Kvinner 2013: Dagane flyg

Nokon som såg denne dokumentaren på nrk ?
Link: http://tv.nrk.no/program/mdfp13002313/kvinne-2013-dagane-flyg

Eg såg den på nett-TV i går og kjenner at heile greia provoserte meg litt.
Budskapet var at kvinner i 2013 sliter seg ut og får altfor lite tid med barna. Det blei ymta frampå om at 100% jobb kanskje ikkje var vegen å gå for alle, og at det ikkje var bra for barna at begge foreldra jobbar så mykje. Men etter å ha sett dokumentaren sitt eg igjen med inntrykket av at det ikkje var 100% jobb som var problemet til desse kvinnene. Problemet var heller at dei tok på seg altfor mykje av ansvaret heime. Dei må sette meir krav til både mann og barn! Barn over 4-5 år kan rydde rommet sitt sjølv og hjelpe til med andre ting heime også. Og kvifor er det sånn at det er vi kvinnene som tar hovudansvaret for å koordinere alt og sørge for at alt er på stell?
Utifrå det eg såg i denne dokumentaren var mennene totalt fråverande. Dama med kreft var skilt, men vi høyrte ingenting om kor mykje pappaen hadde ungane?
Og kvinna med tre barn stressa rundt heile kvelden og rydda og styrte før ho fant fram jobb-pc'en klokka 22.30. Kor var mannen?
Det er mulig dette var gjort med vilje sidan dokumentaren skulle handle om kvinner, men det førte i alle fall til at eg sitt igjen med inntrykket om at jobben ikkje nødvendigvis er problemet.

Eg er ikkje forkjemper for at alle kvinner og menn skal jobbe 100%. Faktisk drømmer eg om at både eg og mannen kan jobbe 80% ein periode og nyte livet litt. Men eg veit at det ikkje kjem til å skje sidan den jobben eg har er slik at eg då ville ha jobba 100% for 80% lønn. Dette blei også sagt av ei av dei anonyme kvinnene i filmen.
Men eg syns ikkje det er riktig at vi kvinner skal slite med dårlig samvittighet og føle at vi burde gå ned i stilling når grunnen til tidsklemma rett og slett er at vi fungerer som slave og tjener på heimebane. Første bud må vere at vi må få ein slutt på det!

Vi er et arbeidsfellesskap hjemme hos oss. Alt annet er uaktuelt og urettferdig. Vi hjelper hverandre og deler på alle oppgaver, med unntak av graviditet/tidlig barseltid, der belastningen naturlig har ligget på meg. Ungene hjelper til.

Jeg er veldig tydelig på at jeg må ha tid for meg selv til å gjøre gøye ting og at dersom jeg skal være en morsom kone og mamma, så må det muliggjøres gjennom at det blir frigjort tid og overskudd til det. (Det samme gjelder selvsagt mannen min). Jeg er ikke en rydde-vaske-diske opp-maskin som yter service til 4 mennesker som tror at huset vårt er helpensjonshotell. Jeg er en del av et arbeidsfellesskap.

Sånn er det heime hos oss også. Og eg er så heldig at eg har ein mann som har tatt dette som ei sjølvfølge utan at eg har stilt krav om det. Eg er klar over at alle kvinner ikkje har det slik.
Men mannen min er også flinkare til å sette krav til barna enn eg er. Eg har ein tendens til å gjere barna sine oppgaver dersom dei ikkje er gjort etter 2-3 gangar med masing. Det må eg slutte med!

Vi også deler på omtrent alt av hjemmearbeid, men jeg har fått større og større forståelse for at det finnes endel som ikke har det slik.
Det finnes de som ikke har en mann som gjør så mye hjemme, eller tar den delen i hjemmet som vi forventer og er vant med. Og disse kvinnene, uansett hvor mye vi andre gauker, sliter seg ut og koster samfunnet mye. De får det heller ikke letter når man må lide i stillehet, for det har nesten blitt en skam å bo i et hjem der man ikke deler likt på det meste.

Så for å løfte debatten et hakk videre, så tror jeg man må erkjenne problemet og finne løsninger på nettopp det. Og det tar tid og kreativitet, for inngrodde kjønnsroller er ikke lett å snu over natten. Men jeg har stor sympati med de som står midt oppe i det, og vi som har det bra må heie og hjelpe de som kanskje ikke har det så lett.

Og en løsning på problemet med menn som ikke tar ansvar evnt kvinner som tror at menn ikke kan ha ansvar: lang pappapermisjon slik som i dag. Jeg mener ikke at pappapermen trenger bli enda lenger, men jeg vet at i alle fall for vår familie har det vært med på å hjelpe mannen min til å ta ansvar, det har tvunget meg til å stole på at det ansvaret han tar er godt nok.

Enig i at dokumentaren utelot far i vel stor grad, men for min del var det mye som klang veldig sant.
Kommentaren om "han later som om han ikke våkner i håp om at jeg skal stå opp og fikse det" traff spikern godt for vår del. Det er så mange slike situasjoner i løpet av hver dag. Situasjoner der han alltid venter litt lenge med å reagere - i håp om at jeg gjør noe med det først. Fint om mange ikke kjenner seg igjen i dette - men jeg tipper mange gjør det.

Samme med kommentaren om å være hovedansvarlig. Fint for de som har mann som sjekker klesstatus på barnehagen og tar initiativ til utflukter på egenhånd - men igjen tipper jeg mange kjenner seg igjen i at sånt ikke skjer uten masing.

Jeg er nok ei vanskelig kjerring å ha med å gjøre, for å dele på ting har vært så utrolig selvsagt fra vi ble sammen. Jeg hadde ikke funket sammen med noen tror jeg, som forventet en gammeldags rollefordeling. Men nå stiller vi også ganske likt jobbmessig, tjener likt, og tenker ganske likt om foreldrerollen ikke minst. Vår 'sameksistens' baserer seg ikke på ren ubetinget kjærlighet for å sette det litt på spissen, men innebærer gjensidighet, og da er man enten med eller så er man mot det som foregår.

Mannen har dessuten støttet meg veldig under utdannelsen, og er opptatt av jobben min, og betydningen den har for vår økonomi. Han ser på det som viktig at vi begge jobber 100%, og da blir hverdagen også deretter.

Moia skrev:

Kommentaren om "han later som om han ikke våkner i håp om at jeg skal stå opp og fikse det" traff spikern godt for vår del.

Vi så programmet sammen, mannen og jeg. Da den kommentaren kom, var vi ganske enige om at han i så fall hadde blitt sparket kontant ut av senga.

Knobba: det er nok en del menn som har fått seg en vekker når de har vært i pappapermisjon og sett hvor mye jobb det kan være med barn og hjem. Og som har lært seg å ta ansvar for det som må gjøres.

Har ikke sett programmet men ut fra beskrivelsen i HI kjenner jeg meg veldig godt igjen. Mannen tar det som en selvfølge at jeg fikser, ordner og koordinerer. 3 x pappapermisjon har ikke lært ham noe som helst. Det finnes desverre mange menn som ham, iallefall på bygda.

Jeg synes også vinklingen i programmet var merkelig. Var hun ikke alenemor (så ikke hele programmet)? Det fikk jeg inntrykk av ut fra det jeg så, vi så jo aldri mannen hennes og hele premisset var at hun var alene om alle oppgaver i hjemmet i tillegg til 100% jobb.

Anita72 skrev:

Har ikke sett programmet men ut fra beskrivelsen i HI kjenner jeg meg veldig godt igjen. Mannen tar det som en selvfølge at jeg fikser, ordner og koordinerer. 3 x pappapermisjon har ikke lært ham noe som helst.

Det finnes slike menn i byen også. Det betyr ikke at mannen ikke gjør noen ting som helst i hjemmet. Men pappaperm hos oss betyr mer jobb på meg når jeg kommer hjem fra jobb og at mannen kan fordype seg ekstra i jobblitteratur/ forberede seg til kommende kurs osv. Og jeg vet fra det virkelige liv at jeg ikke er den eneste som har det slik.

Jeg synes også det er flott at det er så mange her som ikke kjenner seg igjen i dette.

Har ikke sett dokumentaren, bare lest tråden.