Relativ fattigdom

Når er man "fattig" i Norge?

Jeg tenker ikke nødvendigvis på inntekt, men hva man feks må velge bort, enten på veiene av barna eller seg selv.

Man kan vel være "fattig" selv om man har høy inntekt, feks om man har stort lån?

Floksa skrev:

Man kan vel være "fattig" selv om man har høy inntekt, feks om man har stort lån?

Nja, det vil jeg ikke si. Da vil jeg heller si at man har valgt å ha dårlig råd en periode, dersom man har lånt så mye at man må forsake veldig mye for å betale på lånet.

Men hva fattig vil si, ja det blir interessant å se hva folk mener.

Er enig med deg at det går ikke på inntekt, men hva man må velge bort.
Og hvor er overgangen mellom "dårlig råd" og "fattig"?

Jeg har hatt dårlig råd i perioder av livet, men vært langt fra fattigdomsgrensen all den tid jeg hadde både jobb og bil og bosted og anledning til å spise skikkelig mat hver dag - og mitt barn ikke merket noe til det, annet enn at han reagerte med forbauselse den sommeren jeg plutselig tok han med på flytur når økonomien min var blitt bedre.

-ea- skrev:

Men hva fattig vil si, ja det blir interessant å se hva folk mener.

Er enig med deg at det går ikke på inntekt, men hva man må velge bort.
Og hvor er overgangen mellom "dårlig råd" og "fattig"?

Ja, jeg har tenkt en del på dette. I lys av flere andre tråder her inne og et "litt" optimistisk politisk løfte om å fjerne all fattigdom i Norge.
Hva er fattigdom i et av verdens rikeste og mest generøse land?

fra snl.no

Relativ fattigdom defineres i forhold til en gitt gruppe (referansegruppe). Den relative fattigdommen sier oss at fattigdom ikke bare er snakk om overlevelse og tilfredsstillelse av grunnleggende behov, men at levestandarden vil bli målt i forhold til det samfunnet man lever i. Når vi snakker om fattigdom i Norge, er det altså relativ fattigdom, fordi noen er relativt sett dårligere stilt sammenlignet med nordmenn flest. Ressursene til et individ eller en gruppe er så få eller små i forhold til hva som er vanlig, at de blir helt eller delvis ekskludert fra deltakelse i samfunnet.

Men relativ fattigdom er vel pr def umulig å bli kvitt (med mindre alle skal ha det absolutt likt da) for noen vil vel alltid har det relativt sett dårligere enn gjennomsnittet?

Floksa skrev:

.

Man kan vel være "fattig" selv om man har høy inntekt, feks om man har stort lån?

Jeg tenker at man da selv har valgt å ha litt mindre romslig økonomi/selvvalgt dårlig råd, og med relativt enkle grep kan gjøre om på det valget. Da er man ikke fattig på hverken den ene eller andre måten slik jeg tenker.

Floksa skrev:

Når er man "fattig" i Norge?

Jeg tenker ikke nødvendigvis på inntekt, men hva man feks må velge bort, enten på veiene av barna eller seg selv.

Man kan vel være "fattig" selv om man har høy inntekt, feks om man har stort lån?

Nei, jeg kan ikke begripe at det da kan kalles fattigdom.

Jeg har fjerne bekjente som har god inntekt og som etter å ha kjøpt seg stort hus, hytte og to forholdsvis nye biler, ikke har råd til aktiviteter til barna etter skoletid. Det gjør dem ikke fattige i min verden.

Det kommer vel an på hva dette lånet er. Hvis det er huslån er de jo ikke fattige, det er selvvalgt. Hvis det er en bedrift som gikk over styr og familien lider under dette, kan man vel være fattig selv om man tjener godt.

Jeg vil si at et minimum er at du har et adekvat sted å bo etter familiestørrelsen, at da kan spise normal mat og at transportbehovet ditt er løst på en fornuftig måte. i tillegg skal da ha mulighet til å reise på ferie en gang eller to i året, om ikke nødvendigvis til utlandet. Barna skal kunne drive med noen fornuftige ting på fritiden, men ikke nødvendigvis hver dag og ikke nødvendigvis den ene dyre hobbyen de har lyst til å ha (hest..). En gang i mellom bør familien kunne gå på kino e.l. men ikke nødvendigvis hver uke. Alle skal ha normale hele og rene klær, men ikke nødvendigvis moteklær osv.

Omtrent dette synes jeg representerer en slags grense. har man ikke råd til dette er man en eller annen grad av fattig.

Malama skrev:

Men relativ fattigdom er vel pr def umulig å bli kvitt (med mindre alle skal ha det absolutt likt da) for noen vil vel alltid har det relativt sett dårligere enn gjennomsnittet?

Ja, den tenkte jeg på også. Om vi sammenlikner vår familie med et par av familiene i vennekretsen vår, vil jeg si at vi er relativt fattige, da de sitter i store millionvillaer og reiser utenlands flere ganger om året og snakker om å betale ned på gjeld "hver gang sparkekontoen bikker over 200 000." Sjøl bor vi i rekkehus, og er overlykkelige om sparekontoen bikker 10 000.

Nuvel - I mine øyne er vi ikke fattige så lenge vi hver dag kan spise oss mette på så sunn og næringsrik mat vi måtte ønske, vi har klær på kroppen, vi kan betale regningene våre og likevel ha råd til en tur på kino, restaurant eller liknende i ny og ne. Barna har hva de trenger av utstyr til fritid. Utenlandsferier blir det ikke hvert år, men vi kan i hvertfall ta våre fem uker i året uten dårlig samvittighet, om vi så tilbringer mesteparten av dem på hytta. (Les i gjestehuset til svigers. )

Floksa skrev:

Man kan vel være "fattig" selv om man har høy inntekt, feks om man har stort lån?

Hvis man har valgt å ta opp et stort boliglå, og av den grunn har dårlig likviditet, så får man ikke lov til å kalle seg fattig altså. Jeg er enig med Katta i at dersom noe uforutsett har skjedd, og man ikke lenger ha mulighet til å betjene lånet og ikke kan komme seg ut av knipen ved salg o.l., så blir det noe litt annet.

Kjenner jeg er helt på linje med Teo og Katta her. Ikke søren om jeg klarer å se på folk på som sitter i sykt dyre hus, med et lån som muligens var litt stort, som fattige. Selvsagt med de samme forbehold som Teo nevner.

Malama skrev:

Men relativ fattigdom er vel pr def umulig å bli kvitt (med mindre alle skal ha det absolutt likt da) for noen vil vel alltid har det relativt sett dårligere enn gjennomsnittet?

Nei, ikke hvis du tar med det poenget i definisjonen jeg har uthevet.

annemede skrev:

fra snl.no

Relativ fattigdom defineres i forhold til en gitt gruppe (referansegruppe). Den relative fattigdommen sier oss at fattigdom ikke bare er snakk om overlevelse og tilfredsstillelse av grunnleggende behov, men at levestandarden vil bli målt i forhold til det samfunnet man lever i. Når vi snakker om fattigdom i Norge, er det altså relativ fattigdom, fordi noen er relativt sett dårligere stilt sammenlignet med nordmenn flest. Ressursene til et individ eller en gruppe er så få eller små i forhold til hva som er vanlig, at de blir helt eller delvis ekskludert fra deltakelse i samfunnet.

Jeg irriterer meg grønn over bruken av fattigdomsbegrepet. Det gjør nemlig at jeg kjenner at sympati mot fattige blir mer og mer vanskelig å få til å kjenne.

Jeg mener man kan være i økonomisk deep shit på mange vis. Man kan bo seg ihjel, man kan prioritere å kjøpe røyk fremfor det man trenger, man kan nekte å innse at man ikke har råd til å koste på seg en del greier og gjøre det likevel "fordi man fortjener det" eller man kan rote til økonomien sin ved å tulle bort penger i juni uten å bry seg om at de burde vært satt av til den store regningen i august. Ingen av delene er fattigdom.

Fattigdom er når man allerede har skåret alt ned til beinet og det fremdeles ikke går rundt. Har du råd til å kjøpe sigaretter så er du faen ikke fattig - det koster et par tusen i måneden og det kommer man faktisk ganske langt med over tid.

Men altså fattig er når man ikke kjøper sigaretter, når man ikke bor dyrt uansett grunn, når man ikke kjøper over evne i det hele tatt uten å tenke fremover og når alle tiltak som kan tas er tatt - og man fremdeles ikke kommer i mål uansett tidsperspektivv omtrent. Man er ikke fattig om man har utrolig dårlig råd i et halvt år eller i to år.

Men altså - alle grep tatt, fremdeles ingen mulig løsning og såvidt primærbehovene dekket til tross for svært beskjeden linje samt ikke sigaretter () - da er man fattig.

Jeg har vært ufattelig blakk i perioder, jeg har levd på så lavt budsjett at jeg ikke egentlig kan skjønne hvordan i alle dager jeg fikk det til, jeg har eid en eneste bukse, men fattig var jeg virkelig aldri altså.

Floksa skrev:

Når er man "fattig" i Norge?

Jeg tenker ikke nødvendigvis på inntekt, men hva man feks må velge bort, enten på veiene av barna eller seg selv.

Man kan vel være "fattig" selv om man har høy inntekt, feks om man har stort lån?

Jeg vil absolutt ikke si at en er fattig om en har ett stort lån, f.eks stort huslån, lån på bil, hytte osv.

Fattig i Norge så tenker jeg der når familien sjelden har råd til middag og kanskje mor/far lar være å spise seg ordenlig mett fordi barna skal få maten.
Dersom barna må gå gjennom vinteren i for trange sko og for korte vinterbukse pga at en ikke har råd til å kjøpe BRUKTE klær til barna, da er en også rimelig fattig vil jeg tenke. Nå tenker jeg ikke på dyre nye Reima klær, men om å ikke ha råd til å kjøpe brukte klær.

Jeg vil ikke si at en er fattig fordi det er noen aktiviteter en må velge bort på vegne av barna. Det kommer jo an på hva det koster å være med, medlemsavgiften er kanskje ikke så dyr, men så koster det jo gjerne med diverse utstyr osv.

Jeg var ikke annet å si enn at jeg ikke fikk prikker smilet, selv om jeg gjerne ville. Med en grønn prikk.

Jeg irriterer meg også over begrepet relativ fattigdom, det virker som (media) man da kan kalle folk som egentlig burde hatt helt grei økonomi som fattige. Ref. den damen som hadde "tatt seg råd til" 700 000 i studielån, bor urbansentralt i Oslo og ble uforusett alenemamma uten den jobben/karrieren som tenkt.
Og at man i det hele tatt kan være inne på tanken å kalle noen som har inntekt nok til å ta opp stort huslån for fattige er helt bak mål.
Jeg tenker som så at vår generasjon og de enda yngre er utrolig bortskjemte og kravstore i forhold til våre foreldre og besteforeldre. De har et helt annet forhold til det å måtte knipe på krona, spare jevnt og trutt, ikke sløse penger på restaurantbesøk og oppnå en del vi mener vi SKAL ha før vi er førti rundt pensjonistalder. Jeg tror ikke de har kalt seg selv for fattige av den grunn. Min mor som har vært kronisk syk og uføretrygdet i alle år har sammen med min far som har tjent vanlig godt har ok fin bil, hytte og hus nettopp fordi de har vært flinke økomiske i yngre alder. Og folk som er ressursvake med lav inntekt og dårlig evne til å klare seg her i livet kan nok kalles fattige, men samtidig så er det også litt rettferdig at de som har større ressurser også klarer å opparbeide seg bedre økonomi. Alle kan ikke ha det likt, selv om man ikke ønsker store klasserforskjeller slik det er i mange andre land. Sånn sett fanger vårt gode velferdssystem opp mye av det som kunne vært mye større forskjeller.