Om å være prinsippfast

Jeg er ikke det. Jeg har såklart grunnverdier og holdninger som er med på å definere meg som person, men når det kommer til prinsipper svelger jeg så mange kameler om dagen, at jeg nesten avstår fra all diskusjon nå om dagen.

Gåstol? Nei, vettduhva, det advares jo faktisk mot dette hjelpemidlet, i Canada er det til og med forbudt! Men, vent litt, alt med måte, da, å bruke noe betyr jo ikke nødvendigvis misbruk.

Trampoline? Nei, vettduhva, med tanke på alle skadene som oppstår som følge av trampolinebruk hvert år, og dessuten er den stor og schtøgg, skal ikke den innenfor porten her, nei! -Men du-og-du så gøy det må være for ungene, da, vi kan jo ha strenge regler og bruke den med måte. Den er jo ypperlig når det gjelder aktivisering av unger som kjeeeeder seg også!

Jeg vet ikke om det er positivt eller negativt å drive og vingle på denne måten, kanskje er det negativt, men jeg liker å tro at jeg har et åpent sinn og at ny lærdom og det å få en sak presentert fra flere sider har en innvirkning på meg. Plutselig fikk jeg den livslærdommen jeg manglet for å se saken fra din side. Jeg er absolutt prinsipprytter når det kommer til enkelte ting, men da langt mer alvorlige ting, som vold mot barn, sikring i bil, dyreplageri o.l. (hvis det finnes et "og lignende" etter den rekka ), men når det kommer til mer trivielle ting, har jeg senket skuldrene mange hakk og jeg er langt mer opptatt av nyansene i livet nå enn det jeg var før forum og før barn.

Et slutteksempel kan være reaksjonen jeg nok hadde møtt nyhetsartikler om døde barn gjenglemt i bil på. Før var det gjerne med avsky og et hint av hat mot foreldrene, at det er mulig å gjøre noe sånt, skulle aldri hatt barn osv. Nå er jeg mer der at jeg blir fryktelig trist på foreldrenes vegne og håper til Gud at jeg aldri blir så svimete selv.

Jeg tror på at så lenge man er tro mot grunnverdiene sine (kremt - i hvertfall om det er noen fine verdier) så får man finne seg i å svelge kameler både med- og mothårs i ny og ne... Noen kamper er det ikke verdt å ta, andre kamper finner man ut at man kan leve med et kompromiss, og så lenge man stort sett har tenkt og reflektert litt før man handler, så går det som oftest bra...

Har det gjort så langt her i heimen i hvertfall.

Jeg hadde så artig et møte forrige helg, med en fyr som før han fikk barn var verdens største eksepert på barneoppdragelse, og han var en god stund omtrent ikke på talefot med meg, da jeg påsto at jeg faktisk kjente min sønn da han var 1 1/2 år, og kunne høre forskjell på at han han gråt fordi han var redd eller fordi han trasset. (Ungen hadde rotet seg bort og satt og gråt på et ukjent sted, og jeg gikk og hentet ham. Maken til å skjemme ham bort.) Samme mannen sukket da jeg løp som ville rakkern og hentet ungen idet han var på vei ned - med hodet først - ei diger steintrapp. "Jeg måtte da lære ham å passe seg - det var bare sunt å slå seg litt."

Vel... Nå har han selv en pode på rundt halvannet... Oy som han løp, og okka og akka og la til rette og byssa og bar på den ungen. Og gjett hvem som passet på å fortelle ham at "eh, du har forandret deg en smule på disse årene, du."

Man vokser, man modnes - og man endrer meninger og holdninger. Jeg tror det er sunt jeg.

Er ikke prinsipper til for å brytes da?

Jepp - i hvertfall de aller fleste.

Det er lettere å sloss for sine prinsipper enn å leve opp til dem, tror jeg en eller annen har sagt, sikkert etter at vedkommende fikk barn.

Det er bra å ta til seg ny informasjon og være åpen for å endre ståsted mener jeg. Noen ganger må man ha stått i situasjonen for å finne ut hva som fungerer.

Hva er egentlig prinsippfast? Noen ganger har vi is eller steker vafler på en hverdag, og det gjør meg ingen ting, men har jeg sagt nei til is så sier jeg ikke ja etter en halvtime med mas. En stor forskjell synes jeg.

Så da blir det trampoline?

Jeg tenker at det kanskje er lurt å ikke ha for bastante prinsipper, i hvertfall ikke når det gjelder denne typen saker. De prinsippene man har som virkelig betyr noe vil man vel stort sett ikke bryte fordi det blir praktisk sånn. Men på den andre siden, jeg blir også rundere og rundere i kantene med årene, fra å være verdensvant og prinsippfast som 20-åring er jeg blitt en sånn det-kommer-an-på-vær-og-føreforhold-person.

De fleste saker har jo positive og negative sider, og hva som veier tyngst kan jo variere litt med tid og omstendigheter forøvrig.

Stemmer for trampoline!

Kameler smaker ikke så vondt om man svelger dem med god vin, har jeg hørt.

Jeg har hatt hauger av meninger og prinsipper, men har innsett at det er svært lite som varer evig (om en ser bort fra de mer fundamentale tingene her i livet som mishandling av levende vesner og annet). Ut over det har jeg lært at fleksibilietet og evnen til å innse at det ikke er en dødssynd å skifte mening er en fin ting.

For meg er prinsipper noe annet enn hvilke hjelpemidler vi omgir oss med.

Det er et prinsipp at mine barn skal få ha medbestemmelse i familien. Det er en mening at de ikke trenger å være den første i klassen som følger alle nye trender.

Jeg vil ikke kalle det en prinsippendring å kjøpe et hjelpemiddel jeg i utgangspunktet mener at vi kan klare oss uten.

Jeg har aldri vært så full av prinsipper og kompetanse på barn som før jeg selv ble mor. Nå liker jeg å tro at jeg har silt vekk "filletingene" og står igjen med noen viktige grunnverdier. Som at man aldri angriper hva barnet er, men tar for seg hva h*n gjør.

Ellers synes jeg Sissel Vedal skriver godt om prinsipper i blogginnlegget "Jeg er prinsippløs, men ikke verdiløs"

Men tilbake til prinsippene. Jeg kan huske episoden da jeg slapp alle prinsippene mine, og tenkte at dem kunne jeg ikke eie lengre. De hadde ingen verdi og var ikke det som var avgjørende for om jeg skulle foreta gode valg. Jeg oppdaget at det er en stor forskjell på å sitte hjemme med en rykende varm kaffekopp og servere lettvintheter rundt egen fortreffelighet, og det å presses helt til det ytterste av det jeg som menneske kunne makte. Jeg som alltid har oppfattet meg selv som balansert, snill og med stor, stor kjærlighet til mine barn fikk kjenne på følelsen av noe ukontrollerbart. Avgrunnen. Og det var da jeg skjønte at det å være så heldig å få gjøre de “riktige” tingene også handler om flaks.

Jeg er ganske prinsippfast når det kommer til slike ting som du nevner, fordi jeg mener å ha gjort meg opp en mening basert på hva JEG mener er rett. At situasjonen endres og at jeg skifter mening kan jo skje, men da er det heller saker som gjelder å revudere synet på ting.. kanskje jeg ikke hadde rett?

Men gåstol er ikke en av de tingene, det er jeg helt sikker på.

For meg er ikke de tingene du ramser opp prinsipper. Det er bastante meninger du har gjort deg opp om enkeltsaker, og ja, med årene har jeg blitt mindre bastant. Det betyr ikke at jeg endrer mening på alt (jeg synes fremdeles gåstol er en utrolig dårlig oppfinnelse), men jeg er mindre moraliserende overfor andre. Og dermed er fallhøyden lavere når jeg innimellom endrer mening.

Jeg er mye flinkere på fordommer.

Jeg tenker ikke på "jeg skal ikke ha gåstol for det er noe fjas" som et prinsipp i seg selv.
"Jeg skal alltid forsøk å gjøre det beste for barnet mitt" er et prinsipp, og gåstolproblematikken føyer seg vel fint inn under det, men ikke som et eget punkt på prinsipplista.

Det er vel forskjell på å være prinsippfast og rigid? Uansett tror jeg ikke at det er prinsipper jeg har ang. slike ting. Det er valg vi gjør basert på foreliggende informasjon. Poden sitter ikke bakovervendt i bilen av prinsipp,en fordi det er det sikreste.

Jeg har et viktig prinsipp, eller leveregel: jeg kjører alltid kost-nytte-prinsippet. Hva er ulempen med det jeg gjør, hva kan jeg tjene på det - og med check-point hva er konsekvensen hvis jeg tar feil og hvor har jeg info fra (konsekvensutredning og kildekritikk).

Det gjør det ganske enkelt å ta noen avgjørelser, f.eks. bilsikring og vaksiner, og det gjør at jeg ikke er redd for å endre mening om saker der kost-nytte-verdien forskyver seg eller jeg finner ny, troverdig info. F.eks. var det lett å la være å gi eldstemann søtsaker før han fylte ett og ikke innføre f.eks. lørdagsgodt før han var to. Det var ikke like lett for nr. 2, siden eldstemann delte villig med en 8-mnd hengiven storesøster, og det var umulig å gi en treåring lørdagsgodt uten å gi det til en ettåring. Uten å betale i abnormt volum og generelt svært lite helgefred.

Scarlett skrev:

For meg er ikke de tingene du ramser opp prinsipper. Det er bastante meninger du har gjort deg opp om enkeltsaker, og ja, med årene har jeg blitt mindre bastant. Det betyr ikke at jeg endrer mening på alt (jeg synes fremdeles gåstol er en utrolig dårlig oppfinnelse), men jeg er mindre moraliserende overfor andre. Og dermed er fallhøyden lavere når jeg innimellom endrer mening.

Jeg vil nødig gjøre dette om til en flisespikkerdiskusjon, men jeg var altså prinsipielt imot de tingene jeg nevner i hovedinnlegget. Så da blir det vel riktig å si at man bryter med sine prinsipper.

Elise skrev:

Så da blir det trampoline?

Jeg nevnte det for mannen som etter å ha sett på meg uavbrutt med åpen munn i fem minutter lurte på om jeg hadde drukket.

Vi har stor nok hage og ungene simpelthen elsker å hoppe på trampoline, er vi på besøk hos noen med trampoline må vi dra de derfra. Jeg la frem alle de positive sidene ved det, samt de negativen, så får han veie litt for og imot i hode sitt på egenhånd. Sommeren er enda ung!

Jeg er nok selv en som vingler litt, også har jeg i større grad fått evnen til å høre andres argumentasjon og snu i mine egne prinsipper hvis argumentene er gode nok. Det tilskriver jeg forumlivet. Var mye mer sta før.

Jeg tenker mer at hvis man har så sterke meninger om slike ting som gåstoler, så har man liten innsikt i at andre kan ha helt andre liv og behov.

Jeg har aldri vært prinsippielt mot gåstoler, men jeg har alltid vært klar på at vi ikke skal ha det. Jeg tror gåstoler er noe som kan fungerer helt greit for enkelte, og andre igjen kan finne på å sette ungene oppi og la de være der ... Jeg tror det siste er en reell fare for mange uerfarne mødre. Unger liker generelt sett å komme seg høyere opp, være mobile og få en bedre oversikt (dette er jo det som motiverer dem til å åle, krabbe, krype og til slutt å gå). Så for en uerfaren mor (som de fleste av oss er, hvor mange har hatt masse barn å øve seg på? Tantene og onklene til mine barn har på grunn av geografiske avstander hatt null utbytte av mine unger som "treningsobjekter". Synd for meg også, må jeg jo si. )

... Eh ... Men dette var jo ikke en gåstoldiskusjon, ble bare litt revet med at min egen skriving. Poenget mitt er at jeg tror at hvis man er så kraftig motstander mot saker som egentlig ikke trenger å være negative (men som kan være det), så har man kanskje litt liten tiltro til at andre greier å håndtere ting på en OK måte?

Jeg er kanskje en alt for stor tiltro til andre, men sånn generelt sett så har jeg stor tiltro til at folk ordner og fikser opp i ting. Når man leser for mye VG og Dagbladet så får man jo etterhvert inntrykk at de fleste er klin hakke gale, men stort sett er jo folk ok, tenker jeg.