Så, for et par dager siden, så svoger henne ikke langt fra der de bor. I dag, da vi var hos svigers på middag, tok mannen med seg en skål med mat bort dit hvor svoger hadde sett henne, og der var hun fremdeles! Etter mye om og men klarte han å få tak i henne, og få henne hjem. Da var det som om hun plutselig husket oss, og var mer kosete enn jeg noen gang har sett henne. Hun virket litt usikker og skeptisk, men ble varmere og varmere etterhvert som hun fikk kos og mat.
Hun var hel og fin, uten en skrape, og med blank og fin pels. Men tynn, og veldig veldig sulten. Hun har nok overlevd på fugler, mus og fisk, så hun var veldig glad for å få ordentlig mat igjen.
Nå kan jeg legge meg og vite at hun er trygg.
Solskinnshistorie!
