Så lurt å lage oppsummering, det gjør det jo mye enklere å huske i etterkant hva jeg har sett også.
Onsdag:
Christine and the Queens, som jeg også likte veldig godt.
Jason Isbell, som virket veldig solid og sjarmerende, og som jeg tror jeg ville likt enda bedre hvis jeg hadde kjent litt til ham fra før og stått litt lengre frem. Ser gjerne igjen.
Aurora, som var kjempeflink og proff, og mye mer interessant enn jeg kanskje hadde fryktet. Kanskje vi skal se om vi får billetter i desember?
Beach Slang så jeg bare bitte litt av, etter Aurora og på vei videre, men de hørtes bra ut.
M83 i Sirkus var stas.
Massive Attack brukte litt tid på å komme i gang, men det tok seg opp da
The Young Fathers kom på, og den siste halvdelen var veldig kult og sterkt, synes jeg. Tror kanskje de som kom for å få en hit parade fra gamle helter fikk noe litt annet enn forventet.
Torsdag:
Julia Holter har vi sett flere ganger før, og hun er såpass langsom og introvert (selv om hun spiller temmelig høyt innimellom også) at hun gjør seg bedre på en klubb. Men det var veldig bra likevel, hun er alltid litt magisk, synes jeg.
Seinabo Sey var kjempesjarmerende og energisk, jeg likte liksom
henne så godt, så selv om dette ikke er helt min genre, ble det stas likevel.
Erlend Ropstad likte jeg skikkelig godt; vi hørte litt på ham hjemme på formiddagen, og jeg kommenterte at han minnet litt om Thåström, bare mindre hardt og mer vise-aktig. Live var han en del råere og høyere, så Thåström-sammenligningen passet enda bedre, samtidig som han hadde noe Bjella-aktig ved seg (og ikke bare skjegget

), men han er mer "lurvete" og med mer garasjerockpreg enn dem begge. Ser ham veldig gjerne igjen.
PJ Harvey var selvsagt strålende.
Fredag:
Vi så både
NAO og
Oslo Sinfonietta i silregn, begge deler veldig stas, men på veldig forskjellige måter. Utrolig kult med Oslo Sinfonietta som spilte Steve Reichs "Music for 18 Musicians"; publikum var (heldigvis!) ekstremt lydhørt - de som ikke var interessert, gadd vel ikke stå der i regnet uansett! - og det må være litt spesielt for orkesteret å spille i en sånn sammenheng. Og alltid en kompliment at folk står en time i striregn for å høre på!
Så måtte vi hjem og skifte til tørt tøy og varme oss litt.

Men regnet ga seg, så skinnjakke med ulltrøye under holdt resten av dagen.
Thundercat syntes jeg var kjedelig - de var uten tvil
flinke, men det var liksom akkurat sånn jazz som jeg synes er kjedelig, kombinert med sånn soul som jeg synes er kjedelig.
Chvrches likte jeg derimot, de hadde voldsom energi og en sjarmerende vokalist. Men de spilte
ekstremt høyt! Selv med øreplugger fikk jeg nesten vondt i ørene.
New Order var morsomt; enig med Tally i at det var fint at de hadde så bra lys- og filmshow, siden det var helt umulig å se noe av selve scenen. Til neste gang skal jeg finne ut hvilke band
små personer liker, og gå bare på de konsertene.
Lørdag:
Frøkedal & Familien var vår første - Anne Lise Frøkedal, som også har bandet I Was A King, liker vi veldig godt, og de spilte bra her også.
Kamasi Washington fikk bevist for meg at neida, det er ikke sånn at jeg synes
all instrumentaljazz er kjedelig, for dette var såvisst ikke kjedelig! Veldig tett og spennende, og så var de jo ekstremt dyktige, alle som var på scenen.
Savages har jeg sett flere ganger før, og de var rå og flinke som alltid. Veldig karismatisk og dyktig vokalist, ekstremt dyktig bassist, og den mest introverte gitaristen jeg har sett i et rockeband.
Biosphere har jeg aldri sett før, så det var vel på tide. Dette er ikke musikk som man kan stå og høre halvhjertet på et par minutter for å finne ut om man liker - det er veldig langsomt og stillestående og minimalistisk, og suggererende og intenst samtidig. Jeg likte det kjempegodt.
Grace Jones avsluttet, og det var et forrykende show! Ikke det musikalsk beste eller mest spennende, kanskje, men fy for et show, og for en fantastisk utstråling hun har, og så var det virkelig en smittende entusiasme hun fremviste også. Jeg var veldig godt fornøyd med å ha valgt henne fremfor Kvelertak.
