Om eliteforeldre

Forskningen som henvises til om arbeideklassen er forresten med 58 respondenter.

Balanse skrev:

Der jeg leste var det påpekt at dette med å oppfatte verden som et skummelt og hardt sted man ønsket at barna skulle skjermes fra I en stund var faktisk noe denne elitegruppen og arbeiderklassen hadde til felles, Det var middelklassen, og spesielt akademikerne, som var unntatt dette.

Dette leste jeg også. Det står i denne artikkelen i Aftenposten.

pøbelsara skrev:

Jeg er veldig begeistret for kvalitativ forskning og synes det er bra å få dybdebeskrivelser av ting - men kvalitative studier som denne, er ikke særlig generaliserbare, og skal ikke brukes slik heller. Å trekke slike slutninger, er å dra det ganske langt.

Jeg oppfattet ikke at forskerne dro slutninger, det var nok heller klossete formuleringer fra min side.

Det var artikkelen Tjorven henviser til jeg leste, der hun sa

– Det kan hende, og framstillingen av verden som røff stemmer overens med for eksempel Kari Stefansens forskning på arbeiderklassefamilier, som ofte ønsker å vente lenger med å sende barna i barnehagen enn det middelklassen gjør. Akademikerforeldre jeg har intervjuet er mindre bekymret for at barna deres ikke skal tåle møtet med omverdenen.

– Jeg mener imidlertid det henger sammen med at de ikke opplever verden utenfor familien som like nådeløs som eliteparene jeg nå har intervjuet. Kanskje er dette noe av grunnen til at det norske likestillingsprosjektet ser ut til å ha en særlig appell hos akademiker-middelklassen, sier Aarseth.

Balanse skrev:

Jeg oppfattet ikke at forskerne dro slutninger, det var nok heller klossete formuleringer fra min side.

Det var artikkelen Tjorven henviser til jeg leste, der hun sa

Jeg mente for øvrig ikke at du dro slutninger, heller at journalisten som skrev artikkelen gjorde det.

noen skrev:

Hun har snakket med 13 familier.

Jeg tror det er et begrenset fenomen foreløpig. Men det kan ha en smitteeffekt ut over denne lille gruppen.

Det ble beskrevet et miljø der mange var hjemme på dagtid og barna løp inn og ut hos hverandre, da er det jo et sosialt aspekt ved det også, og det er ikke utenkelig at man faller litt utenfor hvis man jobber på dagtid.

Balanse skrev:

Der jeg leste var det påpekt at dette med å oppfatte verden som et skummelt og hardt sted man ønsket at barna skulle skjermes fra I en stund var faktisk noe denne elitegruppen og arbeiderklassen hadde til felles, Det var middelklassen, og spesielt akademikerne, som var unntatt dette.

Jeg er ikke så veldig overrasket. Jeg tror det handler om verdier og kultur uten at jeg har mulighet til å gå i dybden på det akkurat nå. *må kjøre unger*

Jeg synes dette er veldig interessant forskning. Jeg er ikke så opptatt av akkurat hvor mange dette gjelder, mer utsagnene som kom frem der. Jeg synes det er spennende at disse mødrene ønsker å vie så mye tid til barna sine - jeg er litt der selv. (ikke fordi vi er rike, men fordi vi jobber mindre og forbruker ekstremt lite for å få mer tid med barna). Bare så synd at i de familiene som er beskrevet er kun kvinnen hjemme. Barna har i realiteten kun en helgepappa.

Jeg er veldig opptatt av at feminismen på mange måter har slått feil ut - var det 2 fulltidsansatte stressa foreldre man tenkte var det ideelle familielivet på 70-tallet? Var det ønskelig med barnehage fra ungene er 1 år, samvær med egne barn mellom kl.17 og kl.19, og så jobbing til seint på kveld?

Jeg leste nylig boken "Er jeg fri nå" av Linn Stalsberg. Hun skriver mye om disse temaene. Var det dette vi ønsket oss da vi krevde likestilling? Gjør det oss lykkelige å få jobbe like mye som mannen? Hva om begge jobbet litt mindre? Jeg er for 6 timers arbeidsdag for begge kjønn. Men nå kupper jeg kanskje tråden....😎

Jeg er sikker på at dette er et lite "problem" nå om man skal kalle det noe problem, det dreier seg tross alt bare om familier som velger en ultrakonservativ funksjonsfordeling og som har råd til det. Problemet er at dette kan få normgivende effekt slik at fenomenet brer om seg og at det blir idealet. Og at skoler etc i enkelte deler av spesielt Oslo kan komme til å regne med at det er vanlig igjen med hjemmeværende mødre.

Jeg kjenner noen få her med syv til ti års utdannelse som velger å være hjemme en kort eller lengre periode, og å ha en liten næring på siden. Det er familier hvor en eller begge har jobber med mye reising og 60 timers uker. Andre har behov for å forberede familien på utlandsopphold, de lærer barna engelsk selv. Det er arbeidsgivere som tilbyr Internasjonal skole for at barna skal være forberedt, men foreldre velger offentlig skole og nærmiljøet. Bor i et miljø med tid og ressurser til frivillig arbeid, foreninger, og foreldre stiller som hjelpetrenere.

Ser mange gode grunner i de enkelte familier, men tror ikke vi blir rike fort nok til at det blir trendy. Eller kanskje hvis hjemmeundervisning blir en trend i tillegg til.

Katta skrev:

Jeg er sikker på at dette er et lite "problem" nå om man skal kalle det noe problem, det dreier seg tross alt bare om familier som velger en ultrakonservativ funksjonsfordeling og som har råd til det. Problemet er at dette kan få normgivende effekt slik at fenomenet brer om seg og at det blir idealet. Og at skoler etc i enkelte deler av spesielt Oslo kan komme til å regne med at det er vanlig igjen med hjemmeværende mødre.

Hva skjer med au-pairene i disse områdene da?!

Bluen skrev:

Hva skjer med au-pairene i disse områdene da?!

Slapp av! De har au-pairer. Men i stedet for å hjelpe til med logistikken og arbeidet med barna, hjelper de til i huset, med mat osv.

Vianne Rocher skrev:

Slapp av! De har au-pairer. Men i stedet for å hjelpe til med logistikken og arbeidet med barna, hjelper de til i huset, med mat osv.

Eller de henter og kjører barna til skolen så mødrene kan trene.

millact skrev:

Eller de henter og kjører barna til skolen så mødrene kan trene.

Gjør de? Det har jeg aldri sett.

Jeg tipper de kjører og henter selv (om ungene ikke går, da), nettopp fordi kontakt med skolen og oversikt over oppvekstmiljøet til ungene tydeligvis har et helt spesielt fokus for denne gruppen. De outsourcer ikke det som har med barna å gjøre, selv om det kom frem i den ene artikkelen at de alle hadde hjelp hjemme.
Om hele poenget er å beskytte barna, er jo tilstedeværelse og kjennskap til miljøet barna ferdes i essensielt. Da er det engasjement som teller.

I VG sitt lørdagsmagasin var det ein lang artikkel om dette i helga. Men i tillegg til denne sosiologen hadde dei intervjua ei dame som heiter Tina Moi. Ho holder på å skrive ei bok om såkalte trofèkoner på Oslos beste vestkant (Vinderen). Eg syns VG blanda korta litt her, for eg tenker at trofèkonene er i ei litt anna gruppe enn desse rike kvinnene som ofrar karriere for barna. For trofèkonene dreier det seg vel meir om å ta seg bra ut ved sida av den rike mannen og sørge for at huset ser interiørmessig lekkert ut. På bloggen sin skriv ho:

De bærer sine Birkin-bags som luksuriøse skjold. Her rasler det i Langaard-charms og skinner i brillianter. Plettfrie diamanter på minst to karat som beviser hvor mye de er verdt, hvor høyt de er elsket, hvor mange penger eller elskerinner ektemannen har.

Det trenes og blekes og fikses og fylles.
Trofékoner er ofte vandrepokaler.
Det er survival of the fittest.

Bluen skrev:

Hva skjer med au-pairene i disse områdene da?!

Vianne Rocher skrev:

Slapp av! De har au-pairer. Men i stedet for å hjelpe til med logistikken og arbeidet med barna, hjelper de til i huset, med mat osv.

millact skrev:

Eller de henter og kjører barna til skolen så mødrene kan trene.

De har nok som regel au pairer.

Au pairer kjører ikke bil (om du ikke har en svensk eller lignende og det har nok ikke denne gruppen). Filippinske jenter har ekstremt sjelden førerkort. Derimot går faktisk en del av disse barna i følgegrupper til skolen og når de blir litt eldre så går de alene. Noen kjøres, men denne gruppen av folk er ofte opptatt av å oppdra barna sine sunt, tror jeg. Dermed går de. Kvinnene trener. Gjerne sånn ved 9-tiden har jeg skjønt.

Jeg har flere "kolleger" som har koner som ikke jobber (eller bare jobber litt deltid i interiørbutikk). Ikke fordi mennene tjener så himla godt, men fordi det er mer enn nok til å være hjemme og ta seg av barna i en veldig travel hverdag for både unger og ektemann. Men jeg har aldri hørt om at mennene snakker om at "verden er et skummelt sted for ungene" av den grunn. Det er kanskje ikke mennene som ville uttrykt noe sånt allikevel? Det er jo mennene jeg kjenner.

Og så er det kanskje forskjellige årsaker og grunner til at man er hjemme?

Dette var vel avgrenset til finansmiljøet? Jeg vet ikke så mye om det, men det kan kanskje kanskje veldig macho og ned litt sånn mobbekultur noen steder?

Dette med "farlig verden" og hvem som syns det syns jeg er interessant. Jeg er selv vokst opp i en sentrumsbydel, og jeg ser at de jeg gikk på skole med som har arbeiderklassebakgrunn har i stor grad flyttet ut av byen med omtrent samme grunn: De vil ha tryggere rammer for barna sine. De med akademikerforeldre/middelklassebakgrunn har blitt igjen og syns urbankompetanse er viktig for ungene. Da jeg gikk på Oslo Handelsgym møtte jeg endel fra Oslo Vest som også oppfattet byen som relativt farlig. Men på en måte, og for å generalisere veldig, var kanskje byen (sentrum) farligere for disse gruppene. Barna fra ressurssvake hjem hadde gjengene tettere innpå seg, og vestkantbarna var nok oftere mål for disse gjengene. Akademikerbarna levde i en litt beskyttet boble midt i.

Pelen skrev:

De har nok som regel au pairer.

Au pairer kjører ikke bil (om du ikke har en svensk eller lignende og det har nok ikke denne gruppen). Filippinske jenter har ekstremt sjelden førerkort. Derimot går faktisk en del av disse barna i følgegrupper til skolen og når de blir litt eldre så går de alene. Noen kjøres, men denne gruppen av folk er ofte opptatt av å oppdra barna sine sunt, tror jeg. Dermed går de. Kvinnene trener. Gjerne sånn ved 9-tiden har jeg skjønt.

Kanskje det er SUV'en og gåing til skulen som gjer det lett å skille elitemødrene frå trofèkonene. Må berre ta med eit lite sitat til frå Tina Moi:

Her kjører fruene SUV'er på størrelse med tanks. Med en velpleid hånd på rattet og den andre om mobilen, vrenges doningene opp foran skoleporten og ut velter morgendagens ledere og ledsagersker. Så haster de videre i beige og blondt. Så skremmende i all sin prakt. Så travle i sin lediggang. Desperate etter å dekke over det faktum at de i sin streben etter et misunnelsesverdig liv har outsourcet sin egen stilling til en filippinsk praktikant.

For et trist liv....

Utrolig interessant at du sier det, Tallulah. Broren min og jeg bodde rett ved hverandre, og har barn som er relativt jevngamle. Jeg er akademiker og han håndverker. De flyttet relativt nylig ut av byen nettopp fordi "der kan vi ikke la ungene vokse opp". Riktignok er n=2 i dette tilfelle, men stemmer jo veldig godt med teorien din.

(Og vi bor i en skolekrets hvor innvandrerandelen har sunket vanvittige 13 prosentPOENG på bare 7 år. Det er stappfullt at nettopp akademikere som ikke flytter ut av byen.)