Blå skrev:
Det som ofte overrasker meg er at det er så få som tar initiativ til samkjøring. Dersom jeg foreslår så får jeg som oftest begeistret tilslutning. Men jeg føler at jeg må ta intiativet hver gang og at jeg blir masete. Jeg gjør det likevel da. Jeg synes det er hyggelig med samkjøring og morsomt å ha bilen full av hypre fotball- eller svømmejenter.
Det var en av de tingene jeg tenkte da jeg leste blogginnlegget også.
Det aller enkleste grepet man kan gjøre, er jo å slå seg sammen om kjøring! Akkurat som deg opplever jeg ofte at bemerkelsesverdig få gjør det. Initiativet kommer gjerne fra meg. Bare noe sånt som å gå sammen på bursdag - neida! 15 foreldre i samme nabolaget må ut for å levere ungen nedi gata! 😀
Dessuten vil jeg påstå at den desidert største tidstyven i folks hverdag alle har en skjerm. Tv, ipad, pc, ds - whatever. Vi har så korte arbeidsdager og så lange ferier, så enkel hverdag som aldri før. Eliminer skjermene, så blir det god tid til å glo i veggen!
Og ifht tidligere tider:
For det første - de voksne hadde rent faktisk mye mer å gjøre da vi var små. Det var lenger arbeidsuke (da foreldrene mine var små var det skole på lørdager - men det var normen før med 40 t/ uke, og det er fremdeles helt lov hvis man ikke har tariffavtale)), kortere ferie, permisjonen var 3 mnd. (og "ingen" barnehageplasser), husarbeidet var mye mer omfattende og manuelt, det var forholdsmessig mye dyrere å handle, slik at man måtte plukke blåbær, stoppe strømper, lappe bukser osv. for å få det til å gå rundt.
Det var mange flere som var aktive i foreninger og organisasjoner før. Spør en hvilken som helst frivillig organisasjon, og de har bare en brøkdel så mange medlemmer som for 30 år siden. Garantert. Det var derfor en viktigere sosial arena, mye lettere å fordele ut oppgaver, og det gjorde det kanskje også enklere å dekke opp for foreldre som ikke deltok at såpass mange gjorde det.
Jeg kjører ungene selv alle steder etter full jobb. Det er ikke fordi jeg syns det er så knasende festlig eller ikke heller kunne tenkt meg å vegetert på sofaen til et hjernedødt tv-program. Det er fordi jeg syns det er viktig. Det er viktig for mine unger, det er viktig for de andre ungene (og at de andre ungene deltar i aktiviteten og blir gode samfunnsborgere er viktig for mine unger og deres framtid her i landet, for å være litt dyp...), og det er viktig for nærmiljøet vårt.
Og så skulle jeg ønske at foreldre var mer PÅ LAG. Når noen prøver å få til noe. Se om du ikke kan bidra bare litt. Si ja. Og kan du ikke si ja - hvorfor ikke si - jeg kan ikke pga :spesiellebehov:, men kanskje jeg kan bidra med noe annet? Eller: jeg kan ikke dette året, men spør meg neste gang, jeg kunne f.eks. stille i vervet som... eller gjøre ....
Det er så pokkers slitsomt å svømme i gjørme når man prøver å få til noe. Og det er så inspirerende og GØY når hver bidrar med det de kan. Og da blir det ikke så mye på hver, heller.