Din hukommelse om barndommen

Litt spinnoff av den andre tråden av hvilke straff man fikk som barn. Den vakte noen tanker i meg om hvordan man husker barndommen. Hvordan husker du barndommen? Har du gode minner? Eller er det de vonde tingene som huskes best? Eller har du fortrengt deler av barndommen? Hva gjør det med deg idag? Hvordan påvirker det deg? Hvordan påvirker det ditt forhold til dine foreldre og søsken? Til dine egne barn?

Jeg har fortrengt mye. Det er mye som jeg ikke husker. Ting jeg sannsynligvis burde bearbeide. Jeg har mange gode minner også. Det mangler noe. Alle de tingene jeg vet skjedde men ikke husker bare fornemmer. Noen episoder er helt borte.

Jeg har bevisst fortrengt store deler av barndommen min.
Jeg har i alle år vært mor til min mor. På toppen av slagene, den psykiske terroren, skyldfølelsen, skammen, drapsforsøkene og drikkingen.

Det har påvirket meg veldig i min måte å omgåes mennesker på. Jeg er veldig mistenksom, har problemer med å tro at folk er snille og ikke er ute etter å gi meg dårlig samvittighet, samt at jeg har store problemer med å takle folk som drikker. Drikker veldig lite selv, og får panikk om jeg merker at jeg blir beruset.

Jeg har i alle år sagt at jeg ikke tør få barn. Men det var litt vel drastisk.
Nå som jeg har fått Lille, så er jeg veldig oppmerksom på at hun ikke skal oppleve meg beruset/forandret. Jeg håper hun ikke må ligge på rommet sitt å høre oss voksne krangle, og jeg vet at hun ALDRI skal bli slått/ristet/sparket osv.. Hun skal heller aldri oppleve å få dårlig samvittghet for at hun er født.

*poff*

*******

---------

Eg har eigentleg berre gode minner. Har hatt ein veldig god barndom med gode foreldre og ein veldig stødig og ressurssterk heim. Mange, mange gode minner. Ikkje fortrengt noko. Me bur no i min barndomsheim og eg er veldig glad for at mine barn får vekse opp her. Storebror begynte på mi barndomsskole no i haust. Veldig spesielt å vere forelder plutselig, veldig glad for at han går der. Berre gode minner derifra.
Mamma og pappa er gode forbilder for meg. Har veldig godt forhold til begge og til mine søsken. Er veldig avhengig av familien.

Perper: Ja det er jo det jeg og tenker.
Oi, kanskje slutte å kuppe tråden ja.

En slik far burde ethvert barn bli skånet for, selv om det er veldig vanskelig å få til alltid, desverre.

Jeg har vokst opp i en "rosa boble". Jeg fikk være barn.Sommeren var solfyllt og det var snø om vinteren. Mange venner og jeg trivdes på skolen.
Jeg har et kjempegodt forhold til mine brødre, og vi prøver å treffes et par tre ganger i året.
På lørdag var vi samlet, og var å spiste treretters middag,slavret og koste oss i byen.
Første ferieuken tar jeg sannsynligvis å reiser til mamma og pappa.
Hadde ikke en bekymring i brndommen, annet enn at momo skulle dø.Det var det store skrekkscenariet. Mommo lever i dag på aldershjem.

----------var ikke noe hemmelig, men jeg sletter nå alikavel

Leit å lese om det vonde flere av dere har opplevd. 🙁

Jeg har omtrent bare gode minner fra barndommen. Nå skal det sies at jeg er ekspert på å forvrenge fortida og bare huske det gode, men jeg hadde virkelig ikke mye å klage over. Jeg husker somrene som fulle av sol og blomster og vintrene som fulle av sol og snø. Noen triste minner er det naturligvis, men alt i alt var jeg trygg og hadde det godt.

Dere er klar over at dette ligger i helt åpent forum der uregistrerte kan lese?

Jeg har stort sett bare gode minner; jeg husker en og annen hurramegrundt-episode, og sånn sett ser jeg mye av podens sinne og frustrasjoner i meg selv.

Det at min mor ble fryyyktelig lei seg for alt mulig, førte nok til at det tok et par år med borteboing og selvtillitsbygging før jeg turde å si i fra, både ifht. min mor og generelt.
Og se hva det har blitt av meg; pamp.

Jeg hadde en turbulent barndom. Heldigvis er alt ryddet opp i dag og de minnene som er i klart flertall er de gode. Særlig husker jeg sommerferier, spennende turer og opplevelser.
Jeg hadde slett ikke noen enkel oppvekst, men har heldigvis aldri manglet voksne omsorgspersoner som har gitt meg kjærlighet og oppmerksomhet.
Det er klart at en tar med seg bagasjen videre i livet. Mine barn skal aldri oppleve å bli slått. Jeg håper og tror de skal slippe å oppleve at en de er glad i reiser sin vei. De skal også få oppleve slike ting som jeg husker god som spennende turer, kunnskap om naturen, og masse humor. Jeg har også vokst opp i et hjem med lite fordommer og god takhøyde hvor det alltid var plass til alle, det håper jeg vi også har klart å skape.

Jeg er veldig knyttet til familien min og ser med glede at barna har det på samme måten i dag. De er veldig glad i alle i storfamilien og er like knyttet til tanter og filleonkler som til besteforeldrene.

Jeg har vært heldig og hatt en trygg og stabil barndom! Husker en gang mamma og pappa krangla høylydt- det var eneste gangen.
Jeg og sambo snakka om dette her om kvelden. Han har også hatt en ubetinget trygg og stabil barndom, og vi er enige om at det har formet oss som mennesker. Vi har det godt sammen, og vi krangler sjelden. (Tempererte diskusjoner om hverdagslivets trivialiteter derimot...:p)
Vi ønsker å gi jentene våre en like god barndom som vi selv husker.

Husker ganske mye fra jeg var barn. Har helt klare bilder i hodet av hvordan ting var og husker enkelte situasjoner veldig godt.
Fra ungdomsårene er det verre. Da husker jeg mest hva jeg dagdrømte om og at jeg egentlig ikke tok meg til stor.

Jaja.

Jeg har generelt god hukommelse, spesielt om detaljer. Jeg kan huske episoder svært detaljrikt. Jeg har ikke inntrykk av at jeg har fortrengt noe, egentlig.

Joika skrev:

Husker ganske mye fra jeg var barn. Har helt klare bilder i hodet av hvordan ting var og husker enkelte situasjoner veldig godt.
Fra ungdomsårene er det verre. Da husker jeg mest hva jeg dagdrømte om og at jeg egentlig ikke tok meg til stor.

Jaja.

Kjenner meg litt igjen i forhold til ungdomsårene. Har enkelte ganger problemer med å skille på hva jeg faktisk opplevde, og hva jeg forestilte meg at jeg opplevde.

Husker ikke det spøtt. Om det er fortrengt, eller om jeg bare var et meget uoppmerksomt barn, det må fåglarna vite. Jeg husker ikke.

Jeg tror absolutt ikke jeg har fortengt noe. Hadde en god barndom, om enn ikke helt en rosa boble. Vokste opp i en drabantby, og opplevde livet der på godt og vondt. Selv om jeg hadde det bra vet jeg jo at det var andre som ikke hadde det så godt. Man levde så tett innpå hverandre. Men fellesskapet fra den tiden kjenner jeg enda, det er veldig sterkt.

Mine aller beste minner har jeg fra feriene hos bestemor og bestefar på landet. Mitt verste minne er da bestefar døde, og jeg ikke fikk se han en siste gang fordi jeg var for liten. Det var ikke bra:( Jeg kan fortsatt bli trist når jeg tenker på at han ikke lever, jeg var virkelig glad i han.