Å kalle kjæresten sin for "gubben" og "kjerringa"

Jeg bruker aldri de ordene, syns også det er nitrist når noen gjør det.

Jeg er Namdaling (og Nord-Trønder) og jeg er vant med at folk kaller hverandre for "kjærringa" og "kaill'n" og at det er positivt.
Gubben er vel mindre vanlig.
Kjerring kan være stygt når det blir sagt med en viss snert og tonefall.

I helga var vi i dåp i Oslo og møtte mange nye folk. Jeg registrerte at en jeg presenterte meg for reagerte litt da jeg sa navnet mitt og "å æ e kjærringa hainns xxxx". Neste gang sa jeg kona.

SWMBO var god, da!
Mannen er radioamatør, konene der omtales som XYL=X (som i tidligere) Young Lady.

Det er helt vanlig der jeg kommer fra og ikke negativt ladet. Jeg kaller mannen for gubben og det er kjærlig ment.

Oppvokst i Gudbrandsdalen, der er "kjerring" et helt dagligdags og nøytralt begrep om den man er gift med, sagt i sammenhengen f.eks "Kjerringje hass Ola". Det er det vanligste ordet å bruke i dagligtale. Hvis noen der hadde sagt "der kjøm'n Ola og fruen" f.eks, ville det være sarkastisk, med en underliggende hentydning om at kona til Ola er litt fin på det. Så der reagerer jeg ikke i det hele tatt, hvis noen sier de skal hjem til "kjerringje". Men jeg har ikke bodd der på mange år, og har heller aldri snakket dialekta der, og jeg har aldri brukt begrepet selv. Det brukes delvis også i mannens dialekt, men han sier det ikke. Men jeg er bare vant med at det brukes når noen er gift, og siden vi ikke er gift er det uansett ikke naturlig.

Uttrykket "gubben" har jeg aldri brukt, og det kunne det heller aldri falle meg si om samboeren min. For meg er det bare et ord som brukes om gamle menn.

Vi omtaler vel hverandre mest med navn eller "mannen"/"kona". Hverken gubbe eller kjerring er naturlige ord i min dialekt, og ikke i mannens heller, men jeg reagerer ikke på at andre gjør det så lenge det ikke er negativt ladet.

Jeg hadde blitt veldig sur hvis mannen min hadde sagt kjerring til meg/om meg, og han hadde mislikt sterkt om jeg omtalte ham som gubbe også. For oss er disse uttrykkene utelukkende negativt ladet, og de få gangene jeg hører noen sier det er det som i "jævla kjerring" og "ekkel gubbe".

Vi kan bruke mannen og kona når vi omtaler hverandre til andre vi ikke kjenner så godt. Jeg foretrekker å bruke navn selv, og det er ganske fremmed for oss å bruke gubbe/kjerring. Da er det i tilfelle godt ironisk ment.

Mannen kan i følge dialekt og sosiolekt si kånemor eller madammen. Men det tror jeg ikke han bruker. Jeg kan finne på å si navn-mannen når jeg snakker til eller om han. Kjæresten tror jeg ikke jeg har sagt på mange år, bortsett fra av og til overfor barna (eller ungene ).

Jeg kaller ikke mannen min for "gubben", jeg sier "mannen min". Jeg aner ikke om mannen refererer til meg som "kjærringa", det kan hende.

På dialekta vår er det naturlig og si "Kari-June, det er kjerringa til Leif-Per, han som kjører tankbilen" og "Tom-Terje er kallen til Jorun-Mary, hun som var sammen med Lars Birger før".

Dronningen skrev:

Men spiller det noen rolle da? De som er uvante med/liker ikke begrepene er de som ikke blir kalt det. De som er vante med det, vet hva de står for. Er det da noe stort poeng i å diskutere det? Det virker da fort som om noen synes at andre burde synes at det ikke er ok. Men siden det er helt vanlig mange steder, så er det jo helt ok, og gjerne knyttet til dialekt og sted.

Dette er vel det jeg tenker også.
Hva noen velger kalle hverandre i et forhold må da være totalt opp til de i forholdet? Så lenge det er greit for begge parter ser jegvirkelig ikke at andre skal ha noen mening om det, med mindre det er åpenlyst trakasserende feks.
Her jeg bor er det vel hipp som happ hva man mener om kjerring eller gubbe.
Selv omtaler vi vel stort sett hverandre som mann og kone, men vi har begge sagt kjerring og gubbe uten å ha lagt noe vondt bak ordet. Det handler nok både om setting og hvem jeg snakker med.

Kirsebær skrev:

Man slutter jo ikke å være samboere eller kjærester selv om man har vært gift lenge?

I mitt hode slutter man å være samboer når man gifter seg ja, ettersom samboere er et par som bor sammen "i ekteskapslignende former" men uten å være gift. gifter man seg er man ikke "i ekteskapslignende former", da er man gift.

Mannen min er derved ikke min samboer lenger nei, han var tiligere omtalt som sambo, men de siste seks årene som min mann. Jeg sier til ham at han er kjæresten min, han ER kjæresten min, men omtaler ham jo ikke som det sånn til vanlig, da er han min mann eller min kjære, alt ettersom.

Joda, han er min mann, min kjæreste, min bestevenn og far til mine barn, men de tre siste benevnelsene mener jeg antyder at han ikke er den første, om jeg skulle omtalt ham som det til noen andre. At jeg likevel mener at han ER alt dette, betyr ikke at det virker naturlig å omtale ham som det.

Forøvrig fant følgende urdveksning sted et stykke utpå natta på lørdag:
Mamma: Dere har nå veldig mye brus tilovers.
Min bror: Ja, jeg bor sammen med ei som er redd for å ha for lite.
Meg: Nei, tenk lillebror, nå er du GIFT med ei som er redd for å ha for lite 🙂 Nemlig.


Og sånn til egentlig topic:

Nei, jeg omtaler ikke min mann som gubben, og han kaller ikke meg kjærringa heller. Det faller ikke naturlig i vår dialekt, men jeg ser ikke problemet med at det gjør det for andre.

Her i nord er det helt normale kallenavn; jeg og mannen har brukt det på hverandre i årevis uten noen negative vibber.

Smoothie skrev:

Jeg kan gjerne kalle mannen for gubben. Det er kun ment positivt, og det blir sagt på en slik måte eller skrevet i en slik sammenheng, at andre skjønner det er positivt ment. Det samme om mannen kaller meg for kjerringa.

Jeg er kanskje sær, men jeg synes det er rart at folk som har vært gift eller samboere en stund, kaller partnerne sine for kjæresten. Legger vel spesielt merke til det på FB, og synes det er mest brukt av folk som har bodd eller vært gift lenge, for å informere omverden at de har det SÅ bra sammen (ennå).

Du er sær.

Gubben/gubbelure/kjerringa er ikke brukt her i huset, heldigvis. Jeg omtaler mannen som mannen min, kjæresten min eller med tittel. (Kun i jobbsammenheng og til venner, det er intern humor etter at han fikk ny jobb.) Han omtaler meg som min fru, fruen eller kona mi.

Mannen har vel slumpet til å kalle meg det en gang eller to, men har da blitt irettesatt (i etterkant altså ), han har dialekt. Jeg er ikke kjærring og han er ikke gubbe.

Mitt tullenavn på han i enkelte sammenheng er Finansministeren, ellers er han mannen min.

Både gubbe og kjerring er velkjente ord for meg, selv om vi ikke bruker dem til/om hverandre.

Eller, jeg tror mannen noen ganger kan omtale meg som kjerringa si, men da i positiv sammenheng. Kjerring er det ssamme som fru, kone etc.
Jeg kan også si kaillen min om han.

Tror forøvrig at jeg vil sette kaffen i vrangstrupen den dagen han omtaler seg som fruen si... Det er liksom ikke oss, eller meg. På samme måte som om noen skulle omtalt meg som "fru *etternavn*"

Kirsebær skrev:

Man slutter jo ikke å være samboere eller kjærester selv om man har vært gift lenge?

Nei, nemlig. Vi har vært gift i snart tre år, men vi er da fremdeles i høyeste grad kjærester. Jeg blir rett nok presentert som "kona" eller "fruen" ( ) ute..

Bruken av ordet gubbe eller kjerring kommer veldig an på konteksten, synes jeg. Det er ikke utelukkende negativt i mine ører.