Kaste bort livet på slanking. Eller "How Britain got so fat"

http://www.theguardian.com/society/2014/jun/21/how-britain-got-so-fat-obese

Denne interessante kronikken sto i the Guardian forleden.

Her siteres Angela Meadows:

Angela Meadows, from Birmingham University's psychology department, believes that diets, not the excess of junk food around us, are actually the root cause of the obesity epidemic. It is going on diets that causes people to gain weight, she says. "I started dieting when I was probably 12, 13 years old, when I wasn't fat. I dieted myself out like most people – if they are dieting, they tend to get very big, and they get bigger and bigger with every diet, and there is more self-loathing, more blaming, more comfort eating, more withdrawal, so you've got that avoiding, coping behaviour.
"The worse you feel about yourself, the less likely you are to go out and actually exercise, and people do sit at home and comfort eat, and then they get bigger and their problems get worse." Meadows' view, and that of the Health at Every Size movement, is that it is possible to be fat and fit – if you are active enough, your weight does not matter, because it is no longer a health issue.
"So over the years I dieted myself up from probably a sensible size 10 or whatever to the 20 I am now with enormous amounts of self-loathing. Now that I've stopped doing that, it's like I've got my life back. I think of the 30-odd years of my life that I put on hold and wasted. My mother's 72 and still won't leave the house unless her arms are covered. She still doesn't eat properly. She's dieted all her life as well. She was thin when she got married and got bigger.

Generations of women have been wasting their lives on this, and for what?"

Hvor mye tid bruker egentlig folk på å slanke seg? Og hvor mye utmerket hjernekapasitet og tilgjengelig tid brukes på slanking og skam?

Det er en passivisering i dette, en måte å holde folk passive på, å la dem skamme seg, slanke seg, stresse og streve, begrense seg selv av skam og skjensel, føle seg ille til mote, være ekstremt selvopptatt. Brød og sirkus, slanking og skam.

Interessant tanke. Jeg tror nok damen tar feil fordi at vektøkingen er i alle aldersgrupper i samfunnet. Jeg tror feks ikke at en 3 åring er overvektig fordi h*n slanker seg.

Det stemmer veldig bra på de fleste overvektige jeg kjenner, inkludert meg selv. Vi har rett og slett slanket oss feite. Jeg veier i dag 25 kg mer enn jeg gjorde på mitt første Grete Roede kurs. Jeg ser jo i dag at jeg få kilo unna sunn vekt den gangen.

him skrev:

Interessant tanke. Jeg tror nok damen tar feil fordi at vektøkingen er i alle aldersgrupper i samfunnet. Jeg tror feks ikke at en 3 åring er overvektig fordi h*n slanker seg.

Hvis en treåring er overvektig snakker vi vel uansett om en helt annen form for overvekt enn hos voksne.

For oss som har blitt overvektig i voksen alder (fra 18-19 års alder) så tror jeg teoriene hennes kan stemme ganske bra. Det stemmer veldig bra ut fra egen erfaring i alle fall.

Jepp, jeg tror hun har rett. Og det hun beskriver av skam og selvforakt må vi vel ikke lenger enn til diverse tråder her på forumet for å se ganske klart.
Jeg har kastet bort alt for mye tid på dette, og jeg er ikke akkurat alene om det.

Jeg tror det er årsaken for en del/mange/noen, men det kan på ingen måte forklare alt.

Det må vel være slik at slanking uvegerlig gjør noe med appetittreguleringen og den naturlige sultfølelsen? Det klusser vel til og skaper vel en ubalanse på ett eller annet plan; det er det jeg synes er skummelt (og ikke minst derfor jeg er så ekstra skeptisk til 5:2-dietten). Mange mener vel også at kroppen alltid vil strebe etter den høyeste vekten den noen gang har hatt, med typisk jojo-slanking som resultat.

Det stemmer godt på meg. Jeg blir bare større jo mer jeg slanker meg, og nå har jeg gitt opp i et håp om at det i hvert fall ikke skal bli enda verre.

Jeg ble litt tyngre enn normalen som barn på grunn av feil kosthold. Men jeg tror ikke at jeg bikket over til overvektig. Når jeg ser bilder av meg selv som barn er jeg ikke på noen måte stor, men knærne var heller ikke den tykkeste delen av bena mine (slik de var på broren min). Jeg ble satt på min første slankekur da jeg var 10, og har slanket meg på og av siden den gang. Jeg går ned i vekt, men jeg går mer opp igjen.

Jeg er veldig rådvill i forhold til hvordan jeg skal komme meg ut av spiralen. Nå er jeg helseskadelig overvektig og må egentlig gjøre noe drastisk. Men hodet klarer ikke når jeg innerst inne vet at jeg bare blir enda større av å prøve.

Eg har brukt veldig mykje tid av mitt liv sida eg var 13-14 år på å slanke meg. Og eg drive på no. Det nye er derimot at eg ikkje skal ned all verda, som eg jo burde gjort i forhold til å få BMI under 25, men til å ha BMI under 30. Den mentale jobben for alle oss som slit med overvekt er jo å komme seg til "ikkje alt alltid"-tankegangen og dermed blir det sånn som HI skisserer.

Jeg tror nok det der er sant for en ikke ubetydelig gruppe, i hvert fall. Og min kjepphest: Jeg synes det er nitrist at så mange bruker så mye av kapasiteten sin på å tenke på vekt og kropp og slanking og den inherente misnøyen som ligger i det.

him skrev:

Interessant tanke. Jeg tror nok damen tar feil fordi at vektøkingen er i alle aldersgrupper i samfunnet. Jeg tror feks ikke at en 3 åring er overvektig fordi h*n slanker seg.

3-åringer som er overvektige er jo gjerne overvektige fordi de, som Georgia i artikkelen, som veide 400 kilo som 19-åring og måtte hentes ut med kran, ble foret med enorme mengder feil mat som liten. Er det et personlig ansvar for en som bare har fått dårlig mat (kvalitet) i enorme mengder (kvanititet) som substitutt for trøst og kos hele livet, at vedkommende er sykelig overvektig som ung eller voksen?

"We can avoid being overweight by exercising personal responsibility, politicians say, voicing the script written by the food industry. We choose what we put into our mouths. We ought to know what will make us fat and have the self-restraint to stop eating. But can you really make that judgment of Georgia at the age of seven, who even then weighed 70kg (11 stone) and whom Lesley* admits she fed with condensed milk as a baby, weaning her on to tinned potatoes and later filling her up with fried eggs and chips? "
*Lesley er moren til Georgia.

Er en ikkje her inne på kjernedebatten i norsk offentlighet, er overvekt et individproblem eller samfunnsproblem?

Det kan kanskje forklare noe, men langt i fra alt. Ikke alle har slanket seg store og noen har utvilsomt klart å slanke seg slanke. Hvorfor noen lykkes og noen ikke er jo et intrikat spørsmål. Vi er to i dette huset som har slanket oss slanke, og forblitt slanke. Men da snakker vi slanking som i "varige kostholdsendringer".

Jeg har ikke slanket meg stor. Jeg har drukket cola og spist sjokolade.

Men jeg syns likevel det var interessant. Jeg trenger jo ikke se lenger enn til mamma, som har jojo-slanket seg hele livet for å innse at det ikke er Løsningen. Og det kan jo ikke være sunt for forbrenningen med knekkebrød og cottagecheese en måned og fri flyt av både det ene og det andre den neste.

Tussa skrev:

Er en ikkje her inne på kjernedebatten i norsk offentlighet, er overvekt et individproblem eller samfunnsproblem?

Det er et samfunnsproblem. Både i hva det koster samfunnet og i hva slags befolkning vi har, som enten er i for dårlig form til å jobbe eller konstant opptatt av en kur eller diett eller opplegg eller hva_du_nå_har. Det er alt for lite regler og restriksjoner for hva slags mat som selges (og dermed spises) og alt for høy terskel til å ta tak i hele familiens kosthold når barn veies inn som overvektige på helsestasjonen. Ansvaret, skylden og skammen legges på den enkelte som er uten selvkontroll og selvdisiplin.

Det er jo et individuelt problem OGSÅ, selvsagt, fordi opplevelsen av å være overvektig, å være ute av stand til å bli slank eller forbli slank, handler om nederlag og skam. Fordi det stjeler av tiden eller oppmerksomheten man kunne brukt på å redde verden, ha det godt eller like seg selv, våge noe eller oppleve noe så stjeler overvekten eller slankingen, spiseforstyrrelsene eller skammen av livskvaliteten.

Første gang jeg slanket meg veide jeg 65 kilo. Jeg leste en artikkel i et eller annet blad. Lurer på om det var "I form"? Har ikke det vært i Norge i årevis?
Det var en dame som var like høy som meg, og som hadde gått ned fra 65 til 58 kilo. Det ble framhevet hvor bra hun så ut, og hvor fornøyd hun var. Det var første gang jeg følte meg tykk. Jeg var 17 år og i god form...

Jeg hadde vært overvektig om jeg veide 65 kg.

Niobe skrev:

Jeg hadde vært overvektig om jeg veide 65 kg.

Mens jeg hadde vært på grensen til undervektig.

Jeg tror fettskrekken fra tidlig 80-tall har skylda, så ja, slankinga har skylda på en måte.