Som mor har jeg ringt læreren til datteren min på kveldstid en gang. Da for å fortelle om en konflikt i jentegruppa. Det var viktig for min datter at læreren visste om dette før neste skoledag startet. Sendte en SMS først for å høre om det passet med en telefon. Læreren har mobilnummeret sitt på ukeplanen, og hat bedt oss ringe dersom det er noe.
Som lærer selv ber jeg foreldrene ta kontakt dersom det er noe, enten på e-post, sms eller telefon. Jeg syns de bør få bruke den kommunikasjonsformen de føler seg mest komfortable med. Jeg har skjermet tida fra 16-20.30, for da er jeg primært mamma sjøl. Sev om jeg har åpnet for dette, og er av den formening at det er bedre med en telefon for mye enn en for lite, blir jeg ikke nedringt. Nå har jeg 1. klasse, og da er telefonsamtalene hyppigere enn lengre opp i barneskolen. Mange foreldre føler at overgangen fra barnehagen, der de gjerne møter pedagogen daglig, er stor, og har behov for å spørre og grave litt om hvordan det går med poden også utenom konferansetimene. Ellers kan det være konflikter på bussen hjem de mener jeg bør vite om før undervisning neste morgen, elever som plutselig av uforklarlig grunn gruer seg til å gå på skolen, usikkerhet ift turer osv osv. Tror jeg rundt regnet har hatt to samtaler i uka i snitt dette skoleåret. Det overlever jeg. Mange sender en SMS først, der de spør om når det passer at de ringer, og i motsatt fall spør de pent om jeg har tid når de ringer. Jeg har lagret alle foreldrene på mobilen, så passer det ikke, lar jeg vær å svare, og så ringer jeg heller opp seinere.
For å sikre et godt samarbeid mellom hjem og skole velger jeg å legge meg på den tilgjengelige linja, altså. Dette er jevnt over den linja alle kontaktlærerne på skolen "min" har lagt seg på.