Igår tok jeg t-banen hjem midt i rushet med lillesøster, som snart er 4 uker. Jeg manøvrert vognen inn i den stappfulle t-banen, og ble stående ved siden av 2 eldre damer. Lillesøster skrek allerede før vi kom inn, og jeg hadde sett for meg litt foring på banen, men stående i midtgangen var ikke det så aktuelt. Etter damenes sedvanlige stønning og akking over hvor søt og liten hun var (den ene damen lurte også på hvorfor jeg tok med en så liten baby på t-banen, men ble blidgjort da jeg forklarte at vi hadde gått en 4 timers tur i grønne omgivelser langs Akerselva
), påpekte den ene "han virker sulten".
Jeg sa "ja, hun er sulten" (hun hadde på kjole, but never mind kjønnsforvirringen), "men det er litt vanskelig å gi mat her".
Damen: "Ja, men du må da bare gi mat her kan du skjønne" (som om hun trodde jeg lot være fordi noen ville bli støtt)
Jeg: "Det er dessverre litt vanskelig stående mens banen kjører"
Damen: "Kan du ikke bare sette deg i vogna?"
Jo, det er klart det bare er å slenge seg ned i hardbagen til Emmaljungaen når man er nesten 180 høy og veier mellom 80 og 90 kg.
