Definerer jobben hvem vi er?

Jeg har blitt "gammel" og leser både dødsannonser og nekrologer hver dag. Særlig i nekrologene så skrives det veldig mye om jobbene som folk har hatt. Nå kan ikke nekrologer skrives av nær slekt, så det er sikkert ofte arbeidskolleger som skriver, og da er det personens arbeid og egenskaper på jobben som omtales.

Jeg kjenner på at hvis jeg skal omtales etter min død, så håper jeg da virkelig ikke at det er jobben min som blir omtalt. Jeg er på jobben min mange timer hver dag, og den er helt klart den er viktig for meg. Men den definerer meg ikke. Jeg er så uendelig mye mer enn jobben min.

Er jeg en slabbedask som bare jobber for å få inntekt til å leve det livet jeg egentlig ønsker?

Eller er jeg helt normal og så er nekrologer farget av personer fra "en annen tid" hvor arbeidslivet var en viktigere del av selve livet?

Jobben min og det å jobbe er en viktig del av hvem jeg er. Heldigvis, for jeg tilbringer jo en vesentlig del av livet mitt der. Jeg jobber på samme sted som mannen min, og vi diskuterer også jobb-ting med stor glede på fritiden. Hvis en nekrolog skulle fokusere på hva jeg gjorde og hvem jeg var på jobb, så ville den selvsagt ikke dekke alle aspekter ved meg, men den ville helt klart dekke et av de mer sentrale.

Jeg ville fortsatt i jobben min også om jeg ikke hadde måttet av økonomiske årsaker.

Tjorven skrev:

Eller er jeg helt normal og så er nekrologer farget av personer fra "en annen tid" hvor arbeidslivet var en viktigere del av selve livet?

jeg tenker vel egentlig omvent? At jobben definerer oss mer enn den gjorde tidligere? Nå er jo nekrologer gjerne skrevet om noen som har satt spor etter seg i samfunnet, og gjerne da gjennom arbeidet, så de er vel ikke et helt godt bilde på hvordan arbeid representerer oss generelt.

Jeg føler at arbeidet mitt helt klart er noe som definerer meg, og er virkelig ikke bare en inntekt, da hadde jeg valgt noe annet. Så vidt jeg husker, så har jeg sett en undersøkelse som viser at unge i dag i mindre grad velger arbeid utifra inntekt, men utifra om de kan gjøre en forskjell.

For meg er jobb en viktig del av min identitet, og jeg håper at jeg gjør den så bra at det ville blitt snakket om i en nekrolog. Jeg har et enormt engasjement for jobben min, og den bidrar veldig ofte til lykkefølelse.

Jobben er viktig for meg, men langt fra alt.

I nekrologer er det gjerne jobb som beskriver, nettopp fordi de skrives av kolleger i de fleste tilfellene.

Når familie forteller om en avdød eller holder minnetaler selv er det sjeldent jobb får stor plass. Da er det «hvem han var for dem» som er hovedsak og tyngepunkt, selv når fakta nevnes. Hvis jobb har veldig stor plass i den beskrivelsen er det ofte med en sår undertone.

Jeg tror også at utviklingen heller går i retning av at utdannelse og jobb er viktigere for "etterlatt inntrykk" enn før. Jeg har inntrykk av at geografisk opphav, ned til hvilket hjørne av bygden man kom, fra hadde denne rollen før.

daffy skrev:

Jeg tror også at utviklingen heller går i retning av at utdannelse og jobb er viktigere for "etterlatt inntrykk" enn før. Jeg har inntrykk av at geografisk opphav, ned til hvilket hjørne av bygden man kom, fra hadde denne rollen før.

I tidligere tider var yrke svært viktig mtp ettermæle, men bare om man hadde posisjon av betydning.

Det er sjeldent lærere, leger, jordmor, oversykepleiere, lensmenn, prester, skattefogd, jurister Osv har titler på gravstein lenger.

At det er inntrykket som kommer frem skyldes vel, som du selv sier, at det stort sett ikke er hverken familie eller nære omgangsvenner som skriver nekrologer. Så her blir det den "offentlige" personen, enten det er i kraft av yrke, eller organisasjonstilhørighet som fremheves.

Jeg har stort sett vært i minnestunder til mennesker jeg er i familie med eller har kjent nært og personlig. og jeg opplever som oftest at det er en blanding av det personlige og det mer offisielle, altså taler fra arbeidsplass og organisasjoner. Ofte kan dette være ganske interessant, fordi jeg blir kjent med en annen side av mennesker jeg har kjent på andre arenaer enn de profesjonelle.

Nei, jobben definerer ikke hvem vi er. Men den er en viktig del av hvem vi er, for mange av oss. Og jeg har mange mennesker som kjenner meg i hovedsak i kraft av mitt yrke. De vet kanskje at jeg er gift og har barn og sånn noenlunde hvor gammel jeg er, men der stanser også det kjennskapet de har til mitt privatliv. Og så har jeg en del bekjente, som knapt vet hvor jeg arbeider. Simpelthen fordi det aldri har vært et viktig samtaleemne mellom oss.

Jeg jobber ikke (lenger), så min nekrolog ville blitt kort om det var jobben det skulle skrives om. For min del hadde det vært rart om jobb ble nevnt i det hele tatt siden det er lenge siden jeg sluttet - til tross for at det var en "profilert" jobb den gangen jeg jobbet.

De fleste (alle?) aviser har en policy på at slekt og familie ikke kan skrive nekrologer. Dermed er det kollegaer fra arbeids- eller foreningsliv som skriver nekrologer. De skriver selvsagt om det de kjenner av vedkommende. De det skrives nekrologer om har gjerne satt spor etter seg på arbeidsplassen eller i foreningen og dermed blir det selvsagt omtalt. Jeg synes ikke det på noen måte betyr at vedkommende kun er definert av arbeidet eller foreningen, jeg har aldri oppfattet det slik.

Personlig er min jobb viktig for meg, og den er en del av det som definerer meg, sammen med familielivet, foreningslivet og forholdet til slekt og venner. Det er også viktig for meg at jeg trives på jobben, gjør jeg ikke det, finner jeg meg noe annet å gjøre. Likevel, hadde jeg hatt større økonomisk slingringsmonn, skal man ikke se bort fra at jeg hadde sagt opp jobben.

Dersom noen skulle skrive nekrolog over meg ville det neppe blitt arbeidsgiver, dem er det mange av, men en fra politisk parti eller en organisasjon jeg har vært mye med i. Da ville det handlet om mitt virke og bidrag i den organisasjonen, uten at det ville definert hele meg.

Jobben min gjenspeiler i stor grad interessene mine, så jeg synes jo den er en stor del av meg. Både fordi det går mye tid, tankevirksomhet og energi til å løse den på en god måte, men også fordi den er utslag av et ganske viktig valg jeg tok for noen år siden.

Det er selvfølgelig ikke bare jobben som definerer meg som person, det ville vært nokså trist, men en stor del er den absolutt.

Jeg har lest korrektur på utallige nekrologer i mitt liv og jeg har generet inntrykk av at det ofte oppleves som et minefelt for skribenten. Det er for eksempel ikke helt innafor å skrive "men han ble rablende gal mot slutten av livet" selv om det selvsagt kan være helt riktig. Jeg tenker også da at det å beskrive funksjonen i arbeidet er en nøytral grunn og oppleves som en fin måte å hedre avdøde på.

(nå synes jeg ikke hva som står i nekrologen min definerer meg heller, forsåvidt. )

Blondie skrev:

(nå synes jeg ikke hva som står i nekrologen min definerer meg heller, forsåvidt. )

Hæ? Har du en nekrolog?

Tjorven skrev:

Hæ? Har du en nekrolog?

... når den tid kommer. Hvis jeg får en.

Blondie skrev:

... når den tid kommer. Hvis jeg får en.

OK. Jeg trodde du visste noe om at avisa hadde produsert en for deg allerede. De har jo det for en del folk, ... men tenkte kanskje at det ikke gjaldt deg.

Blondie og Kong Harald.

Jobben min er en stor del av hvem jeg er og min personlighet, men det er mye mulig jeg har den jobben jeg har nettopp på grunn av hvem jeg er og min personlighet.

I min bransje er det fint lite nekrologer - kan hende like greit.

Og sånn apropos titler - det var nok veldig viktig for enkelte av den eldre garde. Min far dreiv firma hjemmefra, og det hendte ofte han fikk telefoner på kveldstid. Mor og jeg hadde like stor glede av, hver gang det skjedde om vi tok telefonen, å hente far og forkynne: det er «Fru Advokat Syvertsen» som ringer til deg.

Jeg har vært med på å lage noen nekrologer i forkant ja, men jeg er nok ganske langt unna så viktig. Like greit.

Jobben definerer ikke hvem jeg er. Jeg viser selvsagt en del av personligheten min på jobb, men det er i privatlivet alle bitene er på plass.

Jobben min er en stor del av meg, men den alene definerer ikke meg. Jobben min handler mye om glede, men jeg møter også mennesker på sitt mest sårbare. Da har jeg behov for å leve ut mer overfladiske og "enkle" hobbyer og interesser når jeg kommer hjem.
Egentlig syns jeg det er synd at folk skal hedres først etter sin død. Jeg har opplevd flere ganger å lese ting om folk i nekrologer som jeg skulle ønske jeg visste mens de enda levde.

Jobben min definerer meg nok ikke, sånn i utgangspunktet. Men den er utrolig viktig for meg. Det er ikke bare et sted jeg går for å tjene penger, men et sted der jeg er med på å gjøre en viktig jobb for samfunnet, samtidig som jeg har virkelige gode venner der

Det at jeg trives på jobb, og «brenner» litt for jobben min gjør nok noe med meg som person tror jeg. Og det tror jeg både familien min og vennene mine merker. Så for min del må det gjerne stå noe om jobben min i nekrologen - om det fortsatt er en greie når jeg forlater denne verden.

Jeg føler nok at jobben min definerer meg. Jeg føler meg ofte mer som lærer enn både mamma og ektefelle. Jeg jobber som lærer fordi jeg virkelig elsker jobben min, og jeg underviser i ting jeg har som hobby.