Jeg er en enkel sjel som lar meg begeistre av merkelige mennesker. Nerdrumfamilien framstår som herlig rare, og jeg syns det var kjempegøy å se på serien, nesten som en dokusåpe. Jeg tror dog, uten å kjenne noen av dem, at dette er mennesker jeg overhodet ikke kunne omgåes med, for å si det slik.
Mannen min jobbet mange år i Nrk, og jeg hentet ham ofte etter jobb, da ventet jeg i resepsjonen. Det var ofte kjente ansikter å se, men kun en gang måtte jeg ta meg sammen for ikke å glane med fiskeåpen munn*, og det var da Odd Nerdrum entret rommet i full prakt - ikledt en fotsid kjortel som var så skitten den hadde kunnet stå av seg selv, og med håret til alle kanter.
Ellers syns jeg de fire voksne barna som serien følger har aldeles vakre navn, og så lurer jeg på om de noensinne reflekterer over hvor priviligerte de faktisk er, som kan leve av kunst, poesi og høytsvevende idealer som går langt forbi min forstand, takket være faren deres. (Og så satt svigermor og jeg og gapskratta over hvordan Öde høylydt klager over byråkratiet han samtidig nærmest forventer skal kaste penger etter ham.

)
*For en aldeles treffende beskrivelse i artikkelen Tallulah linket til.