Det må være sparken jeg fikk av pappa da jeg var åtte år. Kan ikke huske noen julegave jeg har ønsket meg mer enn den. OG han lurte meg. Jeg satt hele kvelden og så jo så klart at det ikke lå noen spark under juletre (akkurat som om det hadde latt seg gjøre

) og var så skuffet så skuffet.
Broren min ønsket seg et kamera, OG han fikk det. 😱
Jeg var så sikker på at pappa var sint på meg, at jeg hadde gjort et eller annet galt, at han ikke likte meg lenger. Gud som jeg grublet den kvelden og slet med å ikke vise skuffelsen der jeg satt med noen bittesmå gaver fra pappa mens broren min fikk akkurat det han ønsket seg.
Lenge etter at alle pakkene var åpnet, det føltes i alle fall lenge for meg sier han: Oi, oi vi har jo glemt en gave til frøkna. Gå inn på soverommet oppe og se, der står det jo en vi har glemt å ta ut. En stor spark, med navn og tlf brent inn. Jeg har den enda og bruker den flittig når vi har snø.
Så ja det er helt klart den beste julegaven jeg har fått. Og der og da var det nok ikke sparken som var den fineste gaven, det var vissheten om at jeg absolutt ikke hadde gjort noe galt og at pappa fortsatt elsket meg.