Hva er det med nordmenn og hytta

Jeg er på hytta - burger’n er spist, cideren er åpna, det er fyr i ovnen, og skuldrene er så senka som de kan få blitt. Deilig, deilig, vi har gleda oss alle tre i familien til å komme på hytta, Guttungen, Ernie og Inagh.

Jeg jobber i lag med tre andre damer - to norske, som til stadighet drar - på hytta. I dag skulle jeg altså på hytta, og mens jeg sto på badet og skifta bleier på en småtass, prata jeg om den forestående turen med min tredje kollega, som sto med en annen småtass i samme ærend. Kollegaen min er ei aldeles nydelig, fantastisk morsom dame fra Somalia.

Jeg la nå i vei om hyttetur, da det kom, oppriktig undrende: «Hva i all verden er det med dere nordmenn og hytta! Hva er i veien med å være hjemme!?»

Hun holdt på å le seg i hjel mens hun undra seg, for dette med hytte, det framstår som komplett galskap og helt uforståelig for henne.

Så ja - hva er det med oss nordmenn og hytta?

For meg er det avkobling og det å komme bort fra hverdagen og alle "plikter" som er der. Hjemme er det alltid noe som bør gjøres. På hytten gjør det ikke så mye om det som burde gjøres blir ugjort. Det er også mye enklere å ha gjester/venner på besøk på hytten, ting trenger ikke å være perfekt der og det er helt naturlig at alle hjelper til med matlaging osv.

Deilig!

Jeg stiller meg nesten på samme sted som din kollega. Er ikke vant med hytte, har tilbragt svært få netter på en hytte. Muligens 10.
Så er spent på svarene.

For meg er hytta det samme som Pelen nevner - fri for «måer og burder,» lave skuldre, ikke noe press og bare kos.

Jeg har hørt samme spørsmål stilt av min kenyanske kollega. Min irakiske tidligere kollega hadde lurt på det samme, helt til hun var med noen norske venner på hytta deres. Nå er hun og mannen på utkikk etter hyttetomt.

Jeg har ikke hytte, men har vært på utallige hytteturer, og skjønner absolutt greia. Nemlig alt det Pelen sier. Og det var det samme min irakiske kollega erfarte. Roen.

Pelen skrev:

For meg er det avkobling og det å komme bort fra hverdagen og alle "plikter" som er der. Hjemme er det alltid noe som bør gjøres. På hytten gjør det ikke så mye om det som burde gjøres blir ugjort. Det er også mye enklere å ha gjester/venner på besøk på hytten, ting trenger ikke å være perfekt der og det er helt naturlig at alle hjelper til med matlaging osv.

Deilig!

Jepp, akkurat dette. Jeg må på hytta igjen snart, kjenner jeg.

Jeg har spurt meg selv om det samme. Jeg har gode minner fra hytteturene da jeg var liten, men fra jeg var rundt 14-15 mistet jeg interessen og har ikke fått den igjen siden. Både jeg og mannen har familiehytter vi kan bruke, men vi er aldri på noen av dem. Jeg ser virkelig ikke poenget med å gjøre akkurat det samme jeg gjør hjemme, bare et annet (ofte mindre og mer primitivt) sted.

Jeg har ofte lurt på det samme. Men nå har jeg et særdeles avslappet forhold til hva jeg må og burde gjøre hjemme, så jeg trenger ikke å reise vekk for å slappe totalt av uten å føle press.

Jeg er vokst opp med hytte, kos og friluftsliv. Men her på Østlandet er det uaktuelt. Vi kjørte kl 15 fredag for et par uker siden, en time på to mil, kø fra veien her vi bor. Det frister ikke. Det er køer i alle retninger, barna har undervisning til kl 14:15 fredager.

Jeg er ikke spesielt glad i konseptet "hytta". Som barne var fjellhytte forbundet med skiturer eller slalom og jeg ville helst lese bok. Sjøhytta var bedre og det var tross alt vestlandet og ikke sol hver dag.

Som voksen har jeg eid sjøhytta med båt og som ikke båtvante opplevde jeg det som stress at vi skulle ut i den båten som JEG var den som var mest vant med båt. Ungene likte heller ikke å være der, de kjedet seg mye. Vi var med de på brygga og gikk på turer, men det ble mye kjedeseg-tid der.

jeg stresser svært sjelden hjemme.

Jeg er litt på lag med kollegaen, kjenner jeg. Mannens familie har en gammel hytte/sæter i Østerdalen, av primitiv sort. Da jeg var der sist, i ca. 16 timer, var det 12 år siden sist. Og jeg hadde med meg sykkel og sykla 5 mil til toget for å unnslippe så fort som overhodet mulig. De delene av året da det ikke er svart av mygg, er det kuldegrader om nettene. Inne.

For oss er hyttelivet fullstendig avslapping og fri fra alle burder. Vi står mye på ski, så fra desember til godt ut i april består helgene av ski på dagtid og TV/bok/stearinlys/støle lår på kveldstid. Vår, sommer og høst går vi en del dagsturer i fjellet, eller slækking i sofaen langt borte fra hverdagen. Det eneste negative med hyttelivet er at vi må måke snø om vinteren.

Fjellhytter på begge sider av familien her. Eg forstår ikkje opplegget, må eg innrømme. Dei snakkar om å kople av der oppe. Men det dei i realiteten gjer, er å jobbe med eitt eller anna mesteparten av tida. Måking, maling, pussing, vehogst. Eg koplar utmerka godt av utan sånt. Særleg vår og sommar forstår eg lite av hytte-greiene. Det byrjar endelig å bli fint her nede, så pakkar ein sakene sine og forsvinner opp på fjellet der det er ein tanke meir ustadig vær, alltid meir vind, og 5-10 grader lavare enn her heime. Om vinteren er det ok å komme seg til fjells for å sjå sola nokre timar. Men da er det typisk så kaldt at det ikkje er mogleg for frostbogar som meg å vere ute.

Eg finner ikkje roen på hytta. Det er eit mas om at ein skal ut. Det skal gåast visst langt, og om ikkje må ein iallfall baske i snøen i tilsvarande mange timar. Og ein skal ete ute i kulden så sant det ikkje regnar og haglar eller at det er vind over 15m/s. Dessutan er det forventningen om at det er så kos. Eg går med skuldrene oppunder øyrene frå start til slutt, uansett kor trivelig vertskapet er.


Eg kunne tenkt meg hytte eller leilighet ved sjøen, men det er særs lite aktuelt innan rimelig avstand herfra.

Det kostar jo ein del med hytte. Me likar å reise for pengane me har "til overs".

Mannen ymta på å kjøpe hytte ein gong. Eg gav han da ei liste over alle uferdige prosjekt i heimen (henge opp bilder, male tak, få lys ute etc), og sa at me kunne diskutere det den dag alle desse små-jobbane er unnagjort. Han har ikkje tatt det opp fleire gonger. Men lista over mindre prosjekt blir stadig lenger.

Vi har aldr hatt tilgang til familiehytte, og det er like greit for den hadde ikke blitt brukt av oss. Jeg hadde ikke funnet roen på familiehytte, jeg vil ha mitt eget. Mine ting, mitt rot, mine vaner. Det som skal gjøres blir gjort når vi gidder, ikke fordi andre mener at vi må.
Jeg er heller ikke fan av å tilbringe hyttehelger sammen med storfamilien, det blir for urolig. For oss holder det med kjernefamilien, i den grad ungdommene gidder å bli med.

Vi trives godt hjemme også, og enkelte helger blir det mer stress å dra enn å være hjemme. Når hverdagen er travel hoper det seg opp med alt fra husarbeid til klesvask, så enkelte helger prioriterer vi å være hjemme og komme a jour i stedet for å reise på fjellet.

Jeg tenkte det samme hele barndommen, og godt inn i voksenlivet. Men det er fordi mine foreldres hytte er et laftet klaustrofobi-bur, som verken hadde strøm, innlagt vann eller et toalett man foretrakk over kronisk forstoppelse. Hva i alle dager kan være avslappende med det? Koselig? Trivelig? Jeg forstår det ikke den dag i dag.

Men så har jeg oppdaget at det finnes hytter med moderne fasiliteter. Og når hyttelivet ikke fremstår som en kamp for overlevelse, så kan jeg forstå appellen. Det er fint med en avkobling fra hverdagen. Og det hadde nok vært enda bedre om vi eide noen av disse hyttene selv, men da hadde nok det ekstra huslånet tatt bort noe av sjarmen...

Fersken skrev:

Jeg har ofte lurt på det samme. Men nå har jeg et særdeles avslappet forhold til hva jeg må og burde gjøre hjemme, så jeg trenger ikke å reise vekk for å slappe totalt av uten å føle press.

Jeg er også her. At man klarer å dra bort og la være å tenke på det, men ikke klarer å la det være om man er hjemme, er helt uforståelig for meg.

Svigerforeldrene mine har en fin hytte, og det er ikke så ille å være der. Jeg trives heldigvis godt med å gå i fjellet, men jeg virkelig hater å gå på ski. Om vinteren er det ikke noe annet å gjøre der. Jeg synes de har valgt en kjip plassering for den hytta.

Avslapping, ro og ikke minst fine turer. Jeg elsker å være på hytta.

Fersken skrev:

Jeg har ofte lurt på det samme. Men nå har jeg et særdeles avslappet forhold til hva jeg må og burde gjøre hjemme, så jeg trenger ikke å reise vekk for å slappe totalt av uten å føle press.

Signerer

Har akkurat sett på Lindmo med Are Kalvø som slapp den nye boken sin i dag. Han satte ord på mine følelser.
https://www.ark.no/boker/Are-Kalvo-Hyttebok-fra-helvete-9788248922049

Are Kalvø vaks opp midt i eit postkort på Vestlandet. Likevel har han aldri blitt ein naturens mann. Han flytta til byen og såg seg aldri tilbake. Dette har aldri vore eit problem. Før no. For nokre år sidan begynte Kalvø å miste venner til naturen. Gode venner, som før alltid var med på pub for å prate tull, begynte plutselig å gå i fjellet, legge ut bilde av skispor, og i fullt alvor seie sånt som at det berre er i møte med naturen at du forstår kor liten du er. Ein dag måtte Kalvø innsjå at han ikkje hadde ein einaste facebook-venn som ikkje hadde lagt ut eitt einaste bilde av seg sjølv på eit fjell. For første gong sidan han blei tvinga til slikt på skulen, la Kalvø derfor ut på tur, på ski og til fots, for å finne igjen vennene sine. Og for å finne ut kva i alle dagar det er som skjer. Kva driv dei med på desse hyttene om kvelden? Kva snakkar dei om? Er det rom for å seie til nokon ein møter i fjellet at ein synest natur er oppskrytt? Eller blir det dårlig stemning då? Og kven reiser eigentlig frivillig på ferie til ein plass som heter Myggheim? «Hyttebok frå helvete» er ei svært morsom og litt sint bok om nordmenns merkelige forhold til naturen.

Jeg fikk genser av mine friluftsglade familiemedlemmer i fjor... "Ut på tur alltid sur". Jeg har lært meg at jeg kan slappe av hjemme, uten måer eller burder.

Ja, jeg ser på det nå, og tenker at Are og jeg har mye til felles her