Bøker du ikke kan fatte at andre ikke liker

Jeg hadde en sånn diskusjon i lunsjen i dag, med to intelligente venninner med ellers god smak. De trakk altså begge fram Jonathan Strange and Mr. Norrell som eksempel på en bok de ikke hadde orket å trøkke seg gjennom, og som ga dem null og niks. Jeg ble sittende og fekte med armene og lovprise den vittige stilen og de kostelige fotnotene og og det strålende plottet. Det er ikke det at jeg ikke skjønner at andre kan mislike snirklete mursteiner med viktoriansk prosa, langsom progresjon og masse snodige fotnoter, det er mest det at jeg blir så opprørt!

Har dere noen slike opplevelser dere bare må få ut? (Jeg har nemlig flere på lager. )

Jeg har mange slike opplevelser, men nå er jeg jo litt kjent for å ha sær litterær smak også.

Det første som slår meg er at mange i min vennekrets synes "Doppler" var intetsigende. Jeg elsker den boka, selv om jeg normalt misliker skrivestilen til Erlend Loe.

Blondie skrev:

Det første som slår meg er at mange i min vennekrets synes "Doppler" var intetsigende. Jeg elsker den boka, selv om jeg normalt misliker skrivestilen til Erlend Loe.

Her var det omvendt: jeg pleier å like Erlend Loe, men mislikte Doppler...

Jeg hadde en sånn opplevelse på lørdag da min farmor hadde lånt en bokhaug av meg og mente at den ene var tung og kjedelig å komme gjennom. Den var jo ikke det!

Ellers så er jeg oftest på andre siden tror jeg. At jeg ikke forstår hva folk skryter sånn av når jeg leser en oppskrytt bok.

Vindens skygge er en jeg har diskutert heftig med kompis som jeg vanligvis er enig med. Han mener plottet er for enkelt og språket ikke er bra!

Jeg blir alltid indignert når noen sier de liker Jane Eyre bedre enn Wuthering Heights. Jane-dama er jo bare så boooooooring.

Jeg liker Det store eventyret av Jan Kjærstad. Men alle andre bare maser om Jonas Wergeland-bøkene, som gir meg svært lite.

Ellers leste jeg overskriften først som "Bøker du ikke kan fatte at andre liker", og hadde en lang liste klar. Øverst står DaVinci-koden, og Alkymisten.

allium skrev:

Ellers leste jeg overskriften først som "Bøker du ikke kan fatte at andre liker", og hadde en lang liste klar. Øverst står DaVinci-koden, og Alkymisten.

Ja, det er helt klart!

allium skrev:

Øverst står DaVinci-koden, og Alkymisten.

Jeg har lest begge, og jeg likte den sistnevnte jeg.

Det er en perfekt lese-på-stranden-bok.
Førstnevnte har jeg forsåvidt også lest, og det er jo helt grei underholdning, men noe stort litterært verk er det da aldeles ikke. (Dessuten er jo han der Dan Brown ikke helt godt på fakta, men det er en annen diskusjon.)

ADVARSEL: LISTE OVER BØKER JEG IKKE FATTER AT ANDRE LIKER!

Øverst kommer Alkymisten. Heeelt øverst, og lenge til nr. 2 på listen.

Men det meste Erlend Loe skriver tiltaler meg ikke, og Sofies Verden kommer jeg IKKE til å lese en gang til nei. :booooooring:

Men det er de bøkene som er blitt hypet opp og som jeg ikke skjønner hva andre liker ved. Det finnes jo sikkert hundrevis av andre bøker jeg misliker, som sikkert er likt av andre.

Min bror og jeg ga i sin tid Ambjørnsens "Utsikt til paradiset" til pappa. Vi gledet oss til han skulle lese den, og var helt sikre på at han ville synes den var hysterisk morsom.

Han meldte tilbake at boken var grei nok, men at han ikke syntes den var spesielt gøyal. Vi kan fortsatt ikke begripe det. Det hender vi snakker om det den dag i dag, vantro: - Pappa likte ikke "Utsikt..." Så rister vi på hodet.

Jeg må bare si at jeg likte Alkymisten før jeg ble så passe moden at jeg tok lesetipsene til Skilpadda og Tinetoff til meg.
Nå har jeg både Wuthering Heights, og Jonathan Strange ... på nattbordet.

Divine skrev:

Jeg blir alltid indignert når noen sier de liker Jane Eyre bedre enn Wuthering Heights. Jane-dama er jo bare så boooooooring.

Jeg innrømmer at jeg hadde deg i tankene, Divine. Tenk å ikke like Jane Eyre! Hvordan går det an?! Jane er ikke kjedelig, hun er full av vett og humor og integritet. Jeg liker den mye bedre enn Wuthering Heights, som er full av irrasjonelle og usjarmerende galninger. Og det var du som syntes Helen DeWitts The Last Samurai var intetsigende og uinteressant også, hva?

Den første erfaringen min med bokanbefaling som ikke falt i smak var da jeg som 11-åring lånte vekk Frøken Askeladd av Ebba Haslund til nabojenten, og fikk den tilbake med en kommentar om at den var teit. Jeg ble skikkelig overrasket og sur, for alle måtte da like den, liksom?!

Siste gang jeg husker er da kollegaen min ikke orket å lese Dance, dance dance av Murakami.

allium skrev:

Jeg liker Det store eventyret av Jan Kjærstad. Men alle andre bare maser om Jonas Wergeland-bøkene, som gir meg svært lite.

"Det store eventyret" har jeg ikke lest. Men jeg liker godt "Rand" av Kjærstad. Bøkene om Jonas Wergeland finner jeg helt ubegripelig kjedelige, så jeg deler din undring.

Ellers leste jeg overskriften først som "Bøker du ikke kan fatte at andre liker", og hadde en lang liste klar. Øverst står DaVinci-koden, og Alkymisten.

Jeg er så enig! (Og det sier jeg uten å engang ha lest "Da Vinci-koden". Jeg har lest mer enn nok om den til å vite at den ikke er min kopp te.) Men Alkymisten har jeg lest. Jeg pløyet vel gjennom halve boken en solrik dag i parken, mens jeg avvekslende kjedet meg umåtelig og lo ondskapsfullt. Men egentlig var jeg rystet. Ikke nødvendigvis fordi romanen er utgitt, men på grunn av den enorme tilhengerskaren boken har. Og ikke minst hvor dedikerte disse tilhengerene er. På bokens omslag kunne jeg lese utdrag fra panegyriske anmeldelser fra hele verden. Det var rett og slett ikke til å tro.

Noe av det morsomste er at jeg har inntrykk av at de som elsker denne boken ser litt ned på de som ikke liker den. Det later til at de mener vi mangler en innsikt, mens vi på vår side mener boken er banal, og hever oss litt over den. Dermed ser vi på hverandre med en gjensidig skepsis, omtrent som den som hersker mellom Pink Floyd-menigheten og de som rett nok har The Wall i hyllen, men ikke fatter (den såkalte) genialiteten i eviglange instrumentalpassasjer.

Tinetoff skrev:

. Jeg liker den mye bedre enn Wuthering Heights, som er full av irrasjonelle og usjarmerende galninger.

Det må være noe med gjenkjennelsesfaktoren.

Og det var du som syntes Helen DeWitts The Last Samurai var intetsigende og uinteressant også, hva?

Den var grei nok. Jeg må nok innse at den sikkert var for intellektuell for meg.

Xian skrev:

Jeg er så enig! (Og det sier jeg uten å engang ha lest "Da Vinci-koden". Jeg har lest mer enn nok om den til å vite at den ikke er min kopp te.) Men Alkymisten har jeg lest. Jeg pløyet vel gjennom halve boken en solrik dag i parken, mens jeg avvekslende kjedet meg umåtelig og lo ondskapsfullt. Men egentlig var jeg rystet. Ikke nødvendigvis fordi romanen er utgitt, men på grunn av den enorme tilhengerskaren boken har. Og ikke minst hvor dedikerte disse tilhengerene er. På bokens omslag kunne jeg lese utdrag fra panegyriske anmeldelser fra hele verden. Det var rett og slett ikke til å tro.

Noe av det morsomste er at jeg har inntrykk av at de som elsker denne boken ser litt ned på de som ikke liker den. Det later til at de mener vi mangler en innsikt, mens vi på vår side mener boken er banal, og hever oss litt over den. Dermed ser vi på hverandre med en gjensidig skepsis, omtrent som den som hersker mellom Pink Floyd-menigheten og de som rett nok har The Wall i hyllen, men ikke fatter (den såkalte) genialiteten i eviglange instrumentalpassasjer.

Jeg elsker deg.

Xian skrev:

Jeg pløyet vel gjennom halve boken en solrik dag i parken, mens jeg avvekslende kjedet meg umåtelig og lo ondskapsfullt.

Jeg har ikke lest den, men det aner meg at jeg ville reagert på samme måte.

Divine skrev:

Den var grei nok.

Tinetoff skrev:

Tenk å ikke like Jane Eyre! Hvordan går det an?! Jane er ikke kjedelig, hun er full av vett og humor og integritet. Jeg liker den mye bedre enn Wuthering Heights, som er full av irrasjonelle og usjarmerende galninger.

Sånn på slutten av engelsk grunnfag demret det for meg at den Jane Eyre-boka jeg hadde kjøpt på loppis i England var en forkortet utgave. Jeg skjønte nemlig ingenting når foreleseren begynte å snakke om et kapittel som ikke fantes i boka mi. Så det kan hende at alt vettet og humoren var kuttet ut. For meg fremsto hun bare som døll, døll, døll. :måleseoriginalversjonen: