Fastlege - krevende jobb?

Tror du det å være fastlege er mer enn en normalt krevende jobb? Og eventuelt hva ved jobben tror du gjør den krevende?

De velger vel ofte selv hvor mange pasienter de vil ha på listen sin, så det er vel en faktor en selv kan bestemme over.

Normal arbeidstid

Spørs jo veldig på hva man sammenligner med, men ja, å være lege anser jeg som langt mer krevende enn mange andre jobber. Lege generelt, fastlege eller ei.

Jeg pleier trøste meg med "jaja, om jeg gjør noe galt, så er det bare tall, vi kan alltids tilbakeføre og prøve på nytt neste måned, det er ville vært verre om jeg var lege. Det er ingen som dør om jeg har en differanse i regnskapet"

Det er noe med det der med ansvaret for andre menneskers liv i ytterste konsekvens... det anser jeg som langt mer krevende enn mye annet man kan finne på i livet. Hvorvidt det er krevende, gitt at man uansett er lege, har jeg for lite innsikt i uliek legestillingers realitet til å kunne ha en formening om.

Jeg tror det er en svært krevende jobb. Tenk på alle de forskjellige problemstillingene og alle de forskjellige menneskene de skal forholde seg til. Mennesker i krise, folk som er redde/sinte/krevende/urimelige/farlige.

Det kommer nok litt an på. Men det er mye ved legejobben pasientene ikke ser. Den pålagte faglige oppdateringe, alt papirarbeidet, alle klagesakene (de fleste koker ut i kålen) etc.

Jeg tror det å være fastlege er en helt vanvittig krevende jobb som gjør at man lett blir utbrent. Man får stadig mer oppfølgingsansvar og de fleste som jeg kjenner som jobber som allmennpraktikere sitter langt utover kveldene og jobber.

I de større byene er det ikke fullt så tungt fordi der er man litt anonym, det er ikke sånn at absolutt alle kjenner deg, og så slipper man unna med lite legevakt. På de mindre stedene kjører man ofte legevakt og selv om man har vært oppe hele natten så har man ikke fri dagen etter. Jeg var på et lite sted en gang og var en hel uke på vakt fordi den andre legen var syk og jeg sov altså omtrent 2-3 timer hver natt med full jobb på dagtid.

Dessuten er det mindre interessant nå enn før, jeg kunne tenkt meg å være allmennpraktiker før i tiden da folk var litt mer realitetsorientert og kom da de var syke. Nå kommer folk i stor grad på grunn av livssmerter av forskjellige slag, de ønsker seg time for å bitche om mannen sin, eller de har en jobb hvor de ikke greier å si ifra til sjefen eller forskjellige ting og så skal de ha sykemelding da. For alt mulig. Det er utrolig slitsomt å sitte der og skal vurdere liksom om de kan jobbe eller ei, man har null forutsetninger for å gjøre det og man kan ikke sykemelde absolutt alle heller.

I tillegg så ønsker de fleste pasienter å bli sendt avgårde til spesialist for alskens småtteri, og fastlegen skal ha en portvaktfunksjon, det som kan behandles hos fastlege skal behandles hos fastlege og man kan ikke sende alle til spesialisthelsetjenesten, da får ikke de som trenger det, nødvendig hjelp.

Så nei, å jobbe som fastlege er en av de verste jobbene på jord, jeg hadde heller gnagd av meg en fot enn å jobbe som det. Og de fleste er jo ikke så lenge i jobben heller. De blir spist opp.

Det vil jeg da tro. Leger har jo generelt stort ansvar, og fastlegen har fordelen av en noenlunde regulert arbeidstid. Samtidig har vel mange et mindre fagmiljø, selv om det selvsagt varierer hvor stor en praksis er.

Fastlegen min tar ganske nøyaktig syv minutter lunsj, og ringer gjerne tilbake for å opplyse om ting fredag kveld klokka 19, så jeg antar det ikke er noen veldig sedat arbeidsdag.

shute skrev:

Fastlegen min tar ganske nøyaktig syv minutter lunsj, og ringer gjerne tilbake for å opplyse om ting fredag kveld klokka 19, så jeg antar det ikke er noen veldig sedat arbeidsdag.

Min fastlege (den forrige, vi har fått tildelt ny siden han sluttet) spiste somregel underveis tydeligvis, det lå gjerne ei påbegynt brødskive på bordet jeg tror han spiste litt mellom hver pasient eller noe sånn. Og var konsekvent, alltid forsinket med timene. time klokka tolv? Greit det, man kommer kanske inn før klokka ett... Når de da booker timer frem til rundt fire er nok klokka godt over fem før den siste er ferdig. Også er det alt det de gjør etterpå.

Ikke min drømmejobb nei. Men så er jeg da heller ikke lege. Og ejr veldig glad noen tar de jobbene også, det er jo kjekt å ha en fastlege...

Signerer Esme helhjertet altså. Men som noen sier har man muligheten til å jobbe redusert og ha færre pasienter på listen og da blir det nok roligere.

Og Esme, du glemmer alle dem som kommer og er helt friske, men som bare skal ha ATTEST på ett eller annet. Førerkort. Forsikring. På at de MÅTTE kansellere sydenturen da kjæresten slo opp; kan ikke du skive legeerklæring? Og så bortetter.

Miss Norway skrev:

Og Esme, du glemmer alle dem som kommer og er helt friske, men som bare skal ha ATTEST på ett eller annet. Førerkort. Forsikring.

Slike må da være ypperlige å ha innimellom, for å ta igjen forsinkelser? Svusj, printe, ferdig, hadet bra, liksom?

Jeg er helt fascinert over de små forsinkelsene på legesenteret mitt, tatt i betraktning at fastlegen helt konsekvent bruker mer enn de avsatte femten minuttene på meg. Noen må jo da ha de superkjappe konsultasjonene.

Hehe, jeg skulle til å svare at å være fastlege måtte vel være mye roligere enn f.eks å jobbe på sykehus, arbeidstiden er bedre osv. Men etter å ha lest Esme sitt innleg innser jeg ikke vet noen ting.

Sist jeg var hos fastlegen sa han noe om at min jobb måtte være krevende (jeg er lærer), så sa jeg at hans jobb var vel rimelig krevende, den også. Han svarte at den var det, men det var i hvertfall ikke så mye bråk

Miss Norway skrev:

Signerer Esme helhjertet altså. Men som noen sier har man muligheten til å jobbe redusert og ha færre pasienter på listen og da blir det nok roligere.

Og Esme, du glemmer alle dem som kommer og er helt friske, men som bare skal ha ATTEST på ett eller annet. Førerkort. Forsikring. På at de MÅTTE kansellere sydenturen da kjæresten slo opp; kan ikke du skive legeerklæring? Og så bortetter.

Ja! Disse legeerklæringene som fok skal ha for alt mulig. Som om en legeerklæring er noe som helst verdt om det ikke går på direkte medisinske ting. Legeerklæring på at de må ha kontoret i hjørnet "for jeg får vondt i hodet doktor av de andre", legeerklæring på at "jeg må komme litt senere på jobb, doktor, fordi jeg blir så trøtt jeg om jeg må stå opp tidlig" og whatever.
Så hva skal man gjøre? Informere pasienten om at man kan godt lage en papirlapp hvor det står hva pasienten føler, men at en attest som de har diktert selv ikke er bindende for noen andre, hverken arbeidsgivere eller andre eller nekte å skrive ut tåpelige attester og ta krangelen på det.

Gud bedre jeg kjenner jeg er så glad for at jeg ikke er allmennpraktiker.

Eg bur i ein kommune uten sjukehus, så her har fastlegane i tillegg legevakt. Eg har sete meir enn ein gang på venterommet bare for å oppdaga at ambulansen svinger innom og plukker opp min lege. Då er da berre å bestilla ny time. Eg kan også treffa på han same kveld på legevakten.

Esme skrev:

Ja! Disse legeerklæringene som fok skal ha for alt mulig. Som om en legeerklæring er noe som helst verdt om det ikke går på direkte medisinske ting. Legeerklæring på at de må ha kontoret i hjørnet "for jeg får vondt i hodet doktor av de andre", legeerklæring på at "jeg må komme litt senere på jobb, doktor, fordi jeg blir så trøtt jeg om jeg må stå opp tidlig" og whatever.
Så hva skal man gjøre? Informere pasienten om at man kan godt lage en papirlapp hvor det står hva pasienten føler, men at en attest som de har diktert selv ikke er bindende for noen andre, hverken arbeidsgivere eller andre eller nekte å skrive ut tåpelige attester og ta krangelen på det.

Gud bedre jeg kjenner jeg er så glad for at jeg ikke er allmennpraktiker.

Jeg kjenner jeg blir helt overgitt over hva folk faktisk får seg til å syte og klage om og attpåtil kreve attest på.

Jeg tror jeg er en behagelig pasient for min fastlege; jeg er der max 1-2 ganger i årt og ærendet tar sjelden mer enn 10 min, inkl GU. Som regel må jeg vente minst 45 min og da har hun ofte et lett oppgitt ansiktsuttrykk pga pasienten foran meg.

Minty skrev:

og da har hun ofte et lett oppgitt ansiktsuttrykk pga pasienten foran meg.

Haha, jeg var til en vikar i januar. En kirurg, som neppe hadde vært i allmennpraksis på en stund. Introduksjonen hans - en god time forsinket - gikk omtrent slik: "Hei, hei, ja, jeg beklager ventetiden, dette er jo helt skrekkelig, ja, det er greit nok med det medisinske, men herregud, folk tror jo man er både prest og sosialkurator, det er jo virkelig ikke måte på hvor mange tullinger man møter! Ja, hva kan jeg gjøre for dere?"

Jeg vil tro det avhenger veldig av personligheten. Jeg har flere bekjente som jobber som fastleger og har gjort det i årevis. Både her i bygda og i småbyen jeg kommer fra sitter fastlegene lenge i stillingene sine. I hjembygda til mannen blir de ikke værende, men det gjør heller ingen andre som kommer inn utenfra og har lang utdannelse.

Legesenteret hvor jeg gikk da jeg flyttet hjemmefra for 16 år siden har de samme tre legene ansatt fremdeles og de har jommen sittet i samme stilling i over 20 år. Det samme gjelder en god del av legene her i bygda.
Enkelte av dem har også lange lister selv om de stregt tatt ikke MÅ fordi det er ganske grei legedekning og enkelte leger trenger pasienter.

Hvorvidt man synes livshjelp-biten eller "fikse konkrete problemer"-biten er mest interessant avhenger av personlighet.
Jeg har enkelte bekjente som grøsser av tanken på allmennpraksis etter at de var ferdig med turnus, mens andre liker jobben godt.

Det med vakt har jeg skjønt varierer fra sted til sted. Her i bygda er det sjeldnere vakter nå enn før siden legevaktområdet ble utvidet og det er også turnusleger som villig tar på seg vakter for andre.

Selv kunne jeg ikke tenke meg å være lege i det hele tatt tror jeg.

Esme skrev:

Ja! Disse legeerklæringene som fok skal ha for alt mulig. Som om en legeerklæring er noe som helst verdt om det ikke går på direkte medisinske ting. Legeerklæring på at de må ha kontoret i hjørnet "for jeg får vondt i hodet doktor av de andre", legeerklæring på at "jeg må komme litt senere på jobb, doktor, fordi jeg blir så trøtt jeg om jeg må stå opp tidlig" og whatever.
Så hva skal man gjøre? Informere pasienten om at man kan godt lage en papirlapp hvor det står hva pasienten føler, men at en attest som de har diktert selv ikke er bindende for noen andre, hverken arbeidsgivere eller andre eller nekte å skrive ut tåpelige attester og ta krangelen på det.

Gud bedre jeg kjenner jeg er så glad for at jeg ikke er allmennpraktiker.

OG jeg kjenner jeg er glad for at du ikke er min fastlege

Min fastlege er så dedikert til jobben sin at jeg får fnatt av å tenke på og skulle ha en sånn jobb. Ikke at jeg tror det hadde vært mindre slitsomt om hun var mindre dedikert, men jeg ser at hun er sliten og jeg får vondt av henne hver gang jeg er der. Men som hun selv sier; "Hadde jeg hatt barn i tillegg til denne jobben, så hadde det nok ikke fungert sånn som det gjør i dag".


Ja, jeg tror at å være fastlege er en veldig krevende jobb som i tillegg er vanskelig å legge fra seg når en kommer hjem.

shute skrev:

Haha, jeg var til en vikar i januar. En kirurg, som neppe hadde vært i allmennpraksis på en stund. Introduksjonen hans - en god time forsinket - gikk omtrent slik: "Hei, hei, ja, jeg beklager ventetiden, dette er jo helt skrekkelig, ja, det er greit nok med det medisinske, men herregud, folk tror jo man er både prest og sosialkurator, det er jo virkelig ikke måte på hvor mange tullinger man møter! Ja, hva kan jeg gjøre for dere?"

Jeg tror jo du er inne på essensen der. Skal man være fastlege bør man være interessert i mennesker ut over det rent medisinske (i parantes bemerket er det ofte dette som skjærer seg når fagpersoner plutselig får personalansvar. Alle er sikre på at x passer perfekt til jobben som leder for h*n er så faglig dyktig, men så viser det seg at ting blir katastrofalt).

Jeg tror at det å være fastlege er veldig tungt, på grunn av ansvaret man sitter med. Det er nok utrolig mye støy i en slik jobb, og at man ikke glipper en pasient med begynnende kreft etc må være et tungt ansvar midt i denne "sytingen" som er beskrevet ovenfor. (Jeg tror jo ikke det bare er pasientene, men også systemet rundt innkluderende arbeidsliv, trygdeytelser, refusjoner etc som bidrar til dette.)