En gang, da jeg også var høygravid med Malin, skulle jeg ta bussen til byen. Der var mange skoleelever som skulle med samme bussen, og de presset seg inn uten hensyn til at noen ble omtrent moset på veien. Ei berte i femtenårsalderen skulle absolutt forbi meg, og presterer å sette albuen rett i magen min. Jeg reagerte spontant med å denge veska mi i hodet hennes.
Når hun snur seg med et surt blikk og sier "Pass deg litt, da!" så bare skyter jeg ut magen og ser stygt på henne. Hun rødmet litt da, ja. 
På samme buss var der tre gutter som opptok en fireseter. De hadde slengt skolesekkene sine i det fjerde, og ledige, setet. Jeg hadde i grunnen nok med å holde meg fast når bussen begynnte å kjøre, så jeg gjorde ikke noe med det. Men en eldre dame som satt like over midtgangen tok affære på mine vegne. Hun denger paraplyen sin i armen til den ene gutten. "Nå ser dere å flytter de sekkene, slik at hun som skal ha barn kan få sitte. Måte på ufordragelige ungdommer har jeg aldri sett!" Jeg takket pent, og satte meg ned i setet. Disse guttene ble nok veldig paff, for ingen av dem turde si noe til verken meg eller den eldre damen.
Det er de som oftest reiser seg for meg. Mens det gjerne er de "pakistanske guttene" som er raskest til å se at jeg trenger hjelp med vogna.
