Hvor mange barn har du/ønsker du deg?

kokosbolle skrev:

Vi har 1 og vil ha flere.

Jeg ønsker meg 3 tilsammen, og vil gjerne at nr 2 skal komme i 2010 (mhm, som om man kan bestemme det 🙄)

Man kan ikke bestemme, men man har lov å håpe.;)

Skremmern skrev:

Men hvordan kan dere med tre barn vite sånt på forhånd, Electronica og Jenny?

Man vet vel aldri, og jeg tror man klarer det meste man vil klare. Men jeg synes ikke det er vanskelig å se at jeg nærmer meg terskelen for hva jeg synes er OK med to barn. Jeg kan vanskelig se for meg at de tingene jeg synes er slitsomt (høyt stressnivå, lite egentid, mye logistikk, lite parfokus) blir bedre med flere barn.

Selv om det ikke var meg du spurte. 🙂

...

Scarlett skrev:

Man vet vel aldri, og jeg tror man klarer det meste man vil klare. Men jeg synes ikke det er vanskelig å se at jeg nærmer meg terskelen for hva jeg synes er OK med to barn. Jeg kan vanskelig se for meg at de tingene jeg synes er slitsomt (høyt stressnivå, lite egentid, mye logistikk, lite parfokus) blir bedre med flere barn.

Selv om det ikke var meg du spurte. 🙂

Mengden arbeid øker naturligvis med hvert barn, men jeg reagerte litt på at grensen på en måte gikk med tre. Får man fire mister man alenetiden, muligheten til et sosialt liv osv. Det synes jeg høres rart ut, for jeg antar at slikt går i bølger. Jeg har bare to barn og ingen alenetid, men vet at dette vil "bedre" seg etterhvert. Jeg antar at aldersforskjellen på barna gjør at alle fire ikke vil sitte oppå foreldrene 24-7.

Skremmern skrev:

Mengden arbeid øker naturligvis med hvert barn, men jeg reagerte litt på at grensen på en måte gikk med tre. Får man fire mister man alenetiden, muligheten til et sosialt liv osv. Det synes jeg høres rart ut, for jeg antar at slikt går i bølger. Jeg har bare to barn og ingen alenetid, men vet at dette vil "bedre" seg etterhvert. Jeg antar at aldersforskjellen på barna gjør at alle fire ikke vil sitte oppå foreldrene 24-7.

Det handler vel om å nå en grense for hva som er "for mye"/"for lite". (For mye mas, arbeid, tidkrevende oppfølgning, for lite alenetid, ro, søvn). Hvis man føler at man balanserer akkurat passe som det er, så skjønner jeg at man ikke vil forrykke akkurat det. For selv om det blir mindre intenst med tiden (det BLIR det, blir det ikke??), så er det jo fortsatt krevende, bare på andre måter. Mer søvn, men også mer skole- og fritidsoppfølging. Mindre bleieskift men mer treningstøyvask. Mindre intenst samvær på ettermiddagen, men også mindre egentid om kvelden, når barna har lagt seg.

Som jeg nevnte øker arbeidsmengeden med hvert barn, men det er også hva man gjør det til, er det ikke? Jeg kommer ikke til å bruke hele min tid på å kjøre unger til og fra fritidsaktiviteter, og da er vi inne på det Mim snakker om. Man skal ikke gjøre alt for barna og nærmest utslette seg selv, og barna må naturligvis hjelpe til hjemme og gjøre sin del av husarbeidet. Nå prøver jeg ikke å påtvinge folk flere barn, men jeg er fast bestemt på at hverdagen blir hva man gjør den til.

Enig, altså. Men jeg tror også det er viktig å faktisk sette fingeren i jorda, og når man kjenner at "her er jeg på det nivået jeg makter å hanskes med" så står det respekt av å handle deretter. Selv er jeg litt sånn at "jamen det fikser vi vel", om det så er litt mer jobb, litt mer reising, litt mer barn, litt flere gjester enn vi hadde tenkt, etc. Og sliter meg ofte ut på det.

Har snart to stk og anntar at jeg er ferdig.. jeg har alltid ønsket meg 3 barn, men kan liksom ikke ha flere fedre å forholde meg til nå..🙄 tror neppe jeg kommer til å stole på noen mann igjen så jeg kommer sikkert aldri til å få lyst å lage flere barn med noen..

Jeg tror helt ærlig at folk har forskjellig kapasitet til ulike ting. Jeg har temmelig stor kapasitet på jobben, jeg har enda større kapasitet til film og musikk (som mange klager over at de ikke får prioritert), noen har abnorm kapasitet til å få lest bøker, uansett hvor travelt det er, andre igjen takler en hel ungeflokk uten å bli det minste stresset. Jeg gjør ikke det siste. Å ha barn er slitsomt for meg. Det er selvsagt verdt det (særlig når man har slike unike, fantastiske barn som vi har ), men det er mye mer arbeid enn jobben.

Det er selvsagt ikke noen universelle svar, og det tror jeg ingen har ment å si heller, men for oss sier fingeren i jorden definitivt at to er bra, og to er nok.

Etter at tredjemann er ute i august en gang håper jeg å få stengt muligheten for fler .

Jeg har alltid ønsket meg mange barn, men tre får være mange nok ettersom jeg hater å være gravid i første trimester (les ekstremkvalm m. m.).

Madam Mim skrev:

Voksentid og oppfølging er nå så ymse. Jeg er ikke av den oppfatning at man skal gjøre alt alt alt på ungenes premisser, kjøre dem overalt, følge dem alle steder eller sitte med dem og gjøre lekser. Det er godt mulig jeg må svelge en kamel mothårs her, men jeg gidder ikke å styre mer enn jeg må. Vi har stor alderforskjell mellom nr 1 og 2, men håper på mye kortere mellom 2 og 3. Jeg har ikke tenkt å kutte ned jobb, slutte å trene eller droppe politisk arbeid. Ei heller har jeg tenkt å gjøre alt for barna mine, og jeg tror kanskje det blir mye styr hvis man legger seg på et for høyt servicenivå i fht ganske store barn. jeg mener at så fort de er store nok bør de hjelpe til hjemme, ha faste plikter og være med på forefallende oppgaver. Man er et team. Skulle jeg ha ytt service overfor 3-4 barn ville det vært uaktuelt å ha så mange. Det ville kanskje vært uaktuelt med noen, dersom de ikke skulle hjepe til.

Jeg tror du av og til forveksler din egen barndom med dagens virkelighet for veldig mange barn og foreldre. Service-nivå? Du bor i Oslo, gjør du ikke? Jeg tipper at din 6-åring skal gå på SFO, og vil bli levert og hentet daglig. Du tok sikkert enten buss til skolen, eller gikk / syklet.

Fritidsaktiviteter - skal barna dine få lov til å drive med det? Tør du slippe 6-åringen din ut alene med fotballskoene i hånda? Eller får hun gå en kilometer for å besøke venner? Neppe. Når man bor i by er det mye å forholde seg til, og man kan ikke bare sende ungene ut selv om vi som vokste opp på landet kunne det, fra lenge før vi begynte på skolen.

Og lekser - mulig skolene varierer, men hos oss og de fleste jeg kjenner FORVENTES det at foreldrene hjelper med leksene. Eksempler på lekser: "Fortell hjemme hva du har lært om hinduismen". Eller leselekser: "Les 5 sider høyt for en voksen". Med kommentar til de voksne: "Leses flere ganger til barnet leser godt". Og så videre.

Det er ikke bare-bare å senke service-nivået uten at det går utover barna. Jeg slipper ikke min 8-åring alene av gårde til fotballtrening. Jeg slipper han ikke hjem alene etter skolen. Jeg gir han ikke plikter i form av "sette på potetene" før vi voksne kommer hjem.

Så resultatet er at vi fortsetter som da ungene gikk i barnehagen. Opp om morgenen, levere unger på SFO, dra på jobb, hente unger på hjemveien - alle kommer inn av døra samtidig. Så skal det lages middag, spises middag, gjøres lekser... jeg kan love deg at tida går! Så kommer altså friditisaktivitetene. Barnas, og våre. Selv om vi har begrenset oss veldig så er det ett eller annet alle ukedager unntatt fredager.

Kanskje når de blir 10 år gamle at de kan ta seg til fotballtrening på egenhånd. Men foreløpig? Niks.

Polyanna skrev:

Det er ellers ikke "servicenivå" som gjør det mer krevende med mange enn med 1/få barn. Det er to ting:

- Hvert barn krever jo et visst minimum av innsats og tid. 2 krever dobbelt så mye av det som 1, 3 krever trippelt, etc. Banalt, men jeg føler for å presisere det likevel. Det er lett å tenke "tar jeg den så tar jeg den å", men det er mye JOBB! For hver enkelt av dem. Bare klesvasken med tre unger og to trenende voksne er formidabel! Og verre blir det når de vokser til. Noe kan de gjøre selv, andre ting MÅ man hjelpe til med. De SKAL følges opp med legetimer, tannlege, kontroller, foreldresamtaler, foreldremøter, lekser. Hver og en. Tre foreldresamtaler i halvåret er seks ganger i året man skal skulke jobb for å dra i møte. Ditto kveldsmøter. Osv. når de begynner på aktiviteter.

- Noen ganger gir det å ha flere stordriftfordeler. Men ofte - når de er små - kan det være tilsvarende ulemper. Det å ALLTID skulle forholde seg til minimum stereo input er vannvitig slitende. Flokkgreiene, liksom.

Jeg er glad for flokken vår, altså. Men jobben skal ikke undervurderes!

Det Polyanna sa.

Det har vært perioder (riktignok ikke kjempelange, men 2-4 uker) hvor jeg har tenkt at det går ikke an å være i full jobb og samtidig følge opp unger. Det er perioder hvor det topper seg med foreldresamtaler, tannlegetimer, legebesøk og alt det andre. I disse periodene sitter vi og planlegger noen dager i slengen, og prøver å få puslespillet til å gå opp: "Hvis jeg tar tassen på den legetimen, så henter du vesla i barnehagen, da rekker jeg akkurat å få tassen ferdig til den bursdagen, og så tar jeg med vesla når jeg leverer han, så rekker du foreldremøtet på skolen". Andre ganger må vi booke om timer fordi det rett og slett ikke lar seg gjøre å få det til.

Nå trener både vi voksne og ungene, og i perioder tenker jeg at vi burde hatt to vaskemaskiner. Det er jo et begrenset antall timer i døgnet hvor vi får vasket klær.

DM skrev:

Jeg har to, jeg ønsker meg tre, men er ferdig.

Akkurat sånn er det for meg også. Kroppen sier stopp, og jeg må lytte til den. Ikke til hjertet som til tider skriker BABY ganske høyt.

Jeg har 3 barn og er ferdig. Tror jeg. Jeg vingler. Mens jeg før vinglet mest mot å få et barn til, så finner jeg meg stadig oftere med å være veldig glad for at jeg ikke har små barn lenger. Jeg er nok ferdig.

Madam Mim skrev:

Voksentid og oppfølging er nå så ymse. Jeg er ikke av den oppfatning at man skal gjøre alt alt alt på ungenes premisser, kjøre dem overalt, følge dem alle steder eller sitte med dem og gjøre lekser. Det er godt mulig jeg må svelge en kamel mothårs her, men jeg gidder ikke å styre mer enn jeg må. Vi har stor alderforskjell mellom nr 1 og 2, men håper på mye kortere mellom 2 og 3. Jeg har ikke tenkt å kutte ned jobb, slutte å trene eller droppe politisk arbeid. Ei heller har jeg tenkt å gjøre alt for barna mine, og jeg tror kanskje det blir mye styr hvis man legger seg på et for høyt servicenivå i fht ganske store barn. jeg mener at så fort de er store nok bør de hjelpe til hjemme, ha faste plikter og være med på forefallende oppgaver. Man er et team. Skulle jeg ha ytt service overfor 3-4 barn ville det vært uaktuelt å ha så mange. Det ville kanskje vært uaktuelt med noen, dersom de ikke skulle hjepe til.

Hvor mye kjøring det blir vil være avhengig av hvordan man bor. Vi har over 4 km til skolen og 15 km til der ungene trener. Det sier seg selv at vi må kjøre. Til skolen og butikken skal ungene få lov til å sykle til etterhvert, når det lovte gang-og sykkelveien kommer i 2011. Per idag må vi sykle/gå 2 km langs en svingete vei hvor det 60 men bilene kommer ofte i 80 og bussen kjører der. De får med andre ord ikke lov til gå/sykle langs den veien alene.

Hvor mye tid man må legge i hvert enkelt barn varierer veldig med barnet. Vår eldste med mange vansker krever mye. Hvor lang tid vi brukte på lekser forstod ikke jeg før mellomste begynte på skolen. Mens eldste må veiledes og dyttes gjennom leksene og krever svært lang tid så kan mellomste gjøre en del av leksene selv. Mye av leksene kreves fra skolen at vi gjør sammen. Likvel ble jeg svært overrasket da vi etter 20 min var ferdige. Samme mengde og type lekse brukte vi flere dager på å komme gjennom med eldstemann. Eldstemann krever enormt mye tid.

Adrienne skrev:

Akkurat sånn er det for meg også. Kroppen sier stopp, og jeg må lytte til den. Ikke til hjertet som til tider skriker BABY ganske høyt.

Der sa du det, Adrienne:)

Vi har to barn nå. Jeg blir mer og mer sikker på at jeg ønsker meg et barn til, men det blir ikke helt enda.

Vi har tre barn og er fornøyd med det. Vi er helt ferdige, og tanken på fire barn er helt utenkelig, så da har vi tatt våre forhåndsregler. 😉

Vi har to barn, og jeg er ferdig. Det kjenner jeg med kropp og sjel, for jeg har tilgang til masse småttiser for tiden. De er enormt godt å sitte og kose med og pludre til, men jeg synes det er utrolig deilig å levere de tilbake når jeg er ferdig. Skal bli tante i august, og det gleder jeg meg til. Mitt første tantebarn!

Har alltid sett for meg to barn og det har vært planen hele veien. Men etter at nr. 2 kom greide ingen av oss å slippe tanken på en nr. 3. Barn er fantastisk og det å kunne være storfamilie lokket veldig. Vi har vudert frem og tilbake i mente, bestemt oss og ombestemt oss. Skjebnen ble vel lei for nå er nr. 3 på vei ... ikke helt planlagt men det føles utolig riktig og deilig.