Hvor er visakortet mitt?

Jeg lider nok litt av en lett grad av OCD, for jeg får ikke ro i kroppen når jeg ikke 100% vet hvor ting befinner seg. Ergo er jeg også en Rydder(TM). På fredag tok jeg visakortet og Coopkortet ut av lommeboka, og la i en kredittkortholder, fordi den var lettere å ta med seg enn lommeboka. Da jeg skulle ta bussen til jobb i sted, så jeg at kortet manglet, og nå klarer jeg ikke å tenke på annet. Sannsynligvis ligger kortmappen i en jakkelomme, og jeg tror den ligger i den svarte skinnjakken, men jeg får ikke fred før jeg VET.

I går kveld opplevde jeg en lightutgave. Vi har dimmere på nattbordslampene, og bruker fjernkontroll for å regulere lyset. Plutselig var den borte, enda den har fast plass, og tankene begynte derfor å kverne om jeg hadde puttet den i vaskemaskinen da jeg skiftet sengetøy, eller om den hadde falt under senga. I morges fant jeg den liggende under senga vha. lommelykt, så da er den saken løst. Men visakortet? 😕 Det har ingen direkte konsekvenser her og nå, men slikt forstyrrer meg rett og slett.

Er jeg alene om å ha det slik?

Jeg er ikke der. Jeg aner ikke at ting mangler før jeg trenger dem, det er først da det plager meg.

Jeg leser stadig denne i kombo med en annen overskrift og leser "Har du visakortet mitt" hvor jeg får lyst til å løpe inn og si "selvsagt ikke, kaller du meg en tyv??" alternativt "ja, det har jeg, æddabædda!"

Men altså, jeg er ikke en rydder, jeg lever i kaos og rot. Men enkelte ting får jeg ikek ro i meg før jeg vet hvor jeg har, og det inkluderer visakort/lommebok. Jeg liker ikke å ikke vite hvor fotoapparatet mitt er heller, og hater at jeg ikke aner hvor korset til dåpskjolen er, men trøster meg med at det antakelig ligger sammen med dåpskjolen, hvilket bare minner meg på at jeg ikke vet hvor den er... (det ble komplett kaos da vi kom hjem etter dåpen, Knerten fikk omgangssyke 50 meter før vi var hjemme, så vasket vi klær i et par døgn av den grunn, og så dro vi på påskeferie, og siden har jeg egentlig glemt av hele kjolen, helt til nå, da jeg kom på at den selvsagt skulle vært vasket for to måneder siden... oi da!)

Jeg bruker ofte 15 min om morgenen for å lete etter mobil, nøkkel og lommebok. Og jeg må alltid sjekke at månedskort, kredittkort, VISA og SATS er med, for det er de jeg bruker uten å alltid legge de tilbake. Nå har mobil en fått et hårete rosa plastcover, så er den lettere å se. Nøklene mine kastet 4 åringen i synkekummen utenfor trappa. Så jeg har to reserve kniper.

Jeg leter etter den optimale oppbevaringsplass hjemme, hvor barna ikke får tak i ting, samtidig som tingene er lett tilgjengelig for meg.

Jeg er egentlig et ordensmenneske som er opptatt av å ha få, men praktiske møbler og ting. Det er et salig rot hjemme av leker og papirer.

Hvis jeg ikke finner noe, og der det er naturlig å lete etter det så klarer jeg ikke å la være å lete. Men hvis jeg ikke finner noe etter å ha ankommet feks. jobb og jeg antar at det jeg savner er hjemme, så klarer jeg å vente med å lete til jeg kommer hjem. (Dette er også litt avhengig av hva jeg savner og hvor god kontroll jeg tror jeg har på hvor jeg har mistet/lagt det igjen.) Noen fordeler med å være småbarnsmor med full jobb er at det er begrenset hvor mange steder jeg er. (Jobb-tog-hjem-trening er stort sett min verden... Lite overraskelser der.)

Visakortet ditt er nok på tur sammen med overføringskabelen min.

Jeg er helt håpløs ! Har kjøpt en diger lommebok i knalle farger, men finner den aldri når jeg har dårlig tid. Nøklene stikker gubben eller ungene av meg, eller jeg legger dem på et lurt sted som sjelden er så lurt.
Visakortet finner jeg stort sett i ei bukse eller jakkelomme når jeg har tatt det ut av lommeboka for å ikke drasse på den, som jo er svær. Eller under stuebordet fordi jeg har betalt noe på nett.

Jeg er fortsatt litt irritert på meg selv, og mannen ler av meg. Jeg måtte selvsagt fortelle ham at jeg ikke 100% visste hvor kortet mitt var.

Hans løsning når ting blir borte (dvs. han ikke legger dem på plass), er å si at "du har tatt den!" evt. "den er blitt stjålet!"

Jeg husker fortsatt da det "stjålne" kompaktkameraet dukket opp inni en sko han ikke hadde brukt på en stund. Jeg lever for slike stunder.