Life of Pi (gaflet fra Filmer sett i 2013)

Toffskij skrev:

Og så tenker jeg at å konvertere til tre religioner på rappen må være det ultimate ungdomsopprør mot en ateistisk rasjonalistfar.

Det også. Og akkurat det er jo morsomt.

Skilpadda skrev:

Men jeg setter veldig pris på den måten ikkerasjonelle historier kan formidle ting jeg synes er viktige og veldig virkelige, selv om de ikke er rasjonelt sanne. Jfr. Tolkien og hans venners forsøk på å beskrive det ubeskrivelige gjennom ikkerealistiske fortellinger.

Det gjør jo jeg også, og denne historien minner jo på mange måter om Tolkien & co, fordi det jo nettopp er en måte å håndtere noe som egentlig ikke går an å leve med på. Det jeg kanskje sliter litt med her, er at det blir, tja, en slags oppskrift. En metode.

Vis spoiler

Om jeg skiller mellom det «egentlige» meg og villskapen og kanskje ondskapen som er Richard Parker, om vi tar farvel for alltid på stranda etterpå, da kan jeg leve videre og vende tilbake til et normalt, lykkelig liv.

Mens Tolkien bruker historien sin til å vise at etter visse opplevelser kan du aldri komme helt tilbake. Ikke som den samme. Kanskje jeg egentlig synes Pi er for peppy og optimistisk.

Forresten tror jeg jeg reagerte mye sterkere på dette av filmen enn av boka, så selv om jeg altså mener at den er ufullkommen, klarte den jo å sette opp problemstillingen på en (mer) provoserende måte (enn boka).

Skilpadda skrev:

Det også. Og akkurat det er jo morsomt.

Det var jo mye som var morsomt, selv om jeg er enig med deg i at filmen nok er ment som en mye mer alvorlig og intellektuell film enn visse publikummere tok den for å være.

At filmen provoserer ser jeg jo ellers som et klart positivt trekk ved den. 🙂

Passer det å se den med ni- og tolvåring? Jeg har nemlig veldig lyst til å se den, og tenker å dra barna med.

(Øh...plutselig fikk jeg følelsen av å brase inn i en privat samtale mellom Skilpadda og Toffskij. )

Les tråden, rine, så ser du at både Toffskij og jeg sier ganske klart at vi ikke synes den passer for barn.

(Sånn ellers er det selvsagt helt i orden å brase inn i samtalen. )

Nyttårsforsett: Lese tråder ordentlig.

Det var ikke en privat samtale.

Jeg har valgt å ikke lese noe særlig i denne tråden, for jeg vil ikke farges av det jeg leser (jeg har ikke lest boka, bare Empires svært rosende og interessante omtale).

Vi har tenkt å se den i morgen, men vil den passe for en tiåring? Og her snakker vi om en tiåring som har litt problemer med å forstå abstrakte og filosofiske ting.

Definitivt ikke, vil jeg si.

Passer den generelt ikke for tiåringer?

Jeg vet aldri med sønnen min. Han så Lost in Translation da han var åtte, og likte den veldig godt, så det vanskelig å si hva som fenger.

Du må nok lese tråden, Divine.

Damn, jeg ville ikke det, men ser at jeg nok må gjøre det for å unngå å havne i en potensiell kinofelle.

Divine skrev:

Damn, jeg ville ikke det, men ser at jeg nok må gjøre det for å unngå å havne i en potensiell kinofelle.

Det er i alle fall greit å gjøre det for å unngå å stille spørsmål som har blitt stilt og besvart flere ganger allerede.

Men altså: Jeg ville, i din situasjon, sett filmen selv for å vurdere om den kunne passe for sønnen din. Jeg mener som sagt bestemt den ikke passer for min, og ville altså heller ikke generelt anbefale den for tiåringer, men det betyr jo ikke at det er utelukket at sønnen din kunne like den.

Kan den passe for åtteåringer?

Skilpadda skrev:

Det er i alle fall greit å gjøre det for å unngå å stille spørsmål som har blitt stilt og besvart flere ganger allerede.

No shit!

Har lest tråden nå, og vet ikke om jeg engang er moden nok til å se denne filmen.

torsk skrev:

Kan den passe for åtteåringer?

Åtteåringer, ja. Definivt. Men ikke om de som er seks, sju, ti eller tolv.

Divine skrev:

Åtteåringer, ja. Definivt. Men ikke om de som er seks, sju, ti eller tolv.

Ha - visste det var lurt å sjekke!