" bil i morgen!

smilefjes skrev:

Nei, nei, nei. Har den sjel så er det på tide å bytte.

Hattifnatten skrev:

og hadde det eksistert et bilvern hadde han sendt bekymringsmelding på meg for lenge siden.

Inagh skrev:

Den hadde sjel - en stor og stygg en -

Min bil har ikke noen sjel, nei. Selv om jeg kaller den Menneskets Beste Venn.

Jepp. Jeg har grått hver gang jeg har solgt en bil. Nå står salg av leiligheten for tur i løpet av vinteren, og mannen er grundig bekymret for gråtingen min da, når han tenker på hvordan jeg har tatt det når vi har byttet biler.