Jeg spør (logistikk ved legevaktbesøk)

Necesario skrev:

Temmelig syk, men ikke nødvendigvis alvorlig (som i dødelig) syk. Vi har dratt et par ganger på natta pga at Peder har vært veldig tett feks, og slet med pusten.

Det er jo i aller høyeste grad potensielt alvorlig da.

MinaX skrev:

Det er jo i aller høyeste grad potensielt alvorlig da.

Jo, men ikke sånn at jeg følte behov for at vi måtte være to? Jeg ønsker at vi skal være begge om det er noe riv ruskende galt, men da hadde vi nok som Blondie sier, fort ringt 113 istedet. Om man må på sykehus så er det vel ikke så praktisk med en frisk unge på slep uansett.

Jeg er av de som blir fascinert når jeg ser film på tv fra USA hvor hele slekta - og gjerne venner også - samler seg på venterommet på sykehuset.

Jeg hadde ikke tatt med meg familien på legevakta. Er det veldig ille, drar den ene og den andre får komme etter når barnevakt er på plass.

Man drasser selvsagt ikke med seg hele familien på legevakten, såfremt ikke alle er syke og trenger legehjelp.

Vi reiser som regel bare en. Unntaket er den gangen eldstemann hadde et fastklemt brokk og ikke kunne sitte oppreist i setet sitt - da måtte vi dra hele gjengen.

Tuneland skrev:

Jeg er av de som blir fascinert når jeg ser film på tv fra USA hvor hele slekta - og gjerne venner også - samler seg på venterommet på sykehuset.

Det ser ikke noe kult ut på film når alle bare snakker i telefonen med hverandre vet du.

Tuneland skrev:

Jeg er av de som blir fascinert når jeg ser film på tv fra USA hvor hele slekta - og gjerne venner også - samler seg på venterommet på sykehuset.

For ikke å snakke om når alle sitter på venterommet mens det fødes. Som Rachels langtrukne fødsel i Friends, fra første rie var alle på plass innen 10 min.

Tuneland skrev:

Jeg er av de som blir fascinert når jeg ser film på tv fra USA hvor hele slekta - og gjerne venner også - samler seg på venterommet på sykehuset.

.

...og i visse kulturer er jo dette ganske vanlig i Norge også. Og ofte her flere av de meninger om hva som bør gjøres osv. Kan være relativt slitsomt for personellet...

Tuneland skrev:

Jeg er av de som blir fascinert når jeg ser film på tv fra USA hvor hele slekta - og gjerne venner også - samler seg på venterommet på sykehuset.

Jeg hadde ikke tatt med meg familien på legevakta. Er det veldig ille, drar den ene og den andre får komme etter når barnevakt er på plass.

Jeg har jobbet 8 år på legevakt og kan skrive under på at det skjer her i landet også, og kan til tider bli noe svett. Når hver og en av pårørende kommer til luka hvert 3. minutt for å høre hva som skjer.
Vi måtte sette skriftlig regel på max 2 pårørende inne på legevakten til slutt. Det er klin umulig å arbeide på en liten, fortrinnsvis ren "systue" på 9 m2 med 2 foreldre, 1 hysterisk bestemor og 3 småsøsken hoiende rundt den stakkars ungen som skulle lappes sammen av legen når jeg hadde gjort min del av jobben.

For min egen del gjør vi som de fleste andre her, en drar en blir hjemme. En gang har vi hatt virkelig akutt krise, 113 og fare for liv, da dro jeg med ambulansen mens mannen kom etter så fort barnevakt var på plass.

Til nå har dette aldri vært en problemstilling. Jeg drar (jeg er den som alltid drar til legen hvis vi begge er hjemme, vet ikke hvorfor. Det er en uskreven regel) med det syke barnet. HVis det hadde vært behov for begge hadde vi nok først prøvd å skaffe barnevakt, til nød vekt de friske barna.

Det skulle vært ekstremt alvorlig før jeg hadde vekket og tatt med et frisk, trøtt og grinete barn midt på natta.

Dette var en smart tråd å tenke gjennom for meg, jeg har jo vært alene med barna bare noen måneder.

Jeg ville nok forsøkt å ringe pappaen til barna aller først. Om han ikke kunne komme og passe på det sovende barnet ville jeg nok forsøkt min mor eller de gode naboene hundre meter unna. Altså prioritert å få barnevakt til det barnet som sov og var friskt. Men jeg ser at jeg lett kunne hatt to våkne barn midt på natta i et sånt tilfelle, og da ville jeg slitt litt. Det blir lett slik at den som skriker vekker den andre, for de er ikke vant til at det er gråting på natta noen av dem.

Pelle skrev:

...og i visse kulturer er jo dette ganske vanlig i Norge også. Og ofte her flere av de meninger om hva som bør gjøres osv. Kan være relativt slitsomt for personellet...

Jepp, visse kulturer. Som min familie, for eksempel. Vi er vel forsåvidt ganske kjent for stort oppmøte på sykehus hvis noen av oss havner der, også på ukurante tidspunkter. Personellet har vist seg å sette pris på det, gitt. Kanskje vi hadde blitt sett annerledes på om vi hadde vært fra en annen viss kultur.

alfaCharlie skrev:

Jepp, visse kulturer. Som min familie, for eksempel. Vi er vel forsåvidt ganske kjent for stort oppmøte på sykehus hvis noen av oss havner der, også på ukurante tidspunkter. Personellet har vist seg å sette pris på det, gitt. Kanskje vi hadde blitt sett annerledes på om vi hadde vært fra en annen viss kultur.

Så fint for dere, da. Selv pleier vi å klare oss fint med færrest mulig, når Junior feks. må sy pga et fall i barnehagen. Ser ingen grunn til å ta med onkler, tanter og besteforeldre som om det var et show man skulle på.

Så fint at personalet setter pris på det. Jeg antar det da kanskje har å gjøre med at dere tar det med ro og er diskrete og ikke overtar hele venterommet med masing? Selv jobber jeg et sted der man noen ganger må forholde seg til storfamilier, med X antall meninger, svare på samme spørsmål X antall ganger fordi det er stilt av ulike folk, i tillegg til at detkan være svært forstyrrende for andre pasienter. Det kan faktisk være ganske utfordrende til tider.

At jeg skrev at det var vanlig i visse kulturer betyr for øvrig ikke at det ikke kan være vanlig i andre familier også. Man kan ikke tolke antitetisk der det måtte passe. Har selv vært vitne til en norsk storfamilie som satt på venterommet på føden og ringte rundt i påvente av at fødselen skulle skje. Selv er jeg glad jeg slipper slikt, for andre er det sikkert topp.

jeg hadde gjort det jeg kunne for å sluppet å vekke snuppa, men flere ganger har jeg måttet drasse henne med dessverre..:(

Pelle: Vel, hvis du hadde droppet "visse kulturer" hadde jeg sikkert ikke blitt provosert, poenget er at det for mange er viktig å ha et fellesskap, selvfølgelig ikke for fire sting i en finger, men hvis eldre familiemedlemmer er akutt syke, fødsler holder på å gå til helvete et cetera.

Jeg er faktisk villig til å vedde på at hvor irriterende/masende storfamilier er, til en viss grad er et spørsmål om innstilling. Da jeg lå på føden og skulle ha nr. to, (dvs, det tok jo noen dager til, but still), hadde jeg en storfamilie rett ved siden av som heiagjeng for den unge jenta som også lå på rommet. Entusiastiske og livlige, sikkert slitsomme for slitne pleiere, men fulle av hjertevarme og omsorg, både for henne og meg. I like.

alfaCharlie skrev:

Jeg er faktisk villig til å vedde på at hvor irriterende/masende storfamilier er, til en viss grad er et spørsmål om innstilling.

Når det gjelder å være helsepersonellet så er det mer hvordan storfamilien oppfører seg. De som greier å ha en "hovedpårørende" sånn at man slipper unna med å gi beskjeder en gang og de som greier å la være å plage andre pasienter, går det greit med.

Når det gjelder legevaktsbehandling/mottaksbehandling så godtar jeg så godt som aldri mer enn en pårørende til voksne inn på behandlingsrommet fordi jeg vil ha arbeidsro og fordi jeg trenger å få høre hva pasienten har å si uten at alle andre familiemedlemmer retter og legger seg opp i sykehistorien, vil vise frem sine eksem og fortelle om sine opplevelser. For det er sånn det pleier å være.

Esme skrev:

Når det gjelder å være helsepersonellet så er det mer hvordan storfamilien oppfører seg. De som greier å ha en "hovedpårørende" sånn at man slipper unna med å gi beskjeder en gang og de som greier å la være å plage andre pasienter, går det greit med.

Når det gjelder legevaktsbehandling/mottaksbehandling så godtar jeg så godt som aldri mer enn en pårørende til voksne inn på behandlingsrommet fordi jeg vil ha arbeidsro og fordi jeg trenger å få høre hva pasienten har å si uten at alle andre familiemedlemmer retter og legger seg opp i sykehistorien, vil vise frem sine eksem og fortelle om sine opplevelser. For det er sånn det pleier å være.

Ja. Seff. :ikke helt dum:

Jeg har en del grelle minner rundt dette med mange pårørende stuet sammen i et lite rom med pasienten 🙄

Alt fra den type familie hvor kona, som ikke er syk, forteller om alle sine lidelser for å være mer viktig enn mannen som faktisk blir innlagt med alvorlig sykdom...

... til innvandrerfamilien med mange barn som selvfølgelig er med og som har sikkert 35 ting på kroppene deres totalt som de vil spørre om i løpet av en 20 minutters konsultasjon.

Eller foreldre som krangler om barnets sykdom - som hvor mye feber det egentlig hadde, hvor mye det har hostet, nøyaktig hvor mye vondt i øret det har hatt og hvor mye sykt det har vært i løpet av sitt korte liv osv...
Jeg vil heller bli feilinformert av én forelder, enn
gal av to, hvorav én har den riktige oppfatningen av det hele

Jeg er et meget sindig vesen, men noen ganger sliter selv jeg med tålmodigheten altså.

Appelsin skrev:

Eller foreldre som krangler om barnets sykdom - som hvor mye feber det egentlig hadde, hvor mye det har hostet, nøyaktig hvor mye vondt i øret det har hatt og hvor mye sykt det har vært i løpet av sitt korte liv osv...
Jeg vil heller bli feilinformert av én forelder, enn
gal av to, hvorav én har den riktige oppfatningen av det hele

Der føler jeg meg litt truffet, gitt. Sambo og jeg har alltid ulik oppfatning av sykdomshistorie og symptomer. Jeg har selvfølgelig rett og kan ikke la ham sitte å presentere usannheter. Vi burde nok øve på å samkjøre presetasjonene de gangene vi drar sammen (eventuelt alltid bare være en).