Foreldre tar fri fra jobb for å gjøre barnas lekser

Jeg involverte egentlig aldri foreldrene mine noe særlig i leksearbeidet mitt. Jeg ville aldri drømme om å be foreldrene mine skrive stiler for meg - det er bare totalt utenkelig...

Jeg følger opp ungenes lekser her hjemme, men jeg gjør det aldri for de - bruker heller mer tid på at de skal skjønne det selv. Man gjør ungene en stor bjørnetjeneste om man gjør lekser for elevene. Å skrive stiler for de vil være det samme som å legitimere juks, og det er altså helt utenkelig for meg.

Jeg har aldri fått hjelp med leksene.
Pappa hadde neppe kunnet hjelpe meg heller, han har kun ungsomsskolen.

Jeg hjelper eldstemann med leksene dvs. jeg ser over det han har gjort og sier om noe er galt så han kan rette det opp. Jeg gir han ikke svaret.

Jeg fikk hjelp.

Nei, mine foreldre fulgte ikke særlig opp på leksene vores. Til gjengæld har min storesøster ordnet mange realfagsinnleveringer for vores lillebror, mens jeg skrev hans stiler i både nederlandsk, engelsk og fransk.

Gjett hvem der nå tjener mere enn begge støresøstrene tilsammen ? 🙄

Kunne ikke falde meg inn å gjøre podenes lekser, ennå mindre å ta fri for det. Men jeg holder nøye øye med, om storebror gjør dem, for han er temmelig sløsete på området...

Tinetoff skrev:

Det er mulig at jeg var en patetisk overachiever som barn, men det falt meg da aldri baklengs inn at foreldrene mine skulle gjøre leksene mine.

Ikke forlengs heller.

Jeg var motvllig hjelpemottager i matematikk. Min far er matematiker, og kunne si sånne ting som at "dette var artig, du," eller "Denne kan løses på flere måter, har du sett ...". Hvorpå nolo gikk i vranglås og sa at, nei, ingenting med matte er artig, og bare hjelp meg uten å gjøre noe fiksfakserier.

Mamma kunne hjelpe meg med ord og vendinger i engelsk. Ellers gjorde jeg bare de leksene som skulle leveres inn, og satset på å flyte på veltalenhet og veslevoksenhet.

Jeg hjelper mine barn med leksene, men det kunne ikke falle meg inn å skrive stil for dem.

Nei, å gjøre leksene ville nok aldri falt inn mine foreldre. Det har ikke falt inn meg engang. Masse støtte var det allikevel.

Å gjøre det å ha ressurssterke foreldre og dermed mulighet for leksehjelp hjemme til et problem synes jeg blir feil vei å gå. Da er det viktigere å ha et tilbud til dem som kan trenge det. Jeg må innrømme at jeg blir litt redd av tankegangen om at vi senker nivået over helle linja slik at alle er med for enhver pris...

Jeg har imidlertid selv skrevet en stil for en venninne i samme klasse. Dette var på ungdomsskolen og vi var sikre på at karakter ble satt etter tryne (man var en M eller en G). Siden jeg alltid fikk M syntes vi det var "meget interessant" at stilen levert i min venninnes navn fikk G, slik hun alltid fikk.

Jeg dulter på Scarlett og Tinetoff. Leksene gjorde jeg selv, og jeg ville aldri latt foreldrene mine gjøre dem, ei heller stolt på at de gjorde dem bra nok.

Jeg kommer aldri til å gjøre leksene for barna mine. Jeg hjelper og kommer til å fortsette med det, men der går grensen.

Hehe, nei, mine foreldre gjorde ikke leksene mine. Jeg fikk hjelp når jeg sto fast ja, men det i form av veileding, så jeg selv skulle finne løsningen.

Jeg hjelper mine barn på samme måte. Veileder, og lar dem bryne seg selv, og så ser jeg over etterpå, og gir dem litt hint om det er noe som må korrigeres. Jeg gir aldri svarene/løsningene til dem.

Jeg fikk ikke hjelp med leksene, og det kunne vel aldri falt meg inn å få foreldrene mine til å gjøre dem for meg heller.

Poden derimot har en klar forestilling om at jeg må gjøre leksene for ham. Jeg synes ikke de trenger lekser, de sitter lenge nok på skolen i løpet av dagen likevel. Og jeg blir sliten av å oppmuntre og motivere en trøtt og lei gutt som ikke vil gjøre lekser til å gjøre det, og så tenker jeg på at dem som ikke har mulighet, eller bryr seg med å sjekke at barna gjør lekser, vel, det vil skape forskjeller. Pluss at jeg synes det er unødvendig å skape negativitet ifht skolearbeidet.

Så selv om jeg skjønner den læringsmessige årsaken til lekser, så tenker jeg at styret og de negative følelsene mange føler ifht lekser sammen med ulikhetsproblematikken, vil være mer negativt på sikt enn det å ha lekser, for jeg spør meg selv om ikke den læringsmessige fordelen blir litt dårlig når de føler så mye motstand.

Hjemmeeksamener synes jeg kan taes på skolen slik at alle stiller likt.
Mens hjemmelekser bør holdes hjemme og de som vil kan gjøre dem på skolen slik at de som ikke får hjelp hjemme har mulighet til å få dette på skolen.

Lekser i seg selv burde fjernes.
Det var leksene som ødela hele motivasjonen min da jeg gikk på skolen. Fikk jo aldri fri.
Ser det på mine egne barn. Det går i 1 og 3 og de er allerede DRITT lei hele skolen.
De hater lekser som pesten og det er en kamp for å få dem til å gjøre det.
De kan heller ha litt lengre skoledag enn lekser.

Da mener ikke jeg at leksene skal gjøre FOR dem, men at de får hjelp hvis det er noe de ikke forstår eller får til. Veiledning rett og slett.

Mamma var alltid i nærheten når vi gjorde lekser, fikk aldri sluntre unna og det var vi som måtte gjøre jobben, skulle bare mangle.
Vi måtte virkelig prøve før vi fikk hjelp av henne. Så veiledet hun oss videre til vi forsto, så gikk hun fra bordet igjen.


Hva i alle dager lærer man hvis foreldrene skal gjøre jobben for dem?
Helt utrolig at foreldre gjør leksene til ungene.

Himmel og hav...

Det hører kanskje med til historien at jeg var særdeles skoleflink, men også litt lat. At min mor skrev ett par nynorskstiler for meg i løpet av tre år var ikke annet enn ett bevis på hvilken bortskjemt drittunge jeg også var. Det var ikke slik at jeg ikke klarte skrive minst like gode stiler selv. Jeg var bare bortskjemt:o

Desembermamma skrev:

Jeg fikk ikke hjelp med leksene, og det kunne vel aldri falt meg inn å få foreldrene mine til å gjøre dem for meg heller.

Poden derimot har en klar forestilling om at jeg må gjøre leksene for ham. Jeg synes ikke de trenger lekser, de sitter lenge nok på skolen i løpet av dagen likevel. Og jeg blir sliten av å oppmuntre og motivere en trøtt og lei gutt som ikke vil gjøre lekser til å gjøre det, og så tenker jeg på at dem som ikke har mulighet, eller bryr seg med å sjekke at barna gjør lekser, vel, det vil skape forskjeller. Pluss at jeg synes det er unødvendig å skape negativitet ifht skolearbeidet.

Så selv om jeg skjønner den læringsmessige årsaken til lekser, så tenker jeg at styret og de negative følelsene mange føler ifht lekser sammen med ulikhetsproblematikken, vil være mer negativt på sikt enn det å ha lekser, for jeg spør meg selv om ikke den læringsmessige fordelen blir litt dårlig når de føler så mye motstand.

Kunne ikke være mer enig. Jeg er for heldagsskole og at de jobber med leksene selvstendig på skolen. Jeg synes det er for ille å skulle sette seg ned med 6-åringer sånn rundt 5-6 tida etter middag når vi kommer hjem fra SFO.

Når man i tillegg ser at foreldre gjør barnas lekser, så er det jo iallfall unødvendig å skulle gi lekser.

Jeg er den første på flere generasjoner i min familie som tok høyere utdannelse, og det skjedde aldri at mine foreldre gjorde mine lekser. Jeg fikk jo litt hjelp, men ikke mye. Jeg var heller ikke sykelig opptatt av karakterer slik mange andre i klassen min var. Og det var gjerne en sammenheng mellom de som jukset (fikk venninner til å skrive stiler for dem osv) og dem som hadde stort press hjemmefra på å få gode karakterer.

Noe av poenget med lekser er vel å få barn/unge til å jobbe selvstendig med stoffet. Det kan man også gjøre i skoletiden. Jeg husker godt hvor deilig jeg syntes det var da jeg endelig fikk min første jobb etter mange års skole og studier. Å kunne gå hjem etter endt dag og vite at jeg ikke hadde noe hjemmearbeid var himmel.

Aldri i verden om jeg gjør lekser for ungene mine. Men at jeg hjelper, støtter og ser gjennom etterpå.. det er klart jeg gjør.

Inagh skrev:

Min mor gjorde aldri leksene for meg, takk og lov, men jeg fikk mye hjelp og støtte underveis.

Mamma var veldig flink til å hjelpe til og til å motivere. Jeg var første klassetrinn som hadde NY MATEMATIKK, og mamma gikk kurs for å lære seg de nye regnemetodene(hun er spesielt god i regning).
Vi har alltid diskutert og argumentert om alt og ingenting, og det kunne vi også gjøre om pensum eller andre skolerelaterte ting.

Susse skrev:

Jeg har aldri fått hjelp med leksene.
Pappa hadde neppe kunnet hjelpe meg heller, han har kun ungsomsskolen.
.........

Pappan min har 7 år på folkeskolen, og har tatt høyere utdanning siden, men han har alltid kunnet hjelpe til i norsk, språk, historie og samfunnsfag.

Jeg har brukt mye tid sammen med skolegutten min mens han har gjort lekser opp gjennom årene, men jeg har aldri gjort leksene for ham.
Jeg strikket ferdig bakhodet på bamsen hans i 4.klasse, resten gjorde han selv.

Jeg fikk hjelp til lekser av foreldrene mine. De gjorde det aldri for meg.

Når det gjelder Christian kommer vi heller aldri til å gjøre det for ham, men vi oppmuntrer ham, hjelper ham og skryter til ham når han er flink. Det er han heldigvis alltid.

Koma skrev:

Jeg nekter å tro at jeg er den eneste som har foreldre som har gjort litt lekser for meg altså. I følge artikkelen er det jo tydeligvis temmelig vanlig.

Jeg får legge til at det kun var noen få stiler det er snakk om, og mamma skrev ikke hele, men korrigerte VELDIG det jeg hadde skrevet
Og jeg fikk masse hjelp med matematikk, og kan med hånden på hjertet si at det ikke hjalp en skit.

nolo skrev:

Jeg var motvllig hjelpemottager i matematikk. Min far er matematiker, og kunne si sånne ting som at "dette var artig, du," eller "Denne kan løses på flere måter, har du sett ...". Hvorpå nolo gikk i vranglås og sa at, nei, ingenting med matte er artig, og bare hjelp meg uten å gjøre noe fiksfakserier.

Her kjenner jeg meg godt igjen.

Jeg er ikke motstander av arbeid hjemme, men jeg synes lekser på barnetrinnet i den formen de er nå (på vår skole i allefall) er tullete. Jeg motiverer og hjelper til så godt jeg kan, men min 2. klassing synes det er kjempekjipt med lekser. Nå, dette året, skal jeg sitte hjemme og jobbe med en masteroppgave, så da har vi muligheten til å la han komme hjem rett etter skolen og får derfor gjort lekser i god tid før middag. Men i fjor, hvor vi ofte hemtet han på SFO i halv fem tiden, så var det trist at han måtte bruke av den lille tiden vi hadde før leggetid til lekser. (Som ofte handlet om å fargelegge tegninger og "gjøre det pent"🙄). Leksehjelp på SFO fungerte dårlig for oss, det ble masse slurv, og vi endte opp med å gjøre mye om igjen hjemme.

Jeg var på et kurs i går i regi av det Kommunale Foreldreutvalget(KFU) i Oslo, og der snakket vi om akkurat dette. En av foreldrene der, som også er rektor på en skole i Groruddalen, snakket om at han heller kunne tenke seg å bruke mer tid på utviklingssamtale/konferansetime i begynnelsen av hvert halvår, hvor lærer og foreldre gikk igjennom de aktuelle kompetansemålene for det neste halvåret og ble enige om hva eleven trengte å bruke tid på de neste månedene. Jeg synes en sånn løsning hadde vært mye bedre, hvorfor skal alle barna øve seg på de samme tingene? Hva er egentlig poenget med lekser, det må vel være at en skal lære noe?

Skilpadda skrev:

Jeg mener ellers jeg fikk litt hjelp fra foreldrene mine, men ikke så mye. (Jeg gjorde vel strengt tatt ikke så fryktelig mye lekser heller?) De pleide gjerne å lese stilene mine, men da etter at de var ferdige. (Og jeg syntes det var hyggelig at faren min leste særoppgaven min, for den hadde jeg lagt ganske mye arbeid i, så det ville være litt synd om bare norsklæreren min skulle lese den.)

Signerer hele innlegget til Skilpadda, bortsett fra at jeg leste inn min særoppgave på kasett

(Mamma hjalp meg forresten ved å lese inn sitater fra særemne-bøkene siden hun hadde rett dialekt. Kan ellers ikke huske at jeg fikk noe som helst hjelp, men det gjorde jeg sikkert.)

Jeg synes også det blir helt bakvendt å fjerne forberedelsestid og hjemmeeksamener fordi noen får mer hjelp hjemme enn andre. Da må en heller sette inn ekstra støtte fra skolen sin side for de elevene som trenger det.