4 av 13 barn på avdelingen ble ikke invitert i bursdag

Gutten min gikk på en avdeling siste året i barnehagen der de var mange førskolegutter, men bare 2 fireåringer. Da fikk vi beskjed om at alle guttene måtte inviteres, for ellers ble de to andre veldig utenfor.

Jeg tenker at dersom dette var en nabogutt, så hadde jeg nok heller sendt en sms til foreldrene enn å levere ut invitasjon i barnehagen. Rett og slett fordi det blir så synlig. Det har også vært retningslinjer både i barnehage og på skolen her at man enten ber alle i en klar gruppe eller så får man ikke levere ut i barnehagen/skolen.

Vi hadde en episode en gang hvor en mor kom til meg og spurte "Er ikke min datter bedt i bursdagen?". Jeg ble veldig tatt på senga og svarte at det kun var samme årskull som var bedt. Denne jenta var 2 år yngre. Dette var i barnehagen. Hele greia var kjip og jeg tenker at barnehagen (også) har et ansvar om å informere dersom noen få faller utenfor en naturlig gruppe. Vi ønsker jo å inkludere, men jeg har ikke full oversikt over alt og alle.

Bursdager har blitt en greie for meg som kun er kjip. Å inkludere alle er en ting, fra skolealder er det lett. Men, det er ikke bare det. Bursdager har blitt så "stort" at jeg melder meg helt ut. Ridebursdager, restaurantbursdager (på "voksen"restaurant), Freia-bursdager, Build-a-bear bursdager osv osv. Hvor inkluderende er det liksom?! Hvordan føler de som ikke har råd til det seg? Jeg liker det svært, svært dårlig og dessverre går det utover mine barn, for hver gang de har bursdag kjenner jeg at jeg ønsker å rømme og komme tilbake når det er over. Vi har RÅD til de flotteste feiringene, men jeg nekter. Jeg vil ikke.

Vi prøver så sant vi kan å gå sammen flere. Freiabursdag er relativt overkommelig når man deler det på to eller tre.

Ellers synes jeg de fleste hos oss fremdeles har helt vanlige bursdager, hjemme.

Candy Darling skrev:

Vi prøver så sant vi kan å gå sammen flere. Freiabursdag er relativt overkommelig når man deler det på to eller tre.

Ellers synes jeg de fleste hos oss fremdeles har helt vanlige bursdager, hjemme.

Jeg skjønner det jeg også. Du forstod sikkert at det ikke akkurat var det som var poenget. Her går de (fleste) ikke sammen og det er svært sjelden vanlige bursdager. I år kan jeg huske en.

På kullene til de to eldste (16 og straks 18 år) var det stort sett bare tradisjonelle bursdager hjemme.

Avatar skrev:

Bursdager har blitt så "stort" at jeg melder meg helt ut. Ridebursdager, restaurantbursdager (på "voksen"restaurant), Freia-bursdager, Build-a-bear bursdager osv osv. Hvor inkluderende er det liksom?! Hvordan føler de som ikke har råd til det seg? Jeg liker det svært, svært dårlig og dessverre går det utover mine barn, for hver gang de har bursdag kjenner jeg at jeg ønsker å rømme og komme tilbake når det er over. Vi har RÅD til de flotteste feiringene, men jeg nekter. Jeg vil ikke.

Jeg er enig med deg, og vi ønsker bevisst ikke å ha slike dyre bursdager. I klassen til storebror har de fleste god råd. Det betyr at for de som ikke har det kan det fort bli ubehagelig, og ikke minst leit for barnet, å prøve å henge med på denne typen bursdager. Heldigvis har det foreløpig vært kun hjemmebursdager, med ett unntak hvor to gikk sammen om lekelandbursdag. Jeg håper virkelig det holder seg slik.

Til sammenligning har jeg en venninne hvor foreldrene til barna i barnehagen ser ut til å prøve å overgå hverandre hva gjelder bursdager. Jeg kommer fremdeles ikke over den familien som leide inn sushikokk for å lage maten foreldrene som fulgte barna skulle spise.

Sushikokk!

Da dummer man seg jo bare ut, gjør man ikke??

Avatar skrev:

Jeg skjønner det jeg også. Du forstod sikkert at det ikke akkurat var det som var poenget. Her går de (fleste) ikke sammen og det er svært sjelden vanlige bursdager. I år kan jeg huske en.

Hva mener du? Det hørtes ganske nedlatende ut på et vennlig ment svar?

Det var ikke ment nedlatende. Så det beklager jeg.

Jeg mente bare at poenget var ikke om den ene eller den andre feiringsformen var overkommelig, poenget var at det "tar helt av". Jeg syns det er trist og føler hele bursdagsmagien forsvinner.

Jeg tror jeg aldri noensinne kommer til å føle at noe blir heeeelt riktig. Dvs, inkludere alle har vi alltid gjort, så DER har jeg god samvittighet.

Men, dette med store eller små bursdager? Vi har outsourca en del bursdager. Til bowling, lekeland, badeland, vitensenter osv. Stort sett sammen med flere, men også alene. Jeg VET at det oppfattes som dyrt av enkelte, for dyrt, men for meg er det mer overkommelig med 20 barn til et opplegg i det lokale vitensenteret, enn å få til 20 barn hjemme i en hektisk hverdag. Jeg jobber for mye, for lenge og for intenst, til at jeg føler jeg har overskudd til å lage en OK hjemmebursdag en allerede hektisk junimåned. Det krever litt det også?

Storesøster har de siste årene valgt å ha bursdagen hjemme, og det har gått greit. Ikke mer enn 10 jenter i klassen, og mer "sit down" enn tidligere. Vi har hatt klassebursdag hele barneskolen, og vil ha det for Lillebror også.

Jeg er misunnelig på de barna som har hjemmebursdag med pølsebod og klovnepappa. DET er liksom det maksimale scenarioet for meg... Så blir jeg jo litt oppgitt, når det JEG føler er second best, oppleves som "pengejag" fra andre foreldre. Er ikke det viktigste at alle er med, tenker jeg, så kan man vel heller leve med at noen feirer supre bursdager på hjemmebane med leker og film, og at andre spanderer en bowlingrunde og pizza. Mine har ALDRI gitt uttrykk for annet enn at de har kost seg, uansett hvor dagen har blitt feiret 🙂

Føler det slik jeg også, Billa.

Derfor er min konklusjon at jeg i hvert fall ikke vil bidra til noe press og har så lavterskelbursdag det går an å ha. Det er det som føles rett for oss.

For noen uker siden skulle snuppa i bursdag og hadde mistet innbydelsen. Jeg ringte moren for å spørre når og hvor og svaret var "en helt vanlig bursdag hjemme". Det var den ene i år.

Avatar skrev:

Føler det slik jeg også, Billa.

Derfor er min konklusjon at jeg i hvert fall ikke vil bidra til noe press og har så lavterskelbursdag det går an å ha. Det er det som føles rett for oss.

For noen uker siden skulle snuppa i bursdag og hadde mistet innbydelsen. Jeg ringte moren for å spørre når og hvor og svaret var "en helt vanlig bursdag hjemme". Det var den ene i år.

Men altså, lavterskel bursdag hjemme, kan synes som HØYterskel for andre. Særlig hvis ønsket om å inkludere alle i en naturlig gruppe skal være (det) viktigst(e).

Poenget mitt, var at jeg ikke synes det er er GITT at du skaper mindre press, ved å uttale deg som du gjør. Det finnes andre områder man kan skape mindreverdighetsfølelse på, enn det økonomiske.

Billa skrev:

Men altså, lavterskel bursdag hjemme, kan synes som HØYterskel for andre. Særlig hvis ønsket om å inkludere alle i en naturlig gruppe skal være (det) viktigst(e).

Poenget mitt, var at jeg ikke synes det er er GITT at du skaper mindre press, ved å uttale deg som du gjør. Det finnes andre områder man kan skape mindreverdighetsfølelse på, enn det økonomiske.

Ja, jeg skjønner hva du mener. Det er slitsomt med så mange i hus. Men vi styrer virkelig ikke NOE og jeg hater å bake. Virkelig hater det intenst. Så når jeg snakker om lavterskel, så mener jeg virkelig lavterskel.

Forskjellen ligger vel litt i at det ikke går an å trylle fram penger man bare ikke har, mens de aller fleste kan, om de vil, omrokkere litt for å få til en hjemmebursdag. Det er jo ikke akkurat snakk om timevis med planlegging i forkant.

Ja, akkurat sånn Myria.

Jeg er helt enig med deg, Billa. Vi har et nokså lite hus, og har bursdag i slutten i oktober. Det er lenge siden vi slo fast at 10 gutter herjende rundt her inne ikke er spesielt hyggelig for noen. Det er typisk dem med større villaer (og hager, med sommerbursdag), helst med stor kjellerstue som kjører hjemmebursdag. Og helt klart alle med mødre som ikke jobber heltid. Det er definitivt ikke lavstatus i våre klasser.

Vi kjører rene gutter/jenter-i-klassen, så det er ikke større selskap når vi slår oss sammen. Bare fordeler (særlig siden 7 av 10 gutter i klassen har klart å bli født mellom 1.9. og 15.11. )

Myria skrev:

Forskjellen ligger vel litt i at det ikke går an å trylle fram penger man bare ikke har, mens de aller fleste kan, om de vil, omrokkere litt for å få til en hjemmebursdag. Det er jo ikke akkurat snakk om timevis med planlegging i forkant.

Det går ikke an å akkurat trylle frem energi og overskudd, plass og kreativitet, heller. Så hva som er lavterskel, høyterskel eller status, tror jeg avhenger mest av oss selv. Jeg synes det er relativt navnlebeskuende å ikke ha forståelse for at det er annet enn penger som kan sette grenser for hvordan en bursdag kan feires.

Når Candy forteller om store villahager og sommerbursdager, blir jeg helt grønn av misunnelse, her jeg sitter med en skråtomt i et boligfelt fra 1974. Når venninnen min kjører tapasbursdag og har laget mat i, føler jeg at jeg kommer til kort...

Jeg har i grunn bare en kjepphest, det er å inkludere alle. Det skal aldri være for liten plass eller for dyrt til at alle kan med.

Jeg ville nok ikke valgt å ha stor bursdag hjemme... vi har rett og slett litt for dårlig plass. Så sånn sett så ville jeg nok heller revet i en dyrere bursdag ute. Tror mange velger å ha bursdagen andre steder, for så slippe unna litt av jobben det er å arrangere noe selv.

Billa skrev:

Så hva som er lavterskel, høyterskel eller status, tror jeg avhenger mest av oss selv..

Jeg får helt mark av tanken på å ha ansvar for 10 unger på lekeland, og syntes det var mye enklere å feire både 3- og 4-årsdagen hjemme. Andre foreldre syntes det var sååå deilig å ha det på lekeland for å slippe å styre hjemme.

Billa skrev:

Jeg er misunnelig på de barna som har hjemmebursdag med pølsebod og klovnepappa. DET er liksom det maksimale scenarioet for meg... Så blir jeg jo litt oppgitt, når det JEG føler er second best, oppleves som "pengejag" fra andre foreldre.

Endelig noen som skriver det akkurat slik jeg føler det!! Vesla har i alle år ønsket seg, og vært misunnelig, på de venninnene som hadde hjemmebursdag - for meg var det før uoverkommelig pga plass, og de siste årene pga full jobb, full studiebelastning og ellers mye å gjøre. I høst fikk hun for første gang ønsket oppfylt, og hun var lykkelig, og jeg supersliten - rydding i forkant, kakebaking, handling, følge med i bursdagen (alle invitert, noen er mer intense og krevende enn andre, og det må gjerne litt megling til) osv....Enda bestilte vi maten (burgere) fra den lokale burgerplassen, men likevel!