Fordommer om nordmenn

Nå som alle har vært ute å reist eller enda er på tur, hva er fordommene dere hører om nordmenn?

Standarden er vel at vi bare smiler når vi er fulle, men finnes det flere (morsomme og seriøse) fordommer der ute?

The Norwegian arm er beryktet!

Vi har rykte på oss for ikke å være flinke til å spørre om noen kan sende noe ved bordet mens man spiser, og strekker ut armer i vilden sky for å få tak i ting heller. Det blir sett på som uhøflig i andre land.

Danskene synes på generelt nivå at vi er litt teitere og litt mer usiviliserte enn dem. Vel å merke københavn-dansker (som ikke liker folk fra jylland, som er enda mer usiviliserte enn nordmenn ), som jeg har best kjennskap til.

Fordommer har jo ofte en rot i virkeligheten...

Nordmenn oppfatter gjerne seg selv som uformelle og joviale, mens utlendinger opplever den oppførselen som brå og uhøflig. Siden vi er vokst opp med mye plass rundt oss og en veldig ny "urban" kultur, så har det oppstått en ganske særegen norsk form for høflighet som ikke forstås av alle fra andre kulturer: Det er en slags felles oppfattelse av at det beste ville vært om man ikke måtte bo tett opp i hverandre, så for å skåne sine medmennesker mest mulig fra de plagene dette medfører, så er det hensynsfullt og høflig å IKKE belemre andre med ufrivillig kontakt. Derfor unngår vi å sette oss ved siden av andre på bussen, vi signaliserer med å sette vesken på fanget og begynne å bevege oss når vi skal ut av vindussetet, i stedet for å plage ham som sitter ved siden av oss med et "unnskyld", vi stiller oss på andre enden av plattformen og later som vi ikke ser naboen når vi møtes på t-banestoppet på morgenen. Dette oppfattes uhøflig av andre, men det bunner i en form for hensynsfullhet, mener jeg.

Ellers hører jeg ofte at folk syns skandinaver er voldsomt sporty og spreke.

Vi er vel ikke KJENT for stil og motesans. "Praktisk" vil som oftest trumfe "stilig".

Ellisiv skrev:

The Norwegian arm er beryktet!

Vi har rykte på oss for ikke å være flinke til å spørre om noen kan sende noe ved bordet mens man spiser, og strekker ut armer i vilden sky for å få tak i ting heller. Det blir sett på som uhøflig i andre land.

Bunner i det samme, tror jeg: Vi vil heller strekke oss enn å plage andre med å spørre om å sende...

Tja, viser seg vel at nordmenn drikker seg ravende dritings, slåss og doper ned drinkene til jenter.

Servitør på restaurant her på Kypros spurte oss om det er snø i Norge nå. Uka før vi dro var det varmere i Stavanger enn her.

Ellisiv skrev:

The Norwegian arm er beryktet!

Vi har rykte på oss for ikke å være flinke til å spørre om noen kan sende noe ved bordet mens man spiser, og strekker ut armer i vilden sky for å få tak i ting heller. Det blir sett på som uhøflig i andre land.

Ja! Men det er jo ikke bare det at vi er dårlige til å spørre, problemet er jo at de aller færreste nordmenn er opptatt av å serve sidemann. Det skal jo egentlig ikke være nødvendig å spørre.

Bare se selv: Når nordmenn møtes på restaurant er det vanlige at folk tar vannflasken og fyller opp vannet sitt og setter tilbake flasken. Det høflige er jo at man spør om de andre skal ha vann og fyller opp deres glass først før man fyller opp sitt eget.

Om en sitter ved et bord og sidemann må spørre om du kan sende smøret så har en egentlig vært litt uhøflig. Man burde ha tilbudt det før de trengte å spørre.

Dette minner meg om da jeg på slutten av 80-tallet/begynnelsen av 90-tallet hadde brevvenner og alt det rare flere av dem trodde om Norge (ikke så mye fordommer da, bare generell uvitenhet). Særlig amerikanerne kom med de rareste spørsmål og antagelser. De jeg husker best er vel spørsmålet om vi har telefon i Norge og hva reinsdyret mitt het (siden hun gikk ut fra at alle nordmenn eide reinsdyr).

Ellers studerte jeg flere år i Storbritannia og opplevde aldri fordommer om nordmenn der, men jeg opplevde flere som viste både interesse for og kunnskap om Norge, bl.a. en venn som var svært interessert i Norges rolle under andre verdenskrig (og kunne betydelig mer om det enn jeg ) og en venninne som det viste seg at hadde skrevet bacheloroppgave (reiseliv) om hva Lillehammer-OL hadde gjort for turisme i Norge.

Jeg har i grunnen ikke hørt så mange fordommer. Har hørt noe som er basert på erfaringer fra utlendinger som har bodd i Norge, og det går på det med å være veldig reservert, helt til man drikker alkohol, da er de dine aller beste venner, og neste dag, like reservert igjen.

Og litt at vi er sporty friskuser som er glade i friluftsliv. Og veldig, veldig rike (når jeg har reist i u-land).

Men jeg har ikke reist noe særlig på steder som er utsatt for fulle skandinaver i noen særlig grad, typiske partyplasser. Sikkert en del fordommer ute og går der, med god grunn.

Med britisk mann og tilhørende svigerfamilie og vennekrets på de britiske øyer hører jeg litt av hvert om nordmenn. En standard ting er at vi forfekter A4 livet, alle skal studere, alle går i jobb, alle kjøper hus og alle får barn og alle er kliss like med like meninger - og at vi er rike hele gjengen. Dette er jo ikke riktig, men jeg tror de er veldig preget å fortsatt være et klassesamfunn, og der vi har generell tiltro til systemet, velferdssystemet og politikere, så har de generelt ikke det.

Jeg har også prøvd å slutte med "the norwegian arm"

Utlendinger ser vel på nordmenn som litt innesluttede, ukultiverte barbarer. Alt for uformelle på jobb og i kommunikasjon, med for mye fokus på ferie og fritid. Og med en egen evne til å drikke oss apedritings når vi har fri. Norske (og svenske) kvinner fremstilles jo også som billige, blonde (og dumme).

Esme skrev:

Når nordmenn møtes på restaurant er det vanlige at folk tar vannflasken og fyller opp vannet sitt og setter tilbake flasken. Det høflige er jo at man spør om de andre skal ha vann og fyller opp deres glass først før man fyller opp sitt eget.

Om en sitter ved et bord og sidemann må spørre om du kan sende smøret så har en egentlig vært litt uhøflig. Man burde ha tilbudt det før de trengte å spørre.

Tja, har man det, hvis det er inneforstått at det er greit at man gjør det på sin måte? Hva som er høflig eller ikke handler jo om kultur. Og er man i Norge, så tenker jeg at det er uhøflig å ikke sette seg inn i lokal kutyme, men heller gå ut fra at egne ideer om høflighet er de "riktige".

Jeg er opplært til at det er vanlig høflighet å sende smør og brød rundt bordet, sånn at alle kan få. På samme måte som det er vanlig høflighet å sende mat man må forsyne seg av rundt bordet. Og pensjonatarm, eller det å ikke sende maten videre, er jo heller ikke høflig i Norge. Men det er kanskje vanligere enn i andre land, fordi vi ikke ser på det som direkte uhøflig.

Er man i Norge så er det faktisk ganske uhøflig å sette seg ved siden av en ukjent, dersom det er ledig andre steder. Og det er ikke uhøflig å signalisere til sidemannen at man ønsker å gå av bussen, uten å bruke språk. Er sidemannen norsk oppfattes det vel nesten som litt uhøflig hvis hen ikke oppfatter signalet om å reise seg.

Man håndhilser, fremfor å klemme (der andre nasjoner kanskje syns en klem er naturlig), og man står ikke like nært som det er vanlig å gjøre i Asia, når man snakker med noen. Man hilser på folk på fjellet, men ikke i bymarka (med mindre man er langt inne i Nordmarka, da hilser man). Og du legger ikke teltet ditt klin inntil et annet telt i fjellet, da finner man en annen plass.

Ja, jeg tror nok jevnt over at nordmenn oppfattes som med mindre "driv" og jobbentusiasme enn mange andre, og tidvis direkte late, som prioriterer fritid og hytta og for eksempel trening. At en administrerende direktør kan prioritere både å hente i barnehagen og trene til Birken. At det er et statussymbol å sykle fort til jobben er et totalt mysterium!

Gaia skrev:

Utlendinger ser vel på nordmenn som litt innesluttede, ukultiverte barbarer. Alt for uformelle på jobb og i kommunikasjon, med for mye fokus på ferie og fritid. Og med en egen evne til å drikke oss apedritings når vi har fri. Norske (og svenske) kvinner fremstilles jo også som billige, blonde (og dumme).



Tja, har man det, hvis det er inneforstått at det er greit at man gjør det på sin måte? Hva som er høflig eller ikke handler jo om kultur. Og er man i Norge, så tenker jeg at det er uhøflig å ikke sette seg inn i lokal kutyme, men heller gå ut fra at egne ideer om høflighet er de "riktige".

Jeg er opplært til at det er vanlig høflighet å sende smør og brød rundt bordet, sånn at alle kan få. På samme måte som det er vanlig høflighet å sende mat man må forsyne seg av rundt bordet. Og pensjonatarm, eller det å ikke sende maten videre, er jo heller ikke høflig i Norge. Men det er kanskje vanligere enn i andre land, fordi vi ikke ser på det som direkte uhøflig.

Er man i Norge så er det faktisk ganske uhøflig å sette seg ved siden av en ukjent, dersom det er ledig andre steder. Og det er ikke uhøflig å signalisere til sidemannen at man ønsker å gå av bussen, uten å bruke språk. Er sidemannen norsk oppfattes det vel nesten som litt uhøflig hvis hen ikke oppfatter signalet om å reise seg.

Man håndhilser, fremfor å klemme (der andre nasjoner kanskje syns en klem er naturlig), og man står ikke like nært som det er vanlig å gjøre i Asia, når man snakker med noen. Man hilser på folk på fjellet, men ikke i bymarka (med mindre man er langt inne i Nordmarka, da hilser man). Og du legger ikke teltet ditt klin inntil et annet telt i fjellet, da finner man en annen plass.

Ja, jeg har jo oppfattet at det er kulturforskjeller når det gjelder slike ting, men ikke at det nødvendigvis gjør at vi oppfattes som uhøflige, og i den grad vi gjør det, så er det jo like mye motsatt. Mest av alt skaper det kanskje litt overraskelse, og undring, før man forstår at det er slik det er vanlig å gjøre det hos dem.

Vi har noen veldig nære venner fra et annet europeisk land, vi har feriert mye sammen, og stort sett merker vi ikke så stor forskjell. Det er et land med en kultur som stort sett er svært lik vår. Men en av forskjellene er det med matservering. Vi setter maten på bordet, og lar gjestene forsyne seg først. Hos dem er det vanlig at verten forsyner alle gjestene, og legger på tallerknene. Husker særlig en episode i studietida, da denne venninnen (hun studerte i Norge, det var slik vi ble kjent) inviterte en gjeng med studievenninner på taco. Hun hadde dekket på, sa værsågod, vi satte oss, skravla gikk, og alle begynte å forsyne seg i alle retninger, sendte rundt og ordnet. Hun ble stående og se på med store øyne. Hun var jo klar til å begynne å servere oss, da vi, i hennes øyne, kastet oss over maten. Ikke nok med det, da det viste seg at det manglet noe på bordet (bestikk, åpner eller hva det var) gikk en av oss rett og slett bort og åpnet en av skuffene hennes og fant det selv. Vi har humret mye av dette i etterkant.

Noe annet er det å hjelpe til. Hos oss er det høflig å tilby seg å hjelpe til med å sette i stand eller rydde vekk, når man er invitert på mat e.l. "Bare si hvis det er noe jeg skal gjøre" er et vanlig spørsmål, eventuelt tar man et tak der man ser at det trengs, uten å spørre. Det føles nærmest ubehagelig å bare sitte i ro, mens andre ordner og styrer. I noen land er det uhøflig. Du signaliserer at du ikke tror verten har kontroll og fikser selskapet, og at det er best du griper inn. At du ikke stoler på at verten greier å gjøre det bra nok. Jeg fikk den erfaringen da barnet mitt var invitert i bursdagsselskap hos et gresk barn i barnehagen. Mor til barnet hadde laget enorme mengder mat og godsaker, en avdeling til barna og en egen avdeling til de voksne (hvor det i tillegg var satt fram vin), og hadde trolig brukt enormt med tid på forberedelser. Dette ligger jo dypt i den greske kulturen, de setter sin ære i sånt. Men jeg begynte automatisk å ville hjelpe til med å sette på bordet, fylle på med drikke, servere ungene maten etc, og da oppdaget jeg at hun nesten ble fornærmet. Jeg var jo gjest, og hun hadde full kontroll.

Også andre veien, husker min svigerinne sukket oppgitt etter å ha hatt besøk av noen bekjente fra et annet land, som ble noen dager. Det hadde vært hyggelig, men strevsomt. Gjestene hadde ikke lagt to pinner i kors, ikke tilbudt seg å lage mat en eneste dag, ikke bidratt med noe, de hadde ikke så mye som tatt av bordet etter seg. Jeg fortalte henne om min erfaring over, og da gikk det opp en del lys.

Polyanna skrev:

Ja, jeg tror nok jevnt over at nordmenn oppfattes som med mindre "driv" og jobbentusiasme enn mange andre, og tidvis direkte late, som prioriterer fritid og hytta og for eksempel trening. At en administrerende direktør kan prioritere både å hente i barnehagen og trene til Birken. At det er et statussymbol å sykle fort til jobben er et totalt mysterium!

Hvis de tror det blir de jo lurt da. All mulig statistikk viser at vi er skikkelig effektive og at produktiviteten i Norge er høy og langt over det den er i land det er naturlig å sammenlikne seg med.

Jeg for min del, som har jobbet i Sveits og Tyskland, tenker mitt om alle sosehuene som ikke bare kommer seint, men som jobber så ineffektivt og dårlig at de trenger to timer mer hver dag på å få unna det jeg greier på åtte timer. 😉

My skrev:

Også andre veien, husker min svigerinne sukket oppgitt etter å ha hatt besøk av noen bekjente fra et annet land, som ble noen dager. Det hadde vært hyggelig, men strevsomt. Gjestene hadde ikke lagt to pinner i kors, ikke tilbudt seg å lage mat en eneste dag, ikke bidratt med noe, de hadde ikke så mye som tatt av bordet etter seg. Jeg fortalte henne om min erfaring over, og da gikk det opp en del lys.

Ja, tenke seg til å dra på hyttetur med nordmenn og få utlevert sengetøy som man må ta på selv. Eller, enda verre, måtte ta med eget sengetøy.

Jeg tror også at de primitive hyttene som mange nordmenn syns er koselige overrasker en del utlendinger, som blir med på hyttetur. En av de beste historiene jeg har er da vertsmoren (fra utvekslingsåret) til en venn av oss kom fra USA for å være med i bryllupet. Vertsmoren ville veldig gjerne komme litt tidligere og fikk beskjed om at hun gjerne kunne det, men med advarsel om at uken før bryllupet skulle brudeparet og hele familien være på en PRIMITIV hytte, uten strøm og vann, og med utedo, for å forberede bryllupet, som skulle være på et høyfjellshotell i nærheten av hytta. Hun fikk fullstendig sjokk, da hun skjønte hvor primitiv hytta var og at utedoen faktisk var ute. Uten vann. Hun hadde trodd at de bare tullet med henne. Selv om de hadde vært helt tydelig på at de ikke gjorde det. Hun dro til hotellet litt tidligere enn planlagt. Men var overraskende positiv til å være med på forberedelsene på dagtid. Det var bare ikke aktuelt for henne å sove et sted uten vannklosett.

Jeg tror en av de mest nøyaktige beskrivelsene jeg har hørt om nordmenn kom fra en kinesisk kollega. Hun mente at når det gjaldt friluftsaktiviteter var nordmenn helt rart opptatt av å ha det beste utstyret til enhver tid. Ekspedisjonsutstyr for en tur i marka, og sykkel til 100 000 for å sykle til jobben. Det stemmer jo veldig.

Og Norwegian Fridays da, som en annen (britisk) kollega kaller det. Det betyr at man aldri kan legge møter til etter lunsj på en fredag, da er alle på hytta.

Mannen min (britisk) ble maks sjokkert en av de første dagene på jobb i Norge. Han satt i møte med en annen person, og plutselig var klokka fire. Kollegaen reiste seg, annonserte at han skulle hente i barnehagen, og gikk. Mannen ble helt sjokkert, "han bare GIKK! Midt i møtet!". Han har skjønt greia nå da.

Min opplevelse er vel egentlig at utlendinger vet veldig lite om Norge. Ikke så rart, vi er ikke så mange, ikke så viktige og er liksom litt på utsiden av det meste. Husker jeg ble litt stolt av Norge første gang vi bodde i Canada da flere vi møtte nevnte OL på Lillehammer, helt til jeg forstod at det var viktig for kanadierne fordi de selv gjorde det så godt under akkurat den olympiaden...

Også har jeg opplevd flere som synes vi har et morsomt og rart språk og et par som var lettere sjokkerte over at vi i lille Norge hadde vårt helt eget språk.

Drømmedama skrev:

Min opplevelse er vel egentlig at utlendinger vet veldig lite om Norge. Ikke så rart, vi er ikke så mange, ikke så viktige og er liksom litt på utsiden av det meste. Husker jeg ble litt stolt av Norge første gang vi bodde i Canada da flere vi møtte nevnte OL på Lillehammer, helt til jeg forstod at det var viktig for kanadierne fordi de selv gjorde det så godt under akkurat den olympiaden...

Jeg kom i snakk med et morsomt par fra Sør-Korea da jeg var i Italia i April. Jeg nevnte OL i Pyeongchang, og at vi hadde fulgt med på det, og da var de kjempeivrige, og antok at da kjente vi selvsagt til de berømte Sør-Koreanske kortbaneskøytestjernene... Jeg kjente vel omtrent like godt til dem som de kjente til de norske langrennstjernene.

Første gang jeg var på Sri Lanka, var i 1998, under fotball-VM i Frankrike. Det var veldig liten interesse for fotball der, spesielt siden det foregikk et viktig Cricket-mesterskap på samme tid. På grunn av tidsforskjellen gikk også alle kampene relativt sent på kvelden (folk der legger seg veldig tidlig, kl 21 er sent), så jeg hørte lite om det. Derfor ble jeg veldig forundret da jeg kom ut blant folk dagen etter den berømmelige kampen der Norge slo Brasil (som jeg så mutters alene i stua til familien jeg bodde hos, der alle andre hadde lagt seg), for da hadde tydeligvis ALLE fått med seg dette, alle jeg kjente hoiet og gratulerte, og det var det første folk nevnte, når jeg fortalte nye folk jeg hilste på hvor jeg kom fra. Og på ett tidspunkt var det faktisk også et eget innslag på TV der, om Drillo og det norske landslaget.

Ellers hadde jo alle hørt mye om Norge der da, og hadde en hel masse oppfatninger. Vet ikke om det kalles fordommer direkte, men det var en gjengs oppfatning at Norge generelt, og Erik Solheim i særdeleshet, støttet de Tamilske opprørerne (LTTE). Det var masse meninger om den Norske rollen som megler i konflikten, som vekslet mellom veldig positivt (type: Norge! Dere hjelper oss med å få fred i landet, kom hit og få gratis te!) og veldig negativt i de ulike periodene jeg var der, men kan ikke huske at jeg opplevde fordommer mot Nordmenn som folk, og hvordan vi oppfører oss. Ut over å være styrtrike selvsagt. Men jeg husker jeg leste en svært kritisk avisartikkel noen år senere, der det stod om nordmennene som overvåket våpenhvilen (Sri Lanka Monitoring Mission) noe sånt som "hvordan kan man ta dem seriøst der de står i kortbukser og slikker på ispinner som skolegutter". Jeg så aldri voksne menn der gå i shorts. Enten gikk de med lange bukser (menn med en viss status, kontorjobber etc), eller de gikk med saronger (fattige, bønder etc). Shorts var for smågutter og utlendinger.