Krav og forventninger

gajamor skrev:

Jeg er klar over at jeg er for ekstrem i den ene enden av skalaen, men jeg syns likevel det virker som om få her er redde for å havne i den andre enden. Jeg har møtt flere ungdommer (under 18 år) som det nesten ikke blir stilt krav til i det hele tatt. De gjør det de vil av lekser, de legger seg når de vil. Hvis de hoster en dag, så blir de hjemme fra skolen. Enkelte går så langt at de velger selv om de møter til timene eller ikke. Kontakter man foreldrene og forteller om skulk, så trekker de bare på skuldrene.

De fleste er enige om at skulk ikke er ok (selv om enkelte ytret andre meninger i en tidligere tråd om temaet). Men hvor skal man sette grensa for hva man godtar? Er det greit å bare gjøre minste minimum? Skal man ikke gjøre seg flid med ting man produserer? Skal tegninger bare være noe man lager for rekreasjon, ikke noe man skal anstrenge seg for å gjøre så bra som mulig?

Hvis ungene ikke blir oppfordret til å gjøre sitt ytterste, og aldri får beskjed om at "den stilen du skrev der er ikke bra nok, jeg vet du kan bedre. Dette må du gjøre om igjen", hvordan skal de da kunne nå sitt fulle potensiale? Eller er ikke det et mål?

Hmmm. Man skal anstrenge seg, men ikke slite seg ut. Man skal gjøre så godt man kan, men ikke trenge å strekke seg ekstra hver eneste gang. Man skal ha lov til å ha dårlige dager hvor alt er et ork, og hvor man yter et minimum (som faktisk er bedre enn å ikke yte noe som helst), men som foreldre skal man være der og støtte og rådgi og forsøke å få fram det beste i barna.

Men spørsmålet er om vi foreldre til en hver tid kan vite hva som er det beste barna våre kan yte? Om de kan skrive en bedre stil. Kan vi det?

Selvfølgelig skal de gjøre lekser, de skal gå på skolen, de skal oppfordres til å gjøre sitt beste. Men jeg synes vi foreldre i all hovedak skal ha rollen som støttespillere, ikke kritikere.

Dessuten finnes det mange måter å gi kritikk på. Man kan rose for det som er bra først, og så kan man si "men hva om du feks gjør sånn og sånn i tillegg?".

Og mht tegninger så synes jeg alt mine unger tegner er fint, jeg, og for meg er tegning rekreasjon, noe de gjør for å kose seg og slappe av. Noen ganger legger de sjela i det, andre ganger blir det litt mer halvveis. Jeg skryter okke som, og henger det opp på veggen. Det ville aldri ramle meg inn i halvsøvne å kritisere en tegning.

Jeg vil ALDRI bli som mora til en av eldstemann sine norske klassevenniner. Vi var på åpen dag på skolen, datteren viste stolt fram en skrivebok for å vise hva hun hadde gjort. I stedet for å skryte, begynte moren å rette på skrivefeil 😱. Du så bare lyset som slukket i øynene på jenta 🙁.

Jeg tror det er fullt mulig å støtte og oppmuntre unger til å yte sitt beste, og at kritikk bare gjør vondt verre.

Å ikke skryte av en 5-er fordi man mener at ungen kunne klarte en 6-er er fjollete. Det blir noe annet om man presterer vesentlig lavere enn det som kan forventes. DA kan man kanskje ta ungen for seg og spørre hvorfor. Men når det bare er nyanseforskjeller, så kan det jo like gjerne være lærerens vurdering som elevens prestasjon som er problemet. Og hva oppnår man ved å være kritisk da, bortsett fra å gjøre noen lei og stressa?

gajamor skrev:

............Men hvor skal man sette grensa for hva man godtar? Er det greit å bare gjøre minste minimum? Skal man ikke gjøre seg flid med ting man produserer? Skal tegninger bare være noe man lager for rekreasjon, ikke noe man skal anstrenge seg for å gjøre så bra som mulig?

Hvis ungene ikke blir oppfordret til å gjøre sitt ytterste, og aldri får beskjed om at "den stilen du skrev der er ikke bra nok, jeg vet du kan bedre. Dette må du gjøre om igjen", hvordan skal de da kunne nå sitt fulle potensiale? Eller er ikke det et mål?

Når barn er to og tre år skal tegning være noe man gjør fordi det er morsomt.
Morsomt å skape noe.
Morsomt å få det til.
Morsomt å få farge på papiret(det er ikke alltid like lett)
Morsomt om noen kan skjønne hva det er de tegner.

Når barn er så små er mestring målet, ikke resultatet, og det er viktig at de får kjenne på gleden over å mestre det de gjør uten å få høre at de kan gjøre det bedre.

Selvfølgelig skal barn oppmuntres til læring, men det kommer naturlig etterhvert som de blir eldre, og de finner glede i å lære nye ting.
Barn skal oppmuntres til å utvikle evnene sine og følges i skolehverdag og sosiale aktiviteter av foreldre.

gajamor skrev:

Jeg er klar over at jeg er for ekstrem i den ene enden av skalaen, men jeg syns likevel det virker som om få her er redde for å havne i den andre enden.

Fordi de fleste kvinner kanskje ikke havner i den enden. Noen, selvsagt, men hvor har man uttykket "kvinnesykdommer" fra? Mange kvinner, dog ikke alle, har et helt vanvittig stressnivå. Om folk bare visste hvor farlig stress over tid er. Jeg vil anbefale deg en bok som heter Stressboka eller noe sånt, jeg skal google litt. Tankevekkende.

Og så høres det ut som du jobber på en videregående skole. Jeg tror (men vet ikke) at antall latsabber er overrepresentert der. Ikke nødvendigvis fordi alle er late, men fordi det ikke fenger alles interessefelt. Jeg tror oppriktig at alle mennesker, i en eller annen voksen alder, vil forsøke å yte sitt beste dersom de føler at det er meningsfullt!

gullet skrev:

Når barn er to og tre år skal tegning være noe man gjør fordi det er morsomt.
Morsomt å skape noe.
Morsomt å få det til.
Morsomt å få farge på papiret(det er ikke alltid like lett)
Morsomt om noen kan skjønne hva det er de tegner.

Når barn er så små er mestring målet, ikke resultatet, og det er viktig at de får kjenne på gleden over å mestre det de gjør uten å få høre at de kan gjøre det bedre.

Selvfølgelig skal barn oppmuntres til læring, men det kommer naturlig etterhvert som de blir eldre, og de finner glede i å lære nye ting.
Barn skal oppmuntres til å utvikle evnene sine og følges i skolehverdag og sosiale aktiviteter av foreldre.

Signerer. Jeg så nå at du har små barn gajamor, og da er virkelig tegning bare rekreasjon og overhode ikke noe annet.

Jeg er 100% sikker på at skryt og oppmuntring er vesentlig viktigere for at unger skal nå sitt fulle potensiale, enn det kritikk er.

Jeg har en unge som sliter på skolen. Som presterer et godt stykke under det som er forventet. Men hun får skryt, både fra lærerne og fra for det hun presterer. Og sakte, men sikkert blir hun bedre og bedre. Hadde hun fått kritikk og fått høre "du kan bedre enn dette!" hadde hun nok knelt for lenge siden.

Hyacinth: Hvorfor tror du latsabbene er i overrepresentert i vg. skole Tenker du yrkesfag? Studiespesialiserende? Eller begge? Og hvorfor?

Jeg synes "folk flest" stiller for lite krav til barna sine, det er i alle fall det jeg får inntrykk av gjennom min jobb som lærer. Det blir mye dulling og dalling, og jeg er faktisk litt bekymret for "ungdommen nå til dags." Mange av dem er fryktelig tafatte, spør du meg. Jeg klandrer i første rekke foreldrene, men også skolen som, etter min mening, også er blitt fryktelig redd for å stille krav.

Jeg tror selv at jeg har et OK forventnigsnivå til mine barn. (Det sier vi vel alle...:p) Jeg forventer at de gjør ting i huset, lekser, holder avtaler og at hvis de f.eks har meldt seg på fotballtrening for høsten 09, må de faktisk gå på trening hele høsten 09, selv om det skulle bli "kjedelig."

Jeg tenke likevel at HI kanskje er litt vel kravstor? Man kan ikke kreve mye av barna på alle områder, det gjelder å velge ut de områdene man tror blir viktigst for dem i årene framover. Tegninger og slikt ser f.eks ikke jeg på som spesielt viktig. (Når sant skal sies, har jeg vel knapt studert en eneste av tegningene de har produsert opp gjennom årene spesielt nøye. 😮)

rine skrev:

Hyacinth: Hvorfor tror du latsabbene er i overrepresentert i vg. skole

Jeg bare tror. Jeg verken kjenner eller jobber med ungdommer i den aldersgruppen. Jeg har bare en følelse av at det kanskje er i ungdomsalderen og muligens tidlig voksenalder at man kanskje finner de fleste latsabbene, de som sover til langt på dag, skulker skolen, driter i skolen etc etc. Men som jeg skrev, tror jeg ikke alt nødvendigvis skyldes at de er late, det handler nok like mye på mangel på interesse. Jeg tror oppriktig at man blir initiativrik av å holde på med meningsfulle aktiviteter. Nå må jeg igjen understreke at jeg ikke aner noe om dette, jeg har bare en følelse av at det er blant mennesker i videregående skole-alder (og kanskje ungdomsskole?) man finner de minst motiverte i dette samfunnet.

Både som mamma og som lærer på barneskolen er jeg nok av dem som stiller tydelige, men realistiske krav til ungene mine og elevene mine. Jeg opplever at ungene liker at man har forventninger til dem - "Jeg vet at dette er vanskelig, men jeg tror at nettpp du kan få det til!" "Jeg retter ikke dobbel konsonant hos alle tredjeklassinger, men du som er så flink kan strekke deg og prøve å få det til!" "Ser du så pent du skrev på den linja der? Kanskje du klarer å skrive en hel tekst like pent?"

Sånn som jeg opplever det, er det avgjørende hvordan kravene/forventningene presenteres. Presenteres de som negativ kritikk ovenfor noe barnet ikke har fått til, eller som en positiv forventning i forkant av et arbeid? Tas barnet med på råd ift hva det selv tror det kan få til? Er barnet motivert for å presentere, eller er det redd for å ikke få det til? Mappevurdering er en fin sak i så måte. Da vet eleven at akkurat dette arbeidet skal jeg ta vare på, det skal vise hva jeg kan, og da yter gjerne unger optimalt - i hvert fall om vurderingskriterinene er klargjort på forhånd. Og så kan man heller ha litt mer slakk på andre oppgaver igjen. Noen ganger øver vi oss, og da trenger det ikke være perfekt.

Jeg er samtidig opptatt av at unger skal tørre å feile. Jeg berømmer de elevene som sier at de ikke skjønner, og jeg skryter av de som tar en sjanse og svarer selv om de ikke er sikre. Det er sånn man lærer! Når man er i en læringsprosess, kan man ikke forvente at alt skal være riktig til en hver tid. Det snakker jeg om med både elever og foreldre.

Hjemme har jeg rimelig god greie på hva jeg kan forvente av ungene mine både ift atferd, selvstendigehet, skolearbeid osv, og forsøker å stille krav til dem på en positiv måte. Men så godtar jeg det også når fjerdeklassingen, på oppfordring om å skrive penere, sukker og sier at hun er sliten og har vondt i hodet. Jeg er ingen slavedriver heller. Førsteklassingen jobber vi litt med å få til å ikke være så perfeksjonistisk - hvert eneste tall i matteboka trenger ikke være nydelig og perfekt, liksom.

Mye babling her fra meg, men konklusjonen må vel være at jeg tror det er sunt at man stiller krav og har forventninger til ungene, men ikke på alle områder hele tiden - da sliter man dem bare ut, og kanskje forsvinner gleden ved de ulike aktivitetene? Noe må få lov til å være bare lystbetont. Tegning er blant de aktivitetene som hører hjemme der, føler jeg. Når ungene tegner, holder det å skryte av de flotte fargene eller det skumle monsteret, det som ikke er så bra, holder en klokelig stilt om.

Jeg har vokst opp med at vi alltid skulle gjøre vårt beste og det er det jeg kommer til å fokusere på. Og det betyr at man ikke slurver.

Her i huset roses alle tegninger og alle bokstaver og tall som skrives. Jeg ser av signaturen din at dine barn er yngre enn min eldste. Så jeg syns du kan slække litt på kravene dine til dem. At de kan kle på seg og kunne være høflige ja, men å skulle gjøre seg flid med hver tegning og kunne alle bokstavene syns jeg ikke de trenger. I hvertfall ikke enda... og da bør de heller oppmuntres og roses for det de kan.

Hyacinth skrev:

Jeg bare tror. Jeg verken kjenner eller jobber med ungdommer i den aldersgruppen. Jeg har bare en følelse av at det kanskje er i ungdomsalderen og muligens tidlig voksenalder at man kanskje finner de fleste latsabbene, de som sover til langt på dag, skulker skolen, driter i skolen etc etc. Men som jeg skrev, tror jeg ikke alt nødvendigvis skyldes at de er late, det handler nok like mye på mangel på interesse. Jeg tror oppriktig at man blir initiativrik av å holde på med meningsfulle aktiviteter. Nå må jeg igjen understreke at jeg ikke aner noe om dette, jeg har bare en følelse av at det er blant mennesker i videregående skole-alder (og kanskje ungdomsskole?) man finner de minst motiverte i dette samfunnet.

Sånn, ja. Enig med deg at de fleste "latsabbene" befinner seg i den aldersgruppa, men jeg tror egentlig at de færreste 16-17 åringer finner skolen særlig meningsfull. Jeg var iallfall møkklei etter ungdomsskolen og gjorde strengt tatt bare det jeg måtte store deler av vg. skole. Grunnen til at jeg fullførte vg. skole med greit resultat, var vel egentlig krav og forventnigner fra mine foreldre. Den gang var mine krav til meg selv relativt beskjende i forhold til hva de f.eks var i studietiden og i arbeidslivet. Poenget mitt er at ungdom og barn trenger foreldre som stiller krav, ikke skyhøye og urimelige krav, men like fullt krav. Det kommer ingenting bra ut av å ha for lave forventnigner til folk, mener jeg.

Jeg og Gajamor har hatt veldig, veldig forskjellig barndom. Det var aldri (gjentar aldri) noen som spurte etter mine lekser. Foreldrene mine var like happy om man fikk gode eller dårlige karakterer; i hvert fall overfor oss ungene ... de skrøt visst fælt av meg til alle andre. Det var ingen som brydde seg og jeg hadde fullstendig frie tøyler.

Jeg har klart meg meget bra. Jeg har tatt god og lang utdannelse, og jeg gjorde det umiddelbart etter videregående (på en skole få kommer inn på rett etter vgs). Jeg har stor arbeidskapasitet, og stiller ekstremt høye krav til meg selv. Plenty av "flink pike"-syndrom her også; på tross av en helt annen oppvekst.

Kan det være at noen har slik personlighet og derfor blir det sånn, og at det bare til en viss grad har med oppdragelse å gjøre?

Jeg forsøker å gjøre ting litt anderledes enn foreldrene mine, og følger opp ungene mine tett. Men jeg har lært mye på FP. Nå forsøker jeg å glede meg over at de gjør ting de selv liker. Snuppa elsker å danse ballett. Hun er bare gjennomsnittlig flink, men jeg koser meg med at hun ståler når hun danser. Så kan jeg heller være litt stolt inni meg over at ungene mine er "flinke" til en del andre ting som ikke egentlig er viktig i så ung alder.

Interessant, Tjorven. Jeg tenker at foreldre/oppdragelse har mye å si for hvorvidt man "lykkes" i livet, eller ikke, men klart personligheten må spille inn også. Dette må vi diskutere nærmere.

Men ikke nå, må legge meg.

Det var aldri noe press hjemme på noen måte. Jeg var hjelpsom og grei å ha med å gjøre og pliktoppfyllende. Foreldrene mine var ikke opptatt av utdanning.

Da jeg var 37 år begynte jeg på lærerskolen. Jeg fullførte og det var mitt valg å gå den skolen når situasjonen var slik at jeg ikke kunne fortsette i jobben jeg hadde hatt i 15 år.

Barna må finne ut hva de ønsker av livet sitt. Det er de som skal leve livet og det er kun de som vet hva som er best for dem. Vi får veilede dem underveis og så får vi støtte dem med de valgene de gjør.


Det HI beskriver høres helt forferdelig ut. Det er godt at du ser det selv og skjønner at slik skal det ikke være. Finn en gylden middelvei.

Jeg prøver iherdig å unngå å gjøre barna mine veldig prestasjonsorienterte, i den forstand at de skal slippe å føle at deres egenverd henger sammen med hva de presterer. Det betyr ikke at jeg ikke kommer til å være tydelig og klar på forventninger, at det skal gjøres lekser og innføres rutiner. Men å ha forventninger til tegneferdigheter hos småbarn? Det synes jeg er direkte tøysete.

Det å føle at man ikke er noe når man ikke presterer 120 % hele tiden er slitsomt, og mest av alt en hemsko. :erfart: Når det er sagt, mener jeg ikke at man ikke skal stille krav. Det å ha lave forventninger til andre er bortimot litt dårlig gjort.

Jeg kjenner meg en del igjen i det Tjorven skriver. Nå var nok foreldrene mine mer opptatt av hvordan jeg gjorde det på skolen enn hennes var, men de pushet aldri, og jeg fnøs av de hvis de spurte meg om jeg hadde gjort lekser. Det hadde jeg full kontroll på og ansvar for selv. (Jeg gjorde selvsagt ikke alle lekser, man lærer fort å prioritere). Jeg har hatt den indre "driven" selv og de har støttet og oppmuntret fra siden, aldri pushet.

Tjorven skrev:

Det var aldri (gjentar aldri) noen som spurte etter mine lekser. Foreldrene mine var like happy om man fikk gode eller dårlige karakterer; i hvert fall overfor oss ungene ... de skrøt visst fælt av meg til alle andre. Det var ingen som brydde seg og jeg hadde fullstendig frie tøyler.

Jeg har hatt det slik som deg i oppveksten, og jeg er blitt virkelig ansvarsfull. Nå vil jo jeg si at jeg var nødt til det, når foreldrene "slipper taket" slik du beskriver (og slik jeg oppfatter det. Det er forskjell på en førsteklassing i barneskolen og en førsteklassing i videregående) så er det jo kun to utveier: 1) svøm eller 2) synk. Så jeg vil jo si at en slik oppdragelse kan være et like stort "press" som det at man alltid blir pushet og maset på.

Det beste er nok en gyllen middelvei på det meste. Militærdisiplin på noen på områder og sløkkefaktor på noen områder. 🙂 (det å uttale seg rundt og si ingenting er alltid en bra egenskap. 😛 100% riktig, men ikke matnyttig. Legg merke til hvor lett det er å formulere de "riktige" tingene og tilsvarende vanskelig å faktisk gjøre dem. Ekvivalenten til livstilsendringer er snublende nær.)

Jeg har hatt foreldre som har stilt strenge krav, og jeg husker fremdeles at den eneste kommentaren mamma hadde til tegningen jeg hadde laget da hun lå på barsel med lillesøsteren min var at ingen sykepleiere gikkk i slike høyhælte sko som jeg hadde tegnet.Deres krav har ført til at jeg var over 30 år før jeg fullførte en bachelorgrad.

Det går fint at å stille krav, ha forventninger og oppmuntre uten å bli slik du beskriver Gajamor, og det betyr ikke at man havner i andre enden av skalaen. Det er viktig å ikke drepe interesse og initiativ, og det tror meg man lett kan gjøre hvis man begynner å stille krav til barnehagetegninger, tidlig læring av bokstaver og beskjeder om å gjøre noe som har vært lystbetont om igjen.

Glitterbarnet hadde i en periode veldig sansen for bokstaver, og han var ikke spesielt gammel før han kunne alfabetet på rams, og gjenkjente alle bokstaver. Men siden interessen ikke har fortsatt noe særlig utover det, så har vårt "press" også redusert, slik at vi ikke skaper avsmak.

Av og til så skal ting være lystbetont og kun til rekreasjon, selv når man vet at barna kan bedre. Akkurat som andre ganger så pusher man på for at de skal nå potenisalet sitt. Det er en gylden middelvei.

Jeg tror heller ikke at man skal lese for mye inn i oppdragelse basert på hvordan ungdommer oppfører seg på videregående.

Det var høye forventninger til meg, og det førte til at jeg trenger bekreftelse på det jeg gjør. Egen tilfredsstillelse er ikke nok. Flink på skolen var alt jeg var. Jeg var ikke god eller bra i noe annet. Var ikke spesielt sosial, ikke pen, ikke god i sport, et.c. Skolen var alt jeg hadde på en måte. Og jeg tok det på alvor. Både på ungdomsskolen og videregående jobbet jeg mot det målet at jeg skulle videre for å få en utdannelse. Så møtte jeg mannen, som ikke brydde seg noe om åssen jeg var på skolen, men bare om meg. Fantastisk. Livet ble helt snudd om. Jeg skuffet ikke noen.

Når man så blir voksen så ser man at skolen hadde ikke behøvd å være alt. De som lå sånn midt på treet de klarte seg godt de også. De kunne til og med klare seg bedre. Skoleprestasjoner er ikke synonymt med lykke. De med engasjement og egeninteresse i noe derimot, har større sjanse for å lykkes og å gjøre det bra.

Vi involverer oss i barna så klart, men de må ikke være best. Vi skal følge opp, hjelpe, støtte og gjøre vår bit som forventet, men for meg er det mye viktigere at de generelt er glade og fornøyde og trives, enn at de er best. Det er ikke viktig å være best. Ikke for meg. Hvis de ønsker det selv etter hvert og har det som mål så er det helt greit. Men de skal ikke måtte bevise noe for meg for å føle at de har en verdi. Der må vi finne en god balansegang.

Vi støtter opp om de prosesser de er i, finner leker som kan stimulere, og bevares så interessant det er å følge utviklingen. Man blir litt sånn ped-nerd når man kan studere sine "forskningsobjekter" på kloss hold. Se hvordan de bl.a. motiveres med utfordringer i den proximale utviklingssonen. Kjempegøy!!! De er så motiverte og gira når bare målet er viktig for dem. Det å se på hvordan de gjennom "arbeidsdeling" utvikler ferdigheter sammen når de spiller Playstation. Eller hvordan lillebror gjennom situert læring stadig nærmer seg storesøster i kompetanse, der han vekselvis ser på henne og prøver selv. Hvordan storesøster leker med ord, leker med tall, leker med engelsk, og suger til seg alt av inntrykk, det er ganske flott. Det at ting faller på plass, og man over tid ser at de endres. En fantastisk del av foreldrerollen, som jeg er veldig interessert i.

I forhold til å oppføre seg, så har jeg nok ganske tydelige og klare regler. De er rolige, de vet hvilke regler vi har, og tar vel en del av det som en selvfølge. Vi merker det godt om vi får besøk av barn som ikke har det sånn.
Ungene blir irriterte selv når andre barn ikke "oppfører" seg forventet. 😉

Jeg vet ikke helt om foreldrene mine har stilt så strenge krav jeg? På den ene siden var det en selvfølge at vi skulle ta utdannelse og greie oss på skolen, men de var ikke kritiske til karakterer eller fulgte med på leksene. Når jeg kom hjem med karakterboken så husket de aldri å spørre etter den, og når de så at jeg hadde superkarakterer så syntes de jo at det var fint og slikt. Men om jeg hadde hatt en dårlig karakter i et fag så hadde de vel spurt "hvorfor bestemte du deg for å gjøre det så dårlig i dette faget da?"

Da jeg skulle begynne å studere spurte min mor utpå våren om "hva har du bestemt deg for egentlig?" og jeg tror ikke hun følte at hun hadde noe med det.

Derimot så var begge foreldrene mine veldig flinke til å lære bort ferdigheter, de gjorde det moro å lære, det var kult å kunne ting og vite ting. De fokuserte veldig på at det å lære ting er lett og gøy og aldri bortkastet.

Så jeg tror jeg gjør mye av det samme med sønnen min, han blir temmelig stimulert han, men det er ikke noe mas, og det gjøres på hans initiativ. Han synes det er morsomt med bokstaver og vi leker oss med at jeg skriver små ord og han har begynt å kunne lese dem. Det er tidlig ute, han er 3.5 år, men han synes det er morsomt, så da er det ok.

Jeg tror heller ikke jeg kommer til å stresse så mye om karakterer på skolen f.eks (jeg mener ikke at noen her er opptatt av det altså), jeg er mer opptatt av at han skal ha en glede i å lære seg ting som han er interessert i, at han skal kunne tilegne seg kunnskap på egen hånd og så tror jeg at om man har en positiv holdning til å lære nye ting så går det greit med en uansett i livet.

Jeg er ikke vokst opp med høye forventninger. Jeg levde jo i grunnen mitt eget liv og ble ikke oppdratt slik jeg hadde hatt behov for. Dessverre.

Jeg merker at ejg har litt høye forventninger til mine barn. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg tror jeg er redd for at mine barn skal bli like dårlige som meg på skolen og ha det like ille som jeg hadde det.

Jeg har fått høre mange ganger at noen foreldre blir som sine egne foreldre med tanke på barneoppdragelse. Jeg har definitivt ikke blitt en sånn mor som mamma var.

Men det er jo ikke bra å stille for store krav. Eldstejenta mi er skikkelig flink på skolen. Hun får bare 5-ere og 6-ere på prøver og hun jobber bra på skolen. Hun får selvsagt mye skryt og oppmuntring. Kommer hun hjem med 4 på en prøve, så blir jeg ikke skuffet, jeg oppmuntrer og skryter av henne uansett og vet at hun gjør så godt hun kan.

Jeg er streng og konsekvent på enkelte ting, og reglene jeg har satt i mitt hus skal følges. Jeg tollerere nok ikke like mye som mange andre mødre og fedre. Tenker på løping og hyling i hovedetasje. God bordskikk og folkeskikk er jeg nøye på, siden jeg ikke fikk det selv.

Jeg er på en måte opptatt av å vise alle at jeg kan bedre enn min mor og min far. Men det er selvsagt viktig å ikke presse for mye, slik at stemningen blir dårlig og det blir for mye mas rett og slett.

Man velger seg jo ut kamper som man synes er viktig og enkelte ting lar man ligge. Og det er jo ofte her vi er så forskellige. For noen er den kampen viktig og for noen er det ikke viktig i det hele tatt.

Jeg synes det viktigste er å gi barna masse kjærlighet, oppmuntre dem, støtte dem, ha respekt for hverandre, ha klare regler, og at alle regelbrudd får konsekvenser. For meg er dette viktige ting i hverdagen.