Et slags Toro-spørsmål

Sier kjærligheten til å lage mat noe om kjærligheten til dem man lager mat til?

Ja, gjør det det?

Jeg elsker ungene mine, men er ikke så veldig glad i å lage mat.

For mange gjør det nok det. Man finner glede i å finne de beste økologiske råvarene, tilberede dem med omsorg og se dem bli nydt.

Men det er viktig å huske at for andre, betyr kjærlighet å ikke ønske å tilbringe 1 av barnets få hjemmetimer foran komfyren, men heller gjøre noe (annet) sammen med barnet. Og de fleste er kanskje et sted midt i mellom.

Skjønte jeg deg riktig, forresten?

Scarlett skrev:

For mange gjør det nok det. Man finner glede i å finne de beste økologiske råvarene, tilberede dem med omsorg og se dem bli nydt.

Men det er viktig å huske at for andre, betyr kjærlighet å ikke ønske å tilbringe 1 av barnets få hjemmetimer foran komfyren, men heller gjøre noe (annet) sammen med barnet. Og de fleste er kanskje et sted midt i mellom.

Skjønte jeg deg riktig, forresten?

Det ser slik ut.

Jeg elsker nemlig familien min, men jeg er ikke videre glad i eller flink til å lage mat.

Jeg elsker familien min, men hater intenst å lage mat. Det kan ha noe med at det kommer helt naturlig for meg å elske familien, men at jeg ikke, virkelig ikke kan lage mat.

Jeg liker å lage mat, men det er likevel ikke slik at jeg er mindre glad i dem de gangene de får servert Toro.

~TM~ skrev:

Sier kjærligheten til å lage mat noe om kjærligheten til dem man lager mat til?

Ja, gjør det det?

Ja jeg er så glad i familien min, at jeg ikke vil gjøre dem vondt ved å servere dem egenlaget mat. 😀

Men fra spøk til alvor. Syntes denne markedsføringsideen var noe spekualtiv. Samtidig så er man jo så oppegående i dag at man bare kan blåse i det. Når det er sagt... så spinner jeg litt videre her.

Kjærlighet og mat hører ikke nødvendigvis sammen. Det ene betyr ikke nødvendigvis det andre. Kjærlighet er ord, gode handlinger, berøring og omsorg. For meg handler dette mye om det psykiske. Nærhet og trygghet. Å bli sett. Man kan faktisk være ekstremt høyt elsket og vedsatt, selv med et dårlig kosthold, og motsatt. Kroppsfiksering og kjempe sunn. Man har alle varianter.

Det du ender opp med av mental helse til slutt som voksen, handler lite om mat, bilstoler, ull, passiv røyking, morsmelkerstatning eller om navnet ditt var topp 10 eller ikke. Det vi bærer med oss er barndommen, om vi hadde det bra eller ikke, og hvem som gjorde at vi hadde det bra eller ikke. Det som gjør at vi fungerer som mennesker. Vonde hendelser overskygger alt annet. Det gode og trygge gir oss styrke.

Da står det dårlig til med mine følelser ovenfor mannen min og barna mine. Jeg kan nemlig ikke fordra å lage mat og gjør det ytterst sjeldent.

Ikke sånn som du formulerer det, generelt.

Men for meg er det riktig. Jeg viser kjærlighet ved å lage mat til dem jeg er glad i.

Jeg elsker familien min og elsker å lage mat. Det er ingenting jeg heller vil når jeg har vært på jobben en hel dag faktisk. Vesla elsker maten min, men mannen min har ikke noe elske-forhold til noe slags mat. Han bare spiser det han får liksom. Kjipingen.

Er det en reklame som er bakgrunnen for spørsmålet forresten? Mitt svar er at å være glad i å lage mat ikke henger sammen med å være glad i familien sin. Ikke for meg iallefall.

Jeg er vokst opp med en mor som trodde det.
Hun dånte om hun så en pose.

Jeg tror vi ungene hadde hatt det langt bedre med mere boks og posemat og mindre prestasjonsjag ved kjøkkenbenken.

Absolutt ikke. Jeg liker å lage mat, men jeg vil ikke si at de som ikke liker det er mindre glad i barna sine.

alfaCharlie skrev:

Jeg elsker familien min, men hater intenst å lage mat. Det kan ha noe med at det kommer helt naturlig for meg å elske familien, men at jeg ikke, virkelig ikke kan lage mat.

Amen!

Stillongs skrev:

Jeg elsker ungene mine, men er ikke så veldig glad i å lage mat.

Signerer.

Jeg elsker familien min, men hater å lage mat. Liker det ikke i det hele tatt.