Synes du det er vanskelig å være helt stille?

Snål overskrift, og helt klart et tema som har blitt forsterket i heimen med all hjemmesittingen.

Men, jeg prøver å øke toleransen min på et område, og det er all smålyd og bråk de jeg deler adresse med lager. Vi har (altfor) åpen løsning hjemme, og slik rommene er plassert blir det mye gjennomgangstraff på kjøkken/stue-delen. Til og fra soverom, til og fra bad, til og fra TV-stue osv. Og mann og barn klarer ikke å forflytte seg uten å lage lyder, plystre, knipse. Om de skal lage seg en tekopp er det skrangling, synging, trampe takten. Hører jeg de komme opp trappa, setter jeg automatisk podcaster på pause, for den vil bli overdøvet.

Jeg prøver å lære dem forskjellen på å ha noe å si, kontra å bare lage lyd, men jeg vet ikke helt om de ser forskjellen (eller problemet. ) Hvis jeg ser noen sitte og se på TV stiller jeg meg ikke opp og synger i samme rom liksom.

Jeg er nok en person som familien din, jeg er helt ute av stand til å være stille og søt. Så lenge jeg kan huske har jeg fått klager på at jeg er så mye, uten at jeg tenker over det selv. Jeg forstår jo at det er irriterende for noen som mestrer dette, men det er jo automatisert.

Ååååh, dette er så kjent!!

Vårt hus lider også av en alt for stor grad av åpenhet! Det er ingen dører eller mellomganger som stopper lyden så den spres gjennom de to etasjene.

Hos oss produserer den mannlige delen også mye lyd. Den yngste kan unnskyldes, blant annet på grunn av sin unge alder, men den eldste, not so much. Jeg blir også sur av at jeg må stoppe lydbøker og podcaster, bare for å bli møtt med generell lyd i stedet for en samtale.


Jeg har generelt lav terskel for både unødvendig lyd og forstyrrelser da.

Både og. Er stort sett veldig rolig, men kan være ganske mye innimellom.

Jeg har nok en del ubeviste lyder som kan virke forstyrrende, for eksempel kan jeg sitte og nynne uten at jeg helt er bevist det. Både sønn og datter er lik, så her er det mye lyd innimellom.

Nå som jeg har valgt å ha hjemmekontoret i stua og ene ungen har lite soverom, så må han nesten få lov til å være på stua han også.

Mannen er av den stille sorten, helt til han begynner å rydde kjøkkenet som er åpen løsning til stua.

Jeg har en sønn som bare må lage lyd, og det gjør meg gal til tider. Fikle med ting. Bare lage støy. Han vet det plager, så av og til gjør han det bevisst, men for det meste bare gjør han det.

Nei, ikke annet enn at skravla går.
Men jeg syns også at fiklere, trommere, slafsere og smålydprodusenter er til tider helt uutholdelige.

Barna her får beskjed om å gå ut på trampolina hvis de ikke kan holde armer og bein i forholdsvis ro inne. #OndMor

Her er vi egentlig alle av den stille sorten (de to yngste kan skravle fælt da, men det er noe annet). Ingen lager lyd bare for å lage lyd i alle fall. Vi har heldigvis også flere muligheter for å få være i fred og her jeg sitter i stua hører jeg hverken eldste på rommet sitt eller de to yngste som ser på YouTube på TV'en i kjellerstua (selv om det er helt åpent ned dit og ingen dører som kan lukkes). Jeg er ikke glad i unødvendig lyd jeg heller (det verste jeg vet er spise/drikke-lyder ) og merker at jo eldre jeg blir jo mer energi krever det å filtrere ut bakgrunnsstøy. Jeg tror jeg hadde blitt smågal av det du beskriver så du får all sympati fra meg.

Jeg slår ned på sånn bråk. Jeg orker ikke!

Jeg orker heller ikke. Ihvertfall ikke slik du beskriver. Akkurat nå blir jeg småsprø av å høre på venninnene til eldste som kaller på nett 24/7.

Jeg kan godt være veldig stille, altså. Irriterer meg over smålyder, så jeg har kjøpt meg støydempende hodetelefoner for å få det stille. Faktisk veldig deilig. Her er det aktivitet døgnet rundt, med oss voksne med hjemmekontor og fire ungdommer hvorav noen (studenter) snur døgnet. Jeg hadde aldri klart å jobbe hjemme uten støydempende hodetelefoner.

Her er vi egentlig ganske stille alle 3. Den som lager litt lyd er i så fall lillebror, men det skjer ikke ofte.

Jeg tror jeg lett kan være helt stille, men jeg lar meg ikke lett forstyrre av lyd tror jeg. Jeg bare zoomer ut av den generelle støyen som finnes i omgivelsene og inn på det jeg konsentrerer meg om. Tror jeg har denne evnen fordi jeg er vant til å sitte i åpent landskap?

Milfrid skrev:

Jeg har en sønn som bare må lage lyd, og det gjør meg gal til tider. Fikle med ting. Bare lage støy. Han vet det plager, så av og til gjør han det bevisst, men for det meste bare gjør han det.

Samme her.

Ganske stille er jeg nok. Mannen brummer/durer når han konsentrerer seg (tenk deg en jevn båtdur) og minsten lager wookie-lyder (han fra Star Wars). Mellomste tramper takten når han spiller gitar.

sindrome skrev:

Jeg tror jeg lett kan være helt stille, men jeg lar meg ikke lett forstyrre av lyd tror jeg. Jeg bare zoomer ut av den generelle støyen som finnes i omgivelsene og inn på det jeg konsentrerer meg om. Tror jeg har denne evnen fordi jeg er vant til å sitte i åpent landskap?

Samme her. Men familien lager heller ikke veldig mye lyd når de ikke snakker, bortsett fra når de spiller kort. Da kommer de underligste lyder fram. Det som lager mest lyd i det "åpne kontorlandskapet" jeg og mannen har her hjemme på spisebord/kjøkken er at hans jobb krever at han snakker veldig mye i telefonen. Han snakker høyt og masse (skjønner ikke hvordan de i andre enden får sagt noe som helst). Stort sett stenger jeg det bare ute, og får ikke engang med meg hva han sier, selv om han bare sitter fire meter unna. For meg er det bare støy. Men av og til blir jeg sliten av det, særlig hvis jeg må konsentrere meg, da tar jeg bare på meg headset og hører på musikk. Jeg har et godt headset som stenger anna lyd greit ute.

Jeg har helseutfordringer som gjør at jeg ofte er ekstremt sliten (fatique) og da kan all lyd, både unødvendig og nødvendig være ufattelig krevende å forholde seg til. Vi har stort hus med tre etasjer og jeg har også mitt eget store syrom/hjemmekontor/hvilerom i et annet hus på tomten, så jeg kan komme meg unna ved behov. Jeg takler generelt, også i friske perioder, unødvendig lyd dårlig. Jeg har dårlig tålmodighet med mennesker som nynner, plystrer, trommer eller lager annen støy fordi det er så utmattende å høre på. For ikke så lenge siden (prekorona), hoppet jeg av 31-bussen i Oslo tre holdeplasser for tidlig fordi bussjåføren plystret... jeg sliter med å gå, så det endte med at jeg måtte vente på neste buss. Jeg har støyreduserende headset, men bruker det ikke når jeg forflytter meg fordi jeg også ser dårlig. Jeg trenger å kunne stole på hørselen.

Jeg tror jeg kan være helt stille, og jeg tror jeg er ganske mye helt stille også, men jeg kan også bråke uten at jeg tenker over at det kan forstyrre andre. Plutselig så sitter jeg der og spiller litt på instrumentet mitt, eller så synger jeg litt, eller så begynner jeg å snakke til noen av de andre osv.

Selv er jeg velsignet med en veldig god evne til å fokusere, så hvis jeg må fokusere på noe, så skrur jeg bare omgivelsene av. Det fungerer ikke så bra hvis jeg er stressa eller i dårlig humør, men så lenge jeg er noenlunde i balanse så kan jeg jobbe med veldig mange forstyrrelser rundt meg uten å bli forstyrret. Jeg tror det er en frukt av å ha vokst opp i en gigantisk familie. Hvis jeg trenger skikkelig ro nå på hjemmekontoret, så bruker jeg hodetelefoner.

Jeg mener jeg er ganske stille. Eldste, not so much.
Tidvis tåler jeg lyd veldig dårlig som Lhi-My. Da syns nok eldste at jeg gnåler ekstremt mye, men sånn er det bare. Trekker med sa tilbake på mitt soverom, men med liten leilighet så høres jo det meste.

Det har jeg ikke tenkt over før tror jeg! Jeg er nok ganske stille. Det er Drømmemannen også. Men barna våre er absolutt ikke det. Det gjør ikke noe for oss, vi tenker ikke noe over det. Vi har stort hus med flere dører så alle kan være for seg selv hvis de vil.