2011 - kva vil vi hugse?

Eg har akkurat sett på reprisen av NRK si 2011-kavalkade, og blei sittande å tenke på kva det er vi kjem til å hugse frå året som har gått. Ein kollega, som er historielærar, sa til elevane sine at dei måtte følgje med på den arabiske våren, og opprøra i Tunisia og Egypt fordi "dette er vårt 1989". Eg satt på eit hotellrom i Dubai då uroa spreidde seg til Baharain, og eg tenkte på at eg kunne nok med fordel vore på ein tryggare plass, i vinterferien, som heime i vesle Oslo. Den arabiske verda er i endring, terrorfrykta aukar, og så skjer plutseleg det grusomme og utenkelige, her heime, ein heilt vanleg fredag i juli. Ein norsk mann tar livet av alt for mange ungdommar og framtidige politikarar. Vi må sjå foreldre som arrangerer gravferd for ungane sine, og vi går rundt i Oslo og ser væpna politi i gatene. Vesle Oslo er ikkje lenger den tryggeste plassen i verda.

Eg blir sittande å tenke. Er det dette eg vil komme til å hugse frå 2011, eller er det dei to flotte ferieturane eg hadde saman med mannen min, vennskapa som utvikla seg og blei nærare og sterkare gjennom året og dei gode gjensyna med gamle venner eg vil hugse? Kva er det som er viktigast?

Eg vil nok aldri gløyme 22. juli og tida etter. Eg trur verdbiletet mitt endra seg den dagen. Eg vil heller aldri gløyme ferieturane og vennskapa.

Kva vil du hugse, frå 2011?

I grove trekk så tror jeg at det er tsunamien i Japan og 22. juli av de store tingene.

Privat vil jeg minnes to kamerater vi mistet så alt for unge, en ble drept på grusomste vis uten noe opplagt motiv, og en mistet vi nå i romjula etter lang sykdom. Begge to- to av de smarteste jeg kjente, sære på hver sine vis, ledende i landet på det de drev med. Men mest av alt hadde de til felles at dele de veldig intensivt, så det er fint å tenke på at de har opplevd veldig mye.

For mitt vedkommende så er det først og fremst 22.juli som vil stå igjen. Jeg er tidligere AUFer og har vært på utøya selv. Mange jeg kjenner og vet om ble rammet selv om jeg ikke kjente noen som ble drept personlig veldig godt. Jeg la meg den 22.juli og tenkte at det kan da umulig være så mange som 10-12 som det var skissert. Da jeg sto opp og hørte hvor mange det var så gikk jeg nesten inn i sjokktilstand og brukte hele dagen på facebook og nett-tv (var på hytta).

Tilstanden i Egypt pluss tsunamien vil jeg nok også huske fra nyhetsbildet.

Privat så har ikke 2011 vært det helt minnerike året. Helt greit. Vi har vært prøvere hele året og opplevde å miste nesten tre mnd på vei i juni. Ellers så hadde vi en veldig fin tur til Italia som junior snakker mye om enda.

I det store bildet så er det 22. juli vi vil huske fra 2011. Vi var bortreist og fortsatte å være det i to uker etterpå. Det var rart å lese på internett om alt det som skjedde i Oslo; byen min.

Samtidig fikk jeg virkelig satt ting i perspektiv. Da dette skjedde i Oslo bodde vi et hus ved siden av masse menn fra Syria som vi pratet en del med. Disse ringte hjem en gang i uka for å forsikre seg om at brødre og fettere fremdeles var i live etter demonstrasjonene. I Syria drepes det like mye folk hver eneste uke som det skjedde den 22. juli i Norge. Tenk på alle de som lever i frykt hver eneste dag. Med håp om at det en dag skal gå over.

Familiemessig var 2011 et år helt på det normale.

Fukushima-ulykken, 22. juli og hvor mye "Hurtigruta minutt for minutt" engasjerte over hele landet.

Japan, og 22. juli tar det store bildet. Helt privat ble dette året der jeg mistet en kjær og nær onkel så alt for tidlig. Han ble bare 52 år og savnet er fortsatt sårt og vondt.

Vil nok huske 22.juli og bryllupet jeg var i på nyttårsaften...både sorg og glede 🙂

Privat så ble 2011 året jeg ble mamma til snuppa.
I det store bildet så er det 22. juli og tsunamien i Japan jeg kommer til å huske best.

Japan, 22. juli og på det private plan at jeg knuste ankel og et parti på 15 cm oppover i leggen 24. november..

22/7, tsunamien, ferien vår til Bali og at min kjære, kjære morfar døde fra oss på nyttårsaften.

At bestefaren og stefaren min døde, og 22. juli. Det har ikke vært noe godt år for oss som familie, og jeg håper det blir lenge til vi får et lignende år. Heldigvis har forholdet til meg og mannen blitt sterkere i løpet av året som har gått.

Privat på pluss-siden: tidenes fineste påske hjemme i havgapet pga snømangel på fjellet. Tur til England med venner i april, Danmark og holme-telt-tur med banden i sommer. At jeg ble gravid i juni, med en svært velkommen femtemann. At jeg ble tante til en nydelig liten gutt i oktober.

På minus-siden: at vi mistet bittelille i magen i oktober - bratt nedtur og lang, tung opptur etter det. At lillebror på 4 kom hjem med politieskorte kl 0400 om natta etter å ha gått i søvne - ut av huset og ut i Oslos gater. At yndlingstanta mi døde, alt for tidlig.

Fra det offentlige rom: 22 juli - sorg, sinne og verdighet. FrPs "annus horribilis", Hurtigruta, Hellas og alle andre kriserammede økonomier i EU, og sist men absolutt ikke minst: Den Store Nasjonale Smørkrisa. Jeg er kontinuerlig skamrød og flau over at noe så idiotisk kan engasjere nordmenn så voldsomt.

Men alt i alt - et år med en god del av både fine ting og fæle ting.

Privat kommer jeg til å huske at skjønneste Eggulfen ble en del av familien vår, de gode resultatene på jobben, ferien vår sammen som familie før Eggulf kom og sammen med gode venner.
Ellers så kommer jeg aldri til å glemme 22.07, jeg har drevet politikk i en del år, og mange av de som ble berørt denne dagen var gode "kolleger" av meg. Jeg har og hatt med ABB å gjøre.
Ellers husker man selvsagt tsunamien i Japan, frykten for eksploderende kjernekraftverk.

Privat så har det ikke skjedd de store tingene i året som har gått, men vi hadde en fantastisk ferie i Florida som vil sitte på minnet for evig tid.

Og vi glemmer nok aldri ankomsten tilbake på Norsk jord, da vi landet på Gardermoen til nyheten om at Oslo var bombet en snau time tidligere. Det var et sjokk, og tanken på utryggheten vi følte ved å være på landets hovedflyplass da, den var ikke god.

Videre alle inntrykk, redsel, sorg og sinne som kom når vi kjørte nordover mot Trondheim. Og selvfølgelig alt som kom i ettertid.

Grusomt.

Av offentlige ting så kommer 22.juli, tsunamien i Japan og den arabiske våren opp.
Små offentlige ting;Hurtigruten-minutt for minutt. Prinsebryllupet i England.

I det private har det vært et langt og tungt år.
Familien på mannens side har hatt et sykdomsbefengt år, svigermor som fikk livmorkreft og ble operert for kreften.Svigerfar som har hatt et tungt år helsemessig,begge tantene til
mannen har vært brøkdeler fra døden,av sykdom og hjertestans.

På min side er det nok at jeg mistet pappa i august.
Og det uten helt å fått si adjø.:(
Og tanten min som ikke hadde overlevd hvis hun ikke hadde blitt funnet.
Long story.
Ellers er livet for familien min tidvis dramatisk av ulike årsaker,så uforutsette ting skjer hele tiden.


På den positive siden:
Jeg fikk studiekompetansen min i juni!:) Vi overtok huset vårt i sommer.
Jeg fikk treffe farfar første gang og ungene fikk møte oldefaren sin for første gang i juni.
Vi fikk oss en fantastisk sommer,Stockholm og Oslo før vi fikk flotte sommerdager her nord etterpå. 🙂


Jeg håper 2012 blir et godt år uten for mye sorg og drama.

I verdensbildet:
Osama Bin Ladens død, 22. juli, tsunamien i Japan og opprøret i Egypt.

Privat:
Et fantastisk år med ny kjæreste, lykken ved å oppleve kjærligheten på nytt.
Kjærlighetstur til Nice, nakenbading utaskjærs fra båt med Danskebåten plutselig tøffende forbi, gode samtaler og mange fine opplevelser m.m.
Et fint år for meg og småjentene mine

Frustrasjonen og noen tunge stunder ved å oppleve en mentalt ustabil sjef, og gleden over å etter hvert la oppførselen hennes prelle av..elsker jo jobben min

Død.
Mistet nevø i ulykke i mars.
Mistet kjær venninne til kreft i mai.
Mistet min bestevenn i ulykke i juli.
Mistet bestemor 1. juledag.
I tillegg kommer 1 kollega, to barn av kollegaer, barn av venner og den offentlige sorgen 22. juli.

Drittår.