Har du reist på ferie helt alene noen gang?

Hvor var du? Hvordan var det?

Hvis du ikke har, hva hindrer deg i å gjøre det?

Nei, men jeg har veldig lyst. Kunne tenke meg en uke i rolige og varme strøk, uten mann og barn og hund. 😮

Ja, det har jeg. Jeg har vært i Italia, UK, USA og Danmark - alt fra en langhelg til 2 uker. Veldig gøy og veldig sosialt.

Jeg var en uke alene på Gran Canaria i fjor sommer. Jeg dro til et hotell og område jeg hadde vært på før, jeg turte ikke prøve på noe nytt. Det var veldig deilig, jeg snakket ikke med noen på en uke, untatt ved bestilling av mat osv. Jeg leste 9 bøker og lå på solsenga nesten hele tiden. Jeg var litt lei etter 5 dager, så jeg tok lokalbusser litt hit og dit, men bare til steder jeg hadde vært før.

Ikke etter at jeg traff mannen før gjorde jeg det til tider og det var deilig. Ikke sånn helt alene uten å møte enn venninne der og det teller jeg ikke med. Jeg har reist mye alene med jobben, men det er jo ikke ferie.

Hovedårsaken til at jeg ikke gjør det er vel at jeg vil være sammen med familien min når jeg er på ferie. Nå får jeg så mye alenetid på dagtid og jeg bor i ferieland så da trenger jeg ikke å reise bort.

Nei, det har jeg aldri gjort. Jeg har reist alene i bil (100 mil) for å besøke venner etc, men aldri reist alene, og vært alene. Jeg har reist alene med barn da, men det teller kanskje ikke? Jeg har absolutt ikke lyst å reise på ferie alene. Jeg kjenner at det er noe jeg ikke har behov for.

Nope. Vil heller ikke.

Har dratt alene med barn da, men det teller vel ikke?

Ferie, helt alene? Tja. Jeg hadde "husmorferie" I Norge i fjor, fem hektiske dager, og skal ha tilsvarende "ferie" i år. Men utover det har jeg ikke hatt ferie alene. Det som hindrer meg er vel det samme som hindrer meg i å feks gå på kino alene - jeg må ha noen å dele opplevelsen med, de er ikke like kjekt å oppleve noe alene som sammen med andre (muligens med unntak av å fly bissniss alene, det var digg alene også :enkel: ).

Jeg drar gjerne på venninneweekend da, så jeg er ikke avhengig av å ham med meg mann og/eller barn. Men noen bør helst vær med eller møte meg der jeg skal.

Nei, men det høres veldig herlig ut! 😀

Jepp. Jeg backpacket i Thailand i 3 uker alene da jeg var nysingel. Jeg traff mange hyggelige mennesker, da.

Ja, jeg var på Anafi/Santorini i tre og en halv uke,
helt helt mutters alene.
Jeg hadde med meg tre tusen sider bok, og tegnesaker. Panikken var til å ta og føle på da min eneste ryggsekk ikke kom på bagasjebåndet på flyplassen, men det ordnet seg.

Jeg skulle ha scannet noen av bildene jeg tok,
det var en utrolig ensom og spesiell ferie
Fikk tenkt veldig mye. Og brukte en usannsynlig stor andel av budsjettet på internettilgang,
for å kunne skrive kjærlighetsbrev til Appelsinmannen.

Ja, men ikke etter at jeg fikk barn. Jeg pleide å reise til London helt alene på juleshopping i studietiden. Eller pleide og pleide, jeg gjorde det tre år på rad.

Ellers har jeg vært i Reykjavik alene i en uke. Og så har jeg syklet i Lofoten et par uker alene. Men da ble jeg kjent med mange mennesker på min ferd.

Jeg har også reist til utlandet for å jobbe i korte perioder. Men det kommer jo ikke under ferie.

Nei, men jeg vurderer det. Er det noen som har erfaringer å dele?

Nei, det har jeg aldri gjort. Før jeg fikk barn, følte jeg uansett ikke for det. Nå kunne jeg for så vidt tenkt meg det. Det høres herlig ut med litt tid helt for seg selv, legge opp døgnet etter mitt behov og gjøre akkurat det jeg selv vil, men to forhold stopper meg. Det ene er at jeg har såpass begrenset med fritid at jeg har høy terskel for å bruke den på noe annet enn med familien. Det andre er økonomiske hensyn. Om jeg først skulle betalt for billett og opphold, så føler jeg at det burde inngå i en greie for hele familien, eventuelt en kjærestegreie for mannen og meg.

Jeg dro til Mellom-Amerika i tre-fire måneder alene en gang. Juksa litt siden jeg hadde vært der før, snakket spansk sånn noenlunde og hadde et par bekjentskaper jeg kunne oppsøke om det ble ensomt.

Litt slitsomt, siden jeg i utgangspunktet er temmelig introvert og ikke særlig glad i akuttsosialisering - men det var litt derfor jeg dro uten følge også. Mest gøy. Fant det perfekte reisefølget i en amerikansk stripper som koste med trær, haiket med den meksikanske hæren i Chiapas, fikk e-coli i en jungel osv. - jevnt over... interessant. Det var litt snodig å se at jeg etter hvert var ganske mye mer utadvendt enn jeg normalt er.

Eller jeg har jo så klart reist fra familien min for å besøke venner i andre byer. Min gymnasgjeng ble spredd for alle vinder da vi var ferdig på gymnaset. Jeg har vært i Oslo, Bergen, Gøteborg og Bodø uten samboer og barn. Da har jeg toppen vært borte i ei uke.

Ikke lenger enn til Oslo. Men jeg er ikke fremmed for tanken på en langhelg for meg selv i en eller annen europeisk by. Det jeg hadde savnet mest var en å spise middag og drikke vin med på kvelden, men ikke nok til at jeg lar være å reise hvis anledningen byr seg.

Jeg har flere ganger reist alene for å besøke venner, men det teller ikke helt, siden det bare er selve transporten som er solo da.

Og så har jeg så klart vært på personalturer i inn og utland. Men da har jeg jo overhodet ikke reist alene.

Nå ble jeg litt usikker på hva du spurte om. Mener du helt alene uten mann og barn og uten å besøke noen?

Jaaa! Jeg dro til Paris alene. Nå var forsåvidt det første jeg møtte da jeg kom dit en FP-er, (treff kan man ha hvorsomhelst nårsomhelst), og jeg møtte en kompis et par dager etterpå, men det VAR aleneferie. I, eh, fem dager eller noe sånt? Det var deilig!

Jeg skjønner ikke helt hvordan man kan tolke spørsmålet i HI til å være "tur med jobben".

Jeg vurderer flere reiser helt mutters putters alenealene, uten noen å besøke. Jeg går fint på kino alene, spiser lunsj alene, drikker vin alene på kafé (men nok ikke i bar). Jeg lurer likevel på hvordan det vil bli å være helt, helt alene hele tiden? Det bør jo være et hyggelig sted da.

Sårri for trådkupping.