"Vondter" som unnskyldning

Hva er TLC?

Tjorven skrev:

Hva er TLC?

Tender Loving Care

Jeg syns det var bra at du fortalte at det å være trist etter en krangel kan være grunn god nok til å bli hentet, Tjorven. At man ikke trenger å lyve på seg en annen årsak.

Da jeg bodde i USA hadde mange veldig strenge foreldre, og å si at man skulle i kirken var en måte å kunne gå ut på en school night. Mine vertsforeldre var ikke særlig strenge, men det endte med at jeg brukte samme unnskyldning siden "alle andre" gjorde det. Keg ble selvsagt avslørt og de kunne ikke skjønne at jeg hadde løyet siden de ikke hadde noe problem med at jeg gikk ut.

pøbelsara skrev:

Jeg vet. Og det er ikke første gang det skjer heller. De har et godt utvalg av historier om dramatiske hendelser med påfølgende legevaktsbesøk og tilogmed ambulansehentinger. Det har hittil aldri vært noe sykdom å behandle etter at barnet har blitt undersøkt. Det er egentlig litt sykelig, tror jeg.

Den måten å vise omsorg på er jo faktisk temmelig usunn, ungene blir sykeliggjort av slike foreldre.

I tillegg til at det er grovt misbruk av begrensede helseressurser.

Snuppa mi er ei veldig følsom jente. Og kunne tidligere ha vondt i magen og være kvalm ganske ofte. Innimellom også med oppkast.
Etterhvert lærte jeg meg å spørr om det var en grunn til at hun hadde vondt i magen, og litt mer direkte: Hva er det du tenker på som gjør at du har så vondt i magen nå?

I 99 % av tilfellene hjalp det med en prat, litt gråting og trøst, så var magevondtet borte. Så jeg har tro på å spørre ganske direkte. Vondt i magen eller hodet kan være helt reelt.

Det å bli sett på som ufølsom kjenner jeg igjen, ja. Vi har vært borti en helsesøster som rett og slett ikke evnet å lukte lunta og heller ikke hadde særlig tiltro til oss foreldre i forhold til slikt da et av barna oppsøkte oppmerksomhet på en litt uheldig måte. Altså ble vi bedt om å ta henne med til fastlegen om og om igjen for alt mulig rart. Vi måtte alliere oss med fastlegen og lærerne for å få en slutt på det. Det er jo måte på hvor lenge jevnaldrende gidder å forholde seg til en som stadig er "syk", skal særbehandles og får stikke fra timer for å løpe ned døra hos en blåøyd helsesøster. Så jeg synes ikke vi var så veldig ufølsomme. Tvert imot så var vi vel mer følsomme for konsekvensene atferden ville få for ungen sosialt og hvordan selvbildet ble påvirket negativt på sikt.

I tillegg til å sette ned foten og nekte ørten legebesøk selv om helsesøster ville det, så ga vi massiv positiv oppmerksomhet for andre ting.

Ingen i venninnegjengen til snuppa blir sendt til legen i tide og utide og ingen av dem har usedvanlig mye sykefravær heller. Bare så det er sagt.

Men det varierer litt hvor mye vi tillater dem å melde seg ut når de sier at de har vondt. Jeg mener at det slett ikke er en plikt å leke med noen du er i krangel med, men da kan du heller si at det er krangelen som har skylden. Samtidig som jeg trumfer ganske hardt på at leselekser kan gjøres selv om man har "vondt i hodet". Bare vi kommer i gang, så leses det jo som regel godt og uten problemer.

Slik er Størstegutten min og, vi ender da opp med å sende han på skolen, hvorpå han kaster opp i gangen på skolen litt senere på dagen. Glemte vist å komme med ulv ulv historien etter at jeg hentet han den dagen... Men ja, han har spesielt mye vondt i magen under lekseøkten...

Ja, ignorer at barnet sier det har vondt i magen, og tro at det bare er falsk alarm som vanlig. Dra det med deg i bursdagsselskap, forsøk å overtale det til å spise mat og få to liter oppkast i fanget. Han skjønte fortellingen om ulv ulv etterpå. Og har ikke klaget over vondt i magen siden. Host.

Her er det et stort problem,det ble tatt opp på foreldremøte at dette gjelder svært mange av jentene i klassen(25 jenter). Eldste min forteller stadig om at hun får være inne i friminuttet, en gang fordi hun nesten stakk seg i øye med blyanten, en gang fordi hun klemte hånda i bildøra før skoletid (og hun hadde tjukk vott på,så det ble ikke store klemskade) osv. Jeg håper jo ikke dette stemmer,for da er det jammen ikke rart at jentene er dramaqueens....

Jeg skjønner hva dere mener her, men klarer ikke la være å tenke på de gangene jeg hadde akutt vondt i magen som ungdom, og at det var grunnen til at mine foreldre lot meg være hjemme fra skolen fra tid til annen. Årsaken til magevondten var mobbing, men det var ingen "påfunnet" smerte. Og da jeg etterhvert fikk høre mange nok ganger at "det er bare i hodet det sitter", ble jeg veldig flink til å ignorere vondten, og endte innlagt pga. magesår. (Som forsåvidt også var direkte forårsaket av mobbing/stress/utrygghet.)

Det hender det er vondt på ordentlig.

Dragen skrev:

Ja. Vent til ungen brekker fingeren, nekt å kjøre ham på legevakta før dagen etter, ettersom det umulig kan være så vondt, han overdramatiserer jo alltid. Så kan du ta diskusjonen om ulv, ulv, når han kommer hjem derfra.

Eller når man sender ungen til skolen med foten han ikke kan stå på og blir ringt opp av school nurse med at gutten bør hentes og han ender to uker på krykker med skamslått fot (takk og pris at det ikke var brudd!).

Men jeg sa der som det var, jeg: jeg var ikke sikker på om han faket for å få være hjemme, og tok en sjanse på å sende ham av gårde.

Maverick skrev:

Jeg skjønner hva dere mener her, men klarer ikke la være å tenke på de gangene jeg hadde akutt vondt i magen som ungdom, og at det var grunnen til at mine foreldre lot meg være hjemme fra skolen fra tid til annen. Årsaken til magevondten var mobbing, men det var ingen "påfunnet" smerte. Og da jeg etterhvert fikk høre mange nok ganger at "det er bare i hodet det sitter", ble jeg veldig flink til å ignorere vondten, og endte innlagt pga. magesår. (Som forsåvidt også var direkte forårsaket av mobbing/stress/utrygghet.)

Det hender det er vondt på ordentlig.

Og derfor mener jeg at man ikke skal føyse det vekk. Men spør om hva de tenker på som gir de vondt. Det er viktig for de små å bli tatt på alvor.
Som oftest har de jo vondt når de sier de har det. Men det kommer som oftest av en grunn. Og det den man må gjøre noe med.

Og en liten til Mav.

Det der synes jeg er skikkelig vanskelig.
Jentungene her hadde en periode med mye magevondter og det var jo en god grunn til det. Hun hadde det helt jævlig på skolen.

Maverick skrev:

Jeg skjønner hva dere mener her, men klarer ikke la være å tenke på de gangene jeg hadde akutt vondt i magen som ungdom, og at det var grunnen til at mine foreldre lot meg være hjemme fra skolen fra tid til annen. Årsaken til magevondten var mobbing, men det var ingen "påfunnet" smerte. Og da jeg etterhvert fikk høre mange nok ganger at "det er bare i hodet det sitter", ble jeg veldig flink til å ignorere vondten, og endte innlagt pga. magesår. (Som forsåvidt også var direkte forårsaket av mobbing/stress/utrygghet.)

Det hender det er vondt på ordentlig.

Det er jo nettopp derfor det er så vanskelig. For det kan faktisk gjøre fysisk vondt selv om selve problemet ligger et annet sted.

Men jeg tror ikke at de har så skrekkelig vondt så veldig ofte. Tror jeg. Og det blir et problem når det brukes som en unnskyldning for å slippe ting som er litt lettere ubehagelig; som å rydde opp i en krangel med venninner du egentlig liker godt, gjøre lekser, gå ut i friminuttet osv.

Klart. Som jeg skrev, "jeg skjønner hva dere mener her". Og jeg mener ikke at man skal dra med unger som ikke orker å rydde rommet fordi de har så vondt i hodet til legevakten.

Jeg har også ei som prøver å slippe unna med å ha vondt i hodet/magen. Er særlig hvis jeg ber henne rydde rommet eller at hun bare pirker i maten. Jeg spør henne om det er noe annet som plager henne, og sier at hun godt vente noen minutter til før hun sier det er vondt. For som oftest er det bra igjen like etterpå.

Da eldste var liten (kanksje 5-6 år) skulle jeg være en flink mor og bruke "ulv, ulv" historien. Hun hørte godt etter, og jeg trodde hun hadde forstått det. Så kommer det fra henne: Men mamma da, vi har da ingen sauer!!

Det er en risiko, ja. Når det gjelder skole har det hjulpet å kommunisere med skolen. Når et barn har fått ganske høyt fravær er nok både foreldre og lærer interessert i å gjøre noe med det og da er det ok å si ifra til hverandre de dagene man er usikker. Og ha en linje på at eleven f.eks. kan få Nyco eller paracet etc. ved behov, men ikke masse oppmerksomhet. Og være klar for å bli oppringt for henting ved behov. Men i vårt tilfelle hadde jeg altså mer tillit til lærerens enn helsesøsters vurdering, til tross for faglig bakgrunn. Rett og slett fordi helsesøster var ung, dum og blåøyd. Et funn for dramatiske fjortiser. Lærerne har vært litt mer kyndige på aldersgruppen, ser mønstrene osv.

Når det gjelder sosiale greier så har jeg prøvd å prate litt om konsekvensene sosialt og hvorfor jeg mener ungen selv taper på det i lengden.

Det som gjør det litt utfordrende her er at jeg på grunn av egen helse ikke kan "walk the walk" akkurat nå. Det synes jeg er vanskelig og har ikke funnet en god løsning på enda. Men også foreldre som er uføre eller sykmeldte må jo få ungene på skolen. Det er bare litt vanskelig når man ikke får vært den rollemodellen man ønsker.

Svanen skrev:

Da eldste var liten (kanksje 5-6 år) skulle jeg være en flink mor og bruke "ulv, ulv" historien. Hun hørte godt etter, og jeg trodde hun hadde forstått det. Så kommer det fra henne: Men mamma da, vi har da ingen sauer!!