[spinoff] Hvorfor tror du på Gud?

Polyanna skrev:

Og jeg har sett folk finne både støtte i tro når livet er jævlig, og at folk opplever at troen er nærmest belastende i sorgen. Det blir mye baling med "hvordan kunne Gud gjøre dette? Hva er meningen med det?" og det er tøffe tanker uten hale eller hode.

Akkurat det å lete etter meningen med ting som skjer tror jeg er nokså likt for folk både med og uten tro, og mer en del av sorgreaksjonen i seg selv? Jeg vil si at i sorg så opplever jeg begge deler, både at troen gir meg styrke og ro, men også at den utfordrer måten jeg tenker på. Gjerne ca annenhver time i løpet av døgnet.

Jeg tror på Gud og har gjort det en del år. Det var en tid jeg ikke trodde på Gud, men det var nesten mer på trass. Jeg var såpass anti at jeg i grunnen tror at jeg trodde da også.

Jeg klarer ikke å velge bort troen. Troen handler om hvem jeg er og om at den har grepet meg.
Jeg er også rasjonelt anlagt og har aldri sett noen motsetningsforhold mellom tro og moderne naturvitenskap. Jeg tror på Gud som skaper, befrier og livgiver, men ikke i motsetning til evolusjon og naturlover, men i evolusjon og naturlover.

Det hender jeg tviler og det hender at jeg ikke synes det å tro er særlig stas. Enkelte ganger opplever jeg at folk omtaler troende som dumme mennesker og jeg synes ikke det er spesielt kult. Jeg kjenner likevel ikke at jeg kan velge troen bort. Den er der. Den betyr mye for meg.
Noe av det som er viktig i min tro er paradoksene. Inkarnasjonens paradoks, at det hellige møter det alminnelige er noe av det som griper meg.
Jeg har også hatt sterke opplevelser av gudsnærvær, men også opplevelser av at Gud ikke er nær.

Mange spørsmål, men troen er der.

Til og med paven har vel nå sagt at han absolutt tror på evolusjonen, har han ikke? (Kilde: NPR's Wait, wait don't tell me (news quiz) - så ta det med en klype salt. )

Guava skrev:

Det hender jeg tviler og det hender at jeg ikke synes det å tro er særlig stas. Enkelte ganger opplever jeg at folk omtaler troende som dumme mennesker og jeg synes ikke det er spesielt kult.

Dette kjente jeg mye på da det gikk opp for meg at jeg faktisk var troende. For jeg ville si "Ja, jeg tror på Gud, MEN jeg er fremdeles et tenkende, oppegående og reflektert menneske, altså!" Jeg følte det måtte være enten det ene eller det andre.

Jeg har et traumatisk forhold til tro, og skulle egentlig gjerne trodd, men det gjør jeg altså ikke. Selv om jeg ser at gudstro kan gjøre gode ting for mennesker, ser jeg altfor mange uheldige konsekvenser av det. (Og da ikke bare i min barndoms sekt.)

Jeg tror det er viktig for mennesker å finne noe "høyerestående" man kan være forent om å tilbe/undre seg over/glede seg over, den sakrale følelsen om du vil, og jeg tror fellesskapsfølelsen kan være veldig sunn for mange.

Selv har jeg funnet det jeg trenger i naturen, og er mer troendes ( ) til å omfavne naturreligioner som dyrker sol/moder jord/vind/havet. Jeg liker følelsen av å være en del av en helhet som jeg ikke kan rå over, av å være ubetydelig, men allikevel kjenne at jeg er meg.

I min oppvekst har håpet om evig liv i en ny verden vært altomfattende, og trøsten ved at døden ikke er ugjenkallelig er svært viktig for mange. For meg var det en stor lettelse da jeg endelig klarte å slå meg til ro med at døden ER ugjenkallelig, at det er en del av naturen, fra jord har du kommet, til jord skal du bli, og at det i det er en udødelighet av et større format.

007 skrev:

Jeg har desverre rasjonalisert bort troen min, og jeg savner den. Jeg savner den tryggheten jeg følte at den gav, og jeg savner særlig troen på et liv etter døden.
Jeg vil gjerne tro, men jeg klarer det ikke.

Der er jeg og. Jeg er vokst opp i et kristent (statskirkelig) hjem, hvor troen var en naturlig del av livet og hverdagen, om ikke noe som ble annonsert utad. Tro var en sak mellom deg sjøl og Gud og rakte ingen andre.

Fram til jeg var rundt 15, hadde jeg barnetroen, uten å tenke mer over det. Fra jeg var 15, til jeg var ung voksen (et sted oppi 20-årene) bekjente jeg meg som kristen og var til tider aktiv i menigheter og arbeidet i kristen regi.

Jeg husker troen som en trygghet, noe som var en kilde til glede og ro. Jeg så (ser fremdeles) slett ikke noe problem med å kunne ha en tro basert på vitenskap. Ja, Gud skapte verden - ved å sette i gang evolusjonsprosessen, kort forklart. Jeg så en logikk i at så komplisert og vidunderlig naturen er, måtte det stå en skaperkraft bak, og ikke tilfeldigheter. Jeg trodde på bønn, og på bønnens kraft, og har selv, ved mange anledninger, opplevd hva jeg definerte som klare bønnesvar.

Jeg tror ikke lenger. Som 007 sier - et eller annet sted på veien ble troen min rasjonalisert bort. Men - jeg savner den. Jeg savner fellesskapet og gleden ved en menighet, jeg savner vissheten og tryggheten om at jeg var elsket, uansett. Og nå, når begge mine foreldre er borte (de gikk døden i møte med et lett sinn, ønsket den velkommen, fordi begge døde i visshet om at de nå skulle Hjem og treffe igjen sine kjære - de som hadde reist før dem.) - ja, så kjenner jeg at jeg gjerne skulle delt denne vissheten med dem. Jeg skulle ønske jeg kjente troa på at jeg en dag skal se mor og far igen, og at jeg får møte jentungen vi mista og som jeg aldri har kjent... Og det er så mye jeg skulle ha spurt om og fått klarhet i.

Men nei - jeg klarer ikke tro lenger, men ja, jeg savner det.

Jeg har også troen om liv etter døden og at vi skal møtes igjen. Det har jeg vel hatt hele livet. Jeg er vokst opp i et kristent hjem, men foreldrene mine var ikke aktivt religiøse. Vi gikk ikke i kirken eller i noen meninghet, men hvis vi snakket om religion var ikke min far i tvil om at Gud finnes. Jeg hadde dessuten ofte fornemmelsen av at noen gikk bak meg da jeg var liten, jeg har fornemmelsen fortsatt, og ble skremt av det. Helt til den dagen da mamma så fint forklarte det som at det er bestemor osv. som passer på meg selv om de ikke er her med oss. Så det har jeg alltid tenkt siden, og da MÅ de jo finne her en plass med oss. Eller som den gangen jeg lå og sov, og min far kom inn for å se at alt var ok før han la seg, og jeg snakket til han om damen i døren, i lyset. Bekrev henne ganske detaljert og jeg beskrev i følge pappa hans egen mor, hvis jeg aldri har møtt ettersom hun døde før jeg ble født. Jeg husker det også, silhouetten av damen som står der i et ganske sterkt lys. Jeg har nok som sådan en barnetro i meg fortsatt.

Min mann, som kommer fra en svært religiøs familie på begge sider, mistet all tro den dagen faren hans døde. Da var han 9 år. Ferdig.

Alfa skrev:

Eg tenker som deg, noko som får meg til å tenke at skilnaden mellom å "tru" og å "ikkje tru" kanskje er tydelegare på papiret enn i praksis.

Ja, det er nok veldig glidende overganger, samt mye et definisjonsspørsmål.

Niobe skrev:

Dette kjente jeg mye på da det gikk opp for meg at jeg faktisk var troende. For jeg ville si "Ja, jeg tror på Gud, MEN jeg er fremdeles et tenkende, oppegående og reflektert menneske, altså!" Jeg følte det måtte være enten det ene eller det andre.

Jeg vil understreke at jeg på ingen måte syns troende på generell basis er dumme, mindre intelligente eller noe i den duren. Jeg syns jo det er snålt at andre har kommet frem til en annen konklusjon enn meg, men det ligger ingen fordømmelse (eller fordummelse) eller vurdering i den tankerekken.

Jeg tenker at dersom jeg måtte ha svart et klart ja eller nei uten noen form for nyansering, så ville jeg ha svart "ja" på spørsmålet om jeg tror på Gud, men "nei" på om jeg tror på et liv etter døden.

Jeg synes det er veldig interessant når reflekterte mennesker diskuterer slike tema. Det blir så ordentlig, på en måte. Selv er jeg ikke religiøs og kan vel kalle meg selv ateist, men jeg kjenner at jeg gjerne skulle ha hatt tryggheten religionen gir, følelsen av at noen passer på meg. Det må også være deilig å ha håpet om å få møte igjen familiemedlemmer og andre kjære som er døde, og at døden ikke er siste reis. Men, for meg er det vanskelig å skulle tro på en gud.

Jeg er ikke et troende menneske, men jeg er et veldig takknemlig menneske som lett lar meg begeistre og føle ærefrykt av alt det vidunderlige i naturen, fra de minste blomster til menneskekroppen og ikke minst det finmaskede samspillet mellom alt som lever. Jeg kan godt forstå at folk har brukt naturen til å bekrefte at det finnes en Gud. Det er jo så utrolig flott alt sammen.

Jeg tror ikke på Gud, men jeg har behov for litt solide markeringer av ritualer og overganger, så jeg liker å bruke kirken til den slags. Jeg er oppvokst et sted der prester var rause og lite fordømmende og Gud er en grei kar, så denne mystiske pubertale trassen mot kirken som jeg særlig merker her på vestlandet blant innbitte HEF'ere er veldig fremmed for meg. Ingen er spesielt uttalt religiøse der jeg kommer fra og ingen er spesielt trassigsinte antireligiøse heller. Jeg tror egentlig ikke jeg har møtt noen som er mer religiøse enn HEF'ere fra bedehusbygder.

Jeg er gift med en som er troende. Han er allikevel dypt forankret i vitenskapelig tradisjon. Han bruker troen som et kompass for oppførsel (respekt for andre og for skaperverket), ikke som fordømmelse eller selvgodhet.

Flubby skrev:

Jeg ser arter som over millioner av år har utviklet seg for å best tilpasse seg et miljø i endring.

Det gjør jeg også, og jeg snakker også om- og tror på "survival of the best adapted". I tillegg tror jeg på Gud, eller på en guddommelig makt. Det byr ikke på problemer i det hele tatt for meg å kombinere disse. 🙂

Og hvorfor jeg tror på en guddommelig makt? Dette er vanskelig, men det er nok både fordi jeg har behov for å tro på mer enn det jeg kan fatte og begripe - jeg har nok et slags behov for å holde mulighetene åpne for at det er "noe mer" etter døden, og fordi universets eksistens er så ufattelig fantastisk at jeg ikke kan forklare det ved hjelp av andre begrep enn guddommelig.

Harriet Vane skrev:

Jeg er oppvokst et sted der prester var rause og lite fordømmende og Gud er en grei kar, så denne mystiske pubertale trassen mot kirken som jeg særlig merker her på vestlandet blant innbitte HEF'ere er veldig fremmed for meg. Ingen er spesielt uttalt religiøse der jeg kommer fra og ingen er spesielt trassigsinte antireligiøse heller. Jeg tror egentlig ikke jeg har møtt noen som er mer religiøse enn HEF'ere fra bedehusbygder.

Jeg tror (!) nøkkelen til en stor del av min tro ligger i akkurat det at jeg tilbrakte ungdomsårene i TenSing i en menighet som er en av de rauseste jeg vet om.
At troen min overlevde kristen privatskole på videregående var bare så vidt, mye fordi det var et så mye større fokus på djevelen og fandenskap og alt som var farlig og skjærsild og fordømmelse enn det å være snill og grei og WWJD.

Jeg har vel egentlig ikke noe her å gjøre, siden jeg ikke tror på gud. Men jeg tok et fag når jeg studerte, "philosophy of religion" som var veldig interessant. Der tok man filosofien og prøvde sette opp bevis for om gud kan eksistere etc. 🙂

Jeg er veldig uinteressert i religion, og jeg kan heller ikke fordra når f.eks HEF bruker masse energi på å klage og bære seg over kristne i stedet for å fremme sin egen gode sak.

Jeg trodde som ungdom. Jeg er vokst opp i et "semi-kristen" hjem. Farmor og farfar var veldig religiøse/er religiøse, og deler av familien. Hjemme hos oss var det mer "så der". Men har "alltid" gått på søndagsskole og barneklubb. (Korvett), dratt på kristne påskeleirer, og begynte å synge i kristen ungdomsskor som 13 åring. Jeg var aktiv i flere meningheter, og i det hele tatt. Og jeg trodde.
Så dro jeg på kristen folkehøgskole, og i løpet av det året fikk jeg et helt annet syn. Jeg vet ikke helt hva som skjedde.
Så kom år med mye psykisk sykdom, jeg balet fælt med dette en stund, også møtte jeg xen og fant ut at jeg var lesbisk (bifil) og ja. På veien mistet jeg troen.
Jeg skulle ønske jeg fortsatt hadde den.

Jeg har et traumatisk forhold til tro, og skulle egentlig gjerne trodd, men det gjør jeg altså ikke. Selv om jeg ser at gudstro kan gjøre gode ting for mennesker, ser jeg altfor mange uheldige konsekvenser av det. (Og da ikke bare i min barndoms sekt.)

Jeg tror det er viktig for mennesker å finne noe "høyerestående" man kan være forent om å tilbe/undre seg over/glede seg over, den sakrale følelsen om du vil, og jeg tror fellesskapsfølelsen kan være veldig sunn for mange.

Selv har jeg funnet det jeg trenger i naturen, og er mer troendes ( ) til å omfavne naturreligioner som dyrker sol/moder jord/vind/havet. Jeg liker følelsen av å være en del av en helhet som jeg ikke kan rå over, av å være ubetydelig, men allikevel kjenne at jeg er meg.

I min oppvekst har håpet om evig liv i en ny verden vært altomfattende, og trøsten ved at døden ikke er ugjenkallelig er svært viktig for mange. For meg var det en stor lettelse da jeg endelig klarte å slå meg til ro med at døden ER ugjenkallelig, at det er en del av naturen, fra jord har du kommet, til jord skal du bli, og at det i det er en udødelighet av et større format.

Jeg kunne egentlig skrevet dette, selv om jeg ikke er oppvokst i en sekt, men en kristen menighet, og at jeg valgte det selv, det kom ikke fra foreldrene mine. Det er likevel temmelig følelsesladet, og jeg klarer vel fremdeles ikke å diskutere det på en seriøs måte.

Harriet Vane skrev:

Jeg tror egentlig ikke jeg har møtt noen som er mer religiøse enn HEF'ere fra bedehusbygder.
.

Dette er jeg litt enig i. Jeg er nok til tider utøvende ateist om en kan si det sånn, og jeg er litt undrende til hvorfor ikke alle er det, da det sett med mine briller er et helt opplagt livssyn. Men jeg prøver å passe meg for å ikke falle i denne fella. Jeg er ikke medlem av HEF, nettopp derfor. Jeg tror ikke på noen religion, men har ikke spesielt mye annet til felles med andre i HEF enn at vi ikke tror, så jeg føler ingen trang til dette fellesskapet.

Jeg har gode venner som tror, og også noen som er veldig alternative. For disse er det en viktig del av livet, og vi omgås hverandre med respekt. Jeg ser for en god venn av oss så har det spirituelle blitt en nøkkel for mestring i hverdagen. Innimellom tenker jeg at det har klikka litt for han, men det er jo ingen tvil om at han har det bedre i livet sitt nå enn før - det står respekt av den jobben han har gjort med sitt eget liv, og da bør jeg vel også respektere middelet han har brukt for å komme dit.

(det jeg ikke synes er greit er all svindel og kvakksalveri som foregår i religioners og alternativbehandleres navn. Men det er veldig på siden av denne tråden)

Spennende tema

Jeg kan strengt tatt ikke kalle meg en kristen all den tid jeg tror at Jesus hadde en annen rolle enn det som blir fremstilt i Bibelen. Da tenker jeg mer i retning av en filosof med ulike teorier, og at han ikke hadde noe tilknytning til en religiøs skikkelse.

Når det er sagt liker jeg å tro at Gud finnes som en del av tankene våre for dem som har behov for dette. At det er en fantastisk ting å ha "noen" man kan dele de innerste tankene med, få "drøftet" litt med og ikke minst behovet noen får for å be om hjelp når man ikke lenger kan gjøre noe mer selv, og noen å lene seg på når man trenger ekstra støtte. Jeg liker i alle fall å tro at det finnes en liten del av oss som kan fungere som dette når den andre delen av oss trenger det - for de som vil. Tror ikke dette ble forståelig for andre enn meg, men det får så være.

Jeg liker godt en del av grunnverdiene i kristendommen (og diverse andre religioner, men all den tid vi har tradisjon for kristendom er det dette som blir mest naturlig for min del), og ønsker at barna skal bli litt kjent med religionen og kirkesamfunnet på grunnleggende nivå da jeg synes dette er en fin arena å tilegne seg en viss kunnskap på (da tenker jeg i baner som vanlig folkeskikk og høflighet - selv om det også finnes andre gode arenaer å lære seg dette). Mest på grunn av tradisjon, men også fordi jeg tror de kan utbytte av det siden.

Vi bruker kirken i hovedsak til aktiviteter (babysang, knøttesang, kor), og går vel egentlig aldri på gudstjeneste utenom ved spesielle anledninger, men merker at jeg trives bedre og bedre på gudstjeneste (har egentlig aldri vært overvettes begeistret for det) selv om det nok i hovedsak skyldes at salmene bringer tilbake gamle, gode minner fra en svunnen tid og jeg er svak for bassrøstene til herrene og den gamle måten som eldre damer synger på. Og så er det noe med samholdet som oppstår når mange mennesker møtes og synger og prater om noe som, for meg, er ganske privat, og det synes jeg det er fint at ungene i alle fall kjenner til selv om det nok ikke blir noe "tittgjengde" kirkegjengere av oss med det første.

Jeg tror på Gud, det har jeg gjort siden jeg var liten. Oldemoren min pleide å fortelle bibelhistorier til meg, og ta meg med i kirken. Det er vel barnetroen min jeg har tatt med meg videre i livet. Jeg tror fordi det gir meg en trygghet, en trygghet jeg setter stor pris på.
Jeg har mange ganger vært i tvil, og det er mye av kristendommen jeg ikke tror på. Men jeg havner alltid på at det fins en Gud.