Greit om partner jobber redusert?

Jeg tenker forsørge som å betale den andres andel av utgiftene. Vi har i dag ingenting økonomisk felles, deler alle utgifter 50/50 etter regnskap.

Cuyahoga skrev:

Jeg skjønner ikke helt poenget med at det er i det offentlige?

Fordi lønnsnivået er så mye lavere der kanskje? Jeg gikk opp 60 % i lønn fra å bytte fra offentlig til privat, så jeg kunne jo sånn sett ha tålt å jobbe litt redusert etter jobb-byttet.

Jeg har forsørget mannen gjennom ett år med egenetablering og tre år med studier, så jeg hadde ikke hatt noe problem med en redusert stilling dersom det var noenlunde fornuftig grunn til det. Og han ville gjort det samme for meg.

Det hadde vært greit for meg om det var pga studier eller for å få mer tid med barna. I praksis tror jeg ikke det skjer, for han jobber allerede 150%.

Cuyahoga skrev:

Jeg skjønner ikke helt poenget med at det er i det offentlige?

Dette handler om mitt fagfelt, bare så det er sagt. Jeg vet at dette ikke nødvendigvis gjelder for andre fagfelt. Og det handler om arbeidsbelastning og forventning til tilgjengelighet. Jeg kan jobbe en "normalarbeidsdag", i 100 %-stilling, uten at det får konsekvenser for oppgaver, avansementsmuligheter og lønnsøkning.

Hvis jeg hadde jobbet i privat sektor (innenfor mitt fagfelt, vel og merke), måtte jeg sannsynligvis lagt inn ganske mange flere timer, og måtte belaget meg på en del helgejobbing, for å ikke bli "parkert". Det er selvfølgelig stillinger innenfor offentlig sektor som også krever mer enn en "normalarbeidsdag" hvis man vil opp og frem. Og det er stillinger i det private, hvor det er mulig å ha en "normalarbeidsdag" uten at det får konsekvenser for oppgaver og lønnsutvikling.

Men jeg har nå en jobb, hvor det er mulig å få de morsomme oppgavene uten å måtte være "på" og tilgjengelig store deler av døgnet. Og hvor det ikke ses på som et problem at man må hente barn eller ha sykebarn-dager, og det er verdifult for meg nå. Det er ganske mange av de jeg studerte sammen med som har valgt å gå fra det private til det offentlige, mens de har barn i barnehage og småskole, for å få hverdagen til å gå opp.

Når det er sagt, så forventer jeg at mannen min også tar noen valg som gjør det mulig for meg å jobbe 100 %, og han har tatt sin del av dette, ved å velge bort jobber som ikke er forenlig med at jeg jobber en vanlig 100 %-stilling.

Blondie skrev:

Vi har så store unger nå at hverdagen er preget av det. Det er klart at det var betydelig større hverdagspress når vi hadde barnehagebarn. Selv hverdagen med en syk ungdom er mindre belastende enn den mest intense småbarnsperioden. (men vi jobbet stort sett 100% begge to da også).

Dronningen skrev:

Ja der ser man hvor forskjellig det kan være. Jeg pleier å beskrive barnehageperioden som en 'ferie' kontra det vi opplever nå.

Vi har aldri hatt så stort press som nå, med tre tenåringer og har samme 'ferie' opplevelsen som Dronningen.

Hvis mannen min følte behov for å jobbe redusert en periode ville det vært helt ok for meg, egentlig uansett grunn så lenge vi greide våre økonomiske forpliktelser.
Var det for at han var sliten, demotivert eller ville golfe eller klatre i fjell ville jeg ansett det som helt legitime grunner og ikke noe jeg skulle bestemme over.

Dronningen skrev:

Ja der ser man hvor forskjellig det kan være. Jeg pleier å beskrive barnehageperioden som en 'ferie' kontra det vi opplever nå.

Ferie! *skingrestemme* Etter å ha hentet niese (nesten 2) og nevø (4) i barnehagen i går var vi inderlig enige om at det er fantastisk deilig at de årene er overstått. Vi gikk rundt i en evig døs av slitenhet og hele barnehagetida er blitt en slags grøt når jeg tenker tilbake på de årene. Vi var slitne hele tiden og vi har tre friske unger.

Det var fine stunder også altså, bevares, men det er jo så mye enklere nå. Uten familie til hjelp i hverdagen, det har vi aldri hatt, hverken med små eller store unger, men nå går alt så mye lettere.

Kan ikke si at jeg har mye feriefølelse med barn på 2 og nesten 4, nei. :våken siden halv fem:

Jeg kan heller ikke begripe hvordan det skal være så veldig mye mer pes med store barn sammenlignet med barnehagebarn.
Søvn- og sykdomselementet er virkelig ikke noe å trakte etter. Heller ikke å slepe en 16 kg-grinebiter oppover i gjørma til barnehagen, i storm og hagl.
Men jeg innser at det er stor forskjell i hvordan familier organiserer seg når barna kommer i skolealder, med tanke på fritidsaktiviteter, lekser, venner osv. Mine skolebarn er fredelige og selvgående luringer.
Jeg gruer meg for øvrig til at barna er så store at jeg ikke får sitte alene og gnu om kveldene.

For å svare på spørsmålet: At mannen min skulle ønske seg redusert jobb er utopisk, men jeg hadde gjort mitt for å legge til rette for det.

Vi har hatt et greit halvår, men nå har minsten 1) begynt å våkne om nettene 2) innført morgen klokka halv fem 3) begynt å krype, mellombror holder også leven om nettene og storebror skravler i ett på dagtid, og jeg kjenner at jeg i grunnen gleder meg til de skal kjøres rundt hit og dit og alle ikke for enhver pris skal være oppå meg hele tida. Det er ikke riktig 2013, da vi knapt sov og ungene var mer sjuke enn friske, men det er veldig langt fra ferie. Folk er forskjellige.

Ja, det hadde vært helt greit for meg om partneren min eller jeg jobbet redusert - så fremt det var frivillig og lot seg organisere i familielivet - og økonomien gikk opp.

Mannen min kommer til å redusere arbeidsmengden vesentlig de neste årene, og jeg regner med at det blir jeg som i hovedsak forsørger familien om 5 års tid.

Hadde vært greit for meg så lenge det gikk fint økonomisk. Men det bør være for en mening, type studier, ta seg av småbarn etc, ikke ligge på sofaen.

Avhengig av årsaken, tror jeg, men selvsagt ja.Hvis vi hadde fikset det økonomisk.

Og det blir uansett helt hypotetisk, fordi verken mannen eller jeg noen gang har jobbet deltid - og nå er vi kommet i den alderen at det å tenke på pensjon faktisk er ganske viktig.

Jeg fabulerer tidvis om å jobbe deltid en periode (noen måneder kanskje) og dette er gjerne når jeg er på mitt mest slitne og jobbene mine eter meg opp fysisk og mentalt 24/7.
Da kunne det vært aldeles fint å droppe ut av det hektiske livet for noen måneder og bare kose seg, gå på kafè, slange seg i soffan og høre god musikk, gå turer i marka og ikke forholde seg til en verden full av krav til meg.

Ja, vi har gjort det begge. Mannen jobbet 80% en periode pga studier, og nå skal jeg ha permisjon litt lenger på grunn av hans fortsatte studier og jobbskifte. Dette er et felles prosjekt, som vi som familie er enige om.

Det hadde vært greit om vi fikk økonomien til å gå opp. Vi har begge jobbet i redusert stilling i perioder, og det har alltid vært for å strekke ut midlertidige engasjementer i tid f.eks. for å unngå arbeidsledighet før neste engasjement. Vi har felles økonomi, og det har aldri vært noe uenighet om dette. Det er ekstremt usannsynlig at mannen min ville gått ned i stilling av rene moro- eller komforthensyn, da, så jeg svarer i trygg forvissning om at han ville hatt en god grunn.

Kommer an på hva som har vært årsaken. har det vært på grunn av studier eller for å gjøre hverdagen mer smidig i forhold til barn og skole f.eks - eller på grunn av helse, så har det vært greit. (vi har råd til det i så måte)

Om han har ønsket å jobbe redusert fordi han har vært lei av jobben eller fordi han har ønsket å vie tid til eventuelle hobbyer, så har jeg forventet at han skulle bidratt like mye til fellesskapet og at det helle har gått ut over hans "lommepenger". (vi setter inn lik sum på felleskonto som går til faste utgifter og mat).

Vi har separat økonomi, så hvis mannen min hadde hatt råd til å jobbe redusert kunne han selvfølgelig gjort det. Han kommer nok også til å gjøre det en periode fremover, og jeg er bare glad på hans vegne for at han velger å gjøre det for å få en bedre hverdag.

For tilfelle det ikke hadde vært greit, måtte være om vi hadde en økonomi som tilsa at det ikke var mulig, og han allikevel trumet det gjennom.

Jeg tenker egentlig at jeg ikke hadde hatt så mye rett til å si noe. Hvis min mann ønsket et annet liv så må han jo det. Si at han for eksempel kom i en situasjon hvor han syntes livet var for mye jobb og alvor, og ville ha tid til å gå timesvis i skogen hver uke, så må han vel egentlig bestemme det selv. Dersom vi da måtte selge huset eller ikke lenger kunne reise på ferier, så ville det kommet i veien for mine ønsker for mitt liv. Kanskje ikke noe et ekteskap ville tålt. Men i bunn og grunn synes jeg ikke at jeg kan bestemme hvor mye han skal jobbe.

I praksis diskuterer man jo sånt, og tar slike beslutninger sammen. Men jeg føler ikke at jeg kunnet nekte om han sa han ønsket å endre livet sitt. (Hadde han derimot sagt at han ville jobbe redusert for å håndtere familielogistikken så ville jeg syntes det var absurd. Det ville vært billigere å kjøpe den hjelpen. Men om han ønsket å realisere seg selv gjennom husarbeid, så for all del.)

Og akk, så utopisk dette i det hele tatt var å tenke på.