Boka som formet deg - leseprosjekt 2021

Mange gode klassikere er nevnt. Jeg leser lite norsk samtidslitteratur, men her flere ganger blitt slått av Olaug Nilssen som skriver om meg. Eller hennes romanfigurer sier og tenker sånn som jeg tenker, men aldri ville sagt til noen. Dette gjelder særlig "Få meg på for faen" og den siste "Yt etter evne, få etter behov". Det er så nært og så ekte.

Bluen skrev:

Vi har mye lik smak i norske bøker, Galathea! Både Lasso rundt fru Luna, Skammen og Min kamp står høyt oppe på min liste også. Jeg leser omtrent bare norsk skjønnlitteratur. Blant dem som gjorde inntrykk da jeg var yngre og mindre gretten og kritisk, var også Salme ved reisens slutt av Erik Fosnes Hansen og Forføreren av Kjærstad. Og Roy Jacobsens Seierherrene.

Jeg vil også nevne Elling-bøkene, som alltid har vakt en merkelig gjenkjennelse i meg. Det gjør også Nina Lykkes bøker, særlig Oppløsningatendenser. Disse har vel kanskje ikke formet meg, men gjort meg lykkelig i den forstand at de beviser at man ikke er helt aleine i verden som mer eller mindre gal. Jeg lo så jeg gråt av Oppløsningstendenser, men ingen jeg har forsøkt å prakke den på har gitt noen respons.

Å ja, Forføreren, den ble jeg fullstendig fanget av, den gang jeg også var mindre gretten og kritisk Og Elling, selvfølgelig, jeg slukte dem
Jeg har lest full spredning av Nina Lykke, som jeg syntes var grei nok, men da skal jeg notere med Oppløsningstendenser som tips fra en med lik litteratursmak!

Enig i at bøkene som formet meg ikke samsvarer med de jeg ville trukket fram som de beste nå. Jeg husker at jeg leste Tatt av vinden som en av de første bøkene på voksenavdeling. Det var noe med å få lov til å låne bøker på voksenavdeling på biblioteket. Det var helt magisk. Ville ikke lest den på nytt igjen i dag.

Kjære Timo av Elin Brodin, The Outsiders av Susan E. Hinton, Ikke deg denne gang av Aase Foss Abrahamsen, Men tankene mine får du aldri av Sverre Asmervik var også av bøker som formet meg i ungdommen.

Av de beste leseopplevelsene vil jeg trekke fram A Little Life av Hanya Yanagihara, East of Eden av John Steinbeck, I Know This Much Is True av Wally Lamb som noen av de absolutt beste bøkene.

Andre veldig gode bøker: Max, Mischa & Tetoffensiven av Johan Harstad, Apeirogon Colum McCann, Shuggie Bain av Douglas Stuart, The Heart Is a Lonely Hunter av Carson McCullers for å nevne noen.

Galathea skrev:

Å ja, Forføreren, den ble jeg fullstendig fanget av, den gang jeg også var mindre gretten og kritisk Og Elling, selvfølgelig, jeg slukte dem
Jeg har lest full spredning av Nina Lykke, som jeg syntes var grei nok, men da skal jeg notere med Oppløsningstendenser som tips fra en med lik litteratursmak!

Full spredning har jeg faktisk ikke lest ennå (ligger på vent), men jeg storkoste meg med Nei og atter nei.

Pluss en på Markens grøde.

Trygve Gulbrandsens trilogi som starter med Bakom synger skogene gjorde også stort inntrykk.

Ellers må jeg trekke frem science fiction og særlig Isaac Asimov. Begynn med noe lett; en novellesamling. I, robot anbefales. (Novellen Runaround var en viktig grunn til at jeg skjønte at han som ble mannen min var en bra kandidat. 😉 )

Papillon
Eli Sjursdatter (eneste bok jeg har lest tre ganger) av Falkberget

Ellers er mange nevnt. Jeg har alltid likt triste bøker, dystopier og historiske romaner, gjerne oppvekstromaner. Og om ett år er min lesehatende 10,5-åring (som leser Leseløve) like gammel som da jeg leste Hulebjørnen ig Uten en tråd...

Pelle: Leste du Uten en tråd som 11-åring? Jeg fikk altså Sangen om den røde rubin da jeg ble 16, og siden jeg da først var i gang med "tidligere forbudte bøker av norske forfattere" så tok jeg Uten en tråd også. De ble forbudt i hvert sitt tiår, og jeg hadde langt større forståelse for skepsisen mot den siste.

I voksen alder har The Road av Cormac McCarthy satt varige spor. Men ikke av den gode typen, egentlig. Mer en eksistensiell frykt som er skikkelig vond å kjenne på. Så den anbefales på en måte ikke, selv om den er skikkelig bra.

Tjorven skrev:

Pelle: Leste du Uten en tråd som 11-åring? Jeg fikk altså Sangen om den røde rubin da jeg ble 16, og siden jeg da først var i gang med "tidligere forbudte bøker av norske forfattere" så tok jeg Uten en tråd også. De ble forbudt i hvert sitt tiår, og jeg hadde langt større forståelse for skepsisen mot den siste.

Ja. Faren til en venninne hadde den i bokhylla.

Jeg leste ekstremt mye som barn, var på biblioteket med full sekk hver uke.

Det er veldig artig å høre om lese-erfaringene deres! Enig i at tittelen kanskje ble litt misvisende. Det den egentlig prøver å peke mot er dette med at for noen (Siv Jensen bl.a. mener jeg å ha lest et sted) så pekes Ayn Rand på som en forfatter som i stor grad har formet deres syn på verden. For andre er det kanskje Simone de Beauvoir eller Nadine Gordimer. Eller helst et knippe av ulike bøker og forfatterskap ser det ut som. Men enig i at formative leseopplevelser kan være så mangt, også Hulebjørnens klan.

Pelle skrev:

Ja. Faren til en venninne hadde den i bokhylla.

Jeg leste ekstremt mye som barn, var på biblioteket med full sekk hver uke.

Jeg leste også innmari mye da jeg var barn, men jeg var litt forsiktig av meg. Som 11-åring leste jeg "Vil du se min smukke navle?" og det var en øyeåpner. Det var stemoren min som nærmest tvang den på meg, for hun mente at jeg var et altfor knytt lite barn.

Jeg leste enormt mye som barn, men jeg tror første gang jeg opplevde at en bok var mer enn en spennende eller fin fortelling, men at tonen og språket var annerledes og virket inn på hvordan boka "fungerte" tror jeg var "Vår afrikanske eksplosjon" av Jon Michelet. En politisk thriller for barn, faktisk.

Etter den har jeg vært ekstremt fascinert av litteratur der rytmen og språket former opplevelsen like mye som selve innholdet. Hvordan Confederacy of Dunces til tider er ekstremt strevsom å lese fordi hovedpersonen er så strevsom. Hvordan språket i Fuglane tripper avgårde som nettopp fugler.

"Men tankene mine får du aldri" gjorde inntrykk på meg også da jeg leste den i tenårene en gang.
Som voksen har jeg ikke lest så mye skjønnlitteratur, det blir mest vitenskap, men jeg har lest mye av Neil Gaiman og Liu Cixin som har gjort inntrykk på meg.

Kult prosjekt!

For min del er det vanskelig å velge ut én bok, men det er helt klart at det å ha lest hele barneavdelingen på biblioteket mens jeg var i barneskolealder har hatt en del påvirkningskraft, både i form av å være interessert i det meste, og for mitt valg av yrke. På den måten ble det lest både veldig gode og veldig dårlige bøker, og alle sjatteringer i mellom.

Luftslottet skrev:

Kult prosjekt!

For min del er det vanskelig å velge ut én bok, men det er helt klart at det å ha lest hele barneavdelingen på biblioteket mens jeg var i barneskolealder har hatt en del påvirkningskraft, både i form av å være interessert i det meste, og for mitt valg av yrke. På den måten ble det lest både veldig gode og veldig dårlige bøker, og alle sjatteringer i mellom.

"Hele barneavdelingen på biblioteket" er et ganske bredt svar på hvilken bok som formet deg ja. Veldig gjenkjennelig forøvrig.

Jeg blir så gira av slike tråder at jeg svarer på siden av det du er ute etter. Bøkene som formet meg er som for mange andre her ikke nødvendigvis de samme som jeg liker eller vil anbefale andre å lese i dag.

Jeg opplever dessverre sjeldnere nå enn før å bli slått i bakken av litteratur. Jeg tror det skyldes at jeg leser på en helt annen måte nå, og ikke klarer å leve meg inn i bøkene like mye som da jeg var yngre.

Dette er bøker som gjorde sterkt inntrykk da jeg leste dem. De fleste leste jeg da jeg var barn, ungdom eller ung voksen.

-Brødrene Løvehjerte - Astrid Lindgren
-Ulvehiet - Oskar Braaten
-Beatles - Lars Saabye Christensen
-Sult - Knut Hamsun
-Lasso rundt fra Luna - Agnar Mykle
-Göran Tunström - Juleoratoriet
-Min Kamp 2 - Karl Ove Knausgård

Musikk fra en blå brønn av Torborg Nedreås

Pamina skrev:

Musikk fra en blå brønn av Torborg Nedreås

Å, ja! Jeg skrev særemne om Herdis-trilogien på videregående. :mimrer:

Heilo skrev:

"Hele barneavdelingen på biblioteket" er et ganske bredt svar på hvilken bok som formet deg ja. Veldig gjenkjennelig forøvrig.

Bøker som har slått ned som lynnedslag i meg er det også mange av egentlig, men stadig færre etter fylte 30. Etter å ha lest nærmest frenetisk i et helt liv, skal det en del til å faktisk huske alle bøkene jeg har lest, så det er bare høydepunkter og bunnoteringer som sitter igjen.

Men den første voksenboka jeg leste, og som jeg har lest mange, mange ganger er Åndenes hus av Isabel Allende. Kristin Lavransdatter og et par av islendingesagaene ble lest på ungdomsskolen, og de gjorde stort inntrykk. Ringenes herre og Harry Potter-serien kom først på videregående, men det har formet lesesmaken min mye. Beretninger om beskyttelse var også et lynnedslag i tidlig studetid, husker jeg, sammen med Danse på teppet av Anna Fiske, Sandman-serien til Neil Gaiman og Steffen Kvernelands Amputerte klassikere. Prozac Nation var viktig for meg som ung voksen, pluss The Bell Jar og The color purple. Sistnevnte var viktig for en forståelse av både seksualitet og hvite privilegier. Et av de virkelig store møtene med den underfundige onelineren og språklige finesser kom i The Picture of Dorian Gray. Ellers leste jeg en god del tabubøker tidlig i 20-årene, for å bli mindre flau (Marquis de Sade og gjengen). Det virket bra, men var ikke stor litteratur, unntatt kanskje bøkene om vår venn Ask Burlefot. Både Ask Burlefot og de tafatte mennene til Erlend Loe har formet meg en del, jeg må ta meg sammen for ikke å rope høyt når jeg leser bøker om tafatte dotter og hensynsløse drittsekker.

Ellers har jeg lest utrolige mengder Agatha Christie, Astrid Lindgren og Terry Pratchett. Jeg nærmer meg vel å ha lest alt av alle disse, og dét sier en del.

Ikke et så veldig mye smalere svar, altså!

Edit: Men lyrikken! Jeg har glemt lyrikken!
Karin Boye, Gene Dalby, Inger Hagerup og Emily Dickinson har betydd mye.

Tallulah skrev:

Etter den har jeg vært ekstremt fascinert av litteratur der rytmen og språket former opplevelsen like mye som selve innholdet. Hvordan Confederacy of Dunces til tider er ekstremt strevsom å lese fordi hovedpersonen er så strevsom. Hvordan språket i Fuglane tripper avgårde som nettopp fugler.

Dette slo meg helt i bakken i The color purple, husker jeg, den første boka jeg husker å ha lagt merke til noe sånt. Det er helt fantastisk og gir mye til opplevelsen.