Hva tenker dere om stretching av hull i ører?

Polyanna skrev:

18 år. Etter det hadde jeg nok, om jeg fikk nyss om slike planer, sneket meg til at de kunne fått en titt på min jevnaldrende-med-meg venns slike hull. Om det ikke skulle være avskrekkende i seg selv at en av gamlas venner har slike, så vil kanskje de gammelmannsørehårene han har fått og som for meg gir en helt skrikende og komisk kontrast, gjøre utslaget.

Bra plan!

Jeg har relativt frislipp på ting som går over igjen ganske fort. De får klippe håret som de vil, og snuppa kan bruke bruke sminke (i hvert fall litt). Snuppa har fått pierce øreflippene, men bare som vanlig hull.

Og så holder jeg igjen på varige endringer, og tenker at grensa på det er 18 år og med en sterk oppfordring om å vente enda lenger.

Jeg synes ikke det er noe pent. Jeg så et program fra England der den ene deltakeren valgte å operere hullene sammen som voksen, det ble bedre, men ikke fullkomment det heller. Jeg ville frarådet egne barn til å utvide ørene på grunn av dette.



Man blir så og si øreflippløs resten av livet, noe å tenke på for jenter.

Foreløpig hadde det blitt nei med grunnlag i at de ikke er myndige. Etterpå får de nå gjøre som de vil, men det er ingen trend rundt her. her ser alle ut som de skal på kaffeselskap til tanta Magda, bare at genseren hadde krympet i vask.

Ansiktspiercinger og stretching later til å være et bygdefenomen, det er ikke uvanlig blant min lillebrors jevnaldrende fra det lille stedet jeg kommer fra.

Jeg har klart å nekte vanlige hull i ørene også, de ville ha det, jeg sa nei og så ga de seg med maset. Jeg bruker det som et bevis for meg selv på at man kan nekte hva som helst, bare man er sikker i sin sak.

Poenget er vel at man skal ha i en slik utvider-ring, eventuelt en knapp resten av livet, så hvordan øret blir seende ut om man angrer eller tar ut dingsen er jo litt som "enn om du angrer på tatoveringen og prøver å fjerne den med laser".

Varige endringer er varige endringer. Det er ikke farlig å angre seg heller, men jeg tror veldig mange av de som tar tatoveringer eller utvider ørehull, vet at de ikke kommer til å angre seg.
Jeg kan jo ikke si nå om jeg kommer til å like tatoveringene mine for alltid. Men jeg vet at jeg ikke kommer til å angre på dem. Det handler ikke om hva jeg syns er fint eller hva som er mote. Jeg har aldri gått for "fint" når jeg kler meg og uttrykker meg ellers heller.
Jeg bare vet at anger ikke er noe jeg vil føle i forhold til tatoveringene mine.

Mange har det nok på samme vis med slike øregreier.


De som ikke liker kropskunst spør ofte "Enn hvis du angrer?" eller "Hva når du blir 90?". De som liker kroppskunst tenker på en helt annen måte, så det blir liksom ikke helt relevante spørsmål.

Det er flust av mennesker som tar cover-up tatoveringer for tiden, så at mange angrer seg er tydelig.

Er det bygdefenomen egentlig?

Det var definitivt ikke bygdeungdom jeg var blant da jeg så sånt på "alle og enhver" og det virket nesten uniformert sånt blant ungdommer på konsert i DK.
I bygda her er det veldig lite piercinger, men mye tattis.
Kanskje er det slik at det sprer seg fort og blir veldig påfallende på mindre steder og at det også er mer påfallende fritt for sånt på andre småsteder?

Miley skrev:

Det er flust av mennesker som tar cover-up tatoveringer for tiden, så at mange angrer seg er tydelig.

Jo.jo. Men de angrer vel ikke så veldig på at de tatoverte seg, siden de gjør det engang til? De angre på motivet kanskje?

Og selvsagt er det folk som angrer. Det er folk som angrer på alt.
Men jeg tror de fleste som tar tatovering (etter de har blitt voksen) ikke angrer for at de tatoverte seg.

Nei nei nei - så lenge de bor i mitt hus og er en del av min økonomi så blir det nei, om de så bor hjemme til de er 30 år.

Kirsebær skrev:

Poenget er vel at man skal ha i en slik utvider-ring, eventuelt en knapp resten av livet, så hvordan øret blir seende ut om man angrer eller tar ut dingsen er jo litt som "enn om du angrer på tatoveringen og prøver å fjerne den med laser".

Varige endringer er varige endringer. Det er ikke farlig å angre seg heller, men jeg tror veldig mange av de som tar tatoveringer eller utvider ørehull, vet at de ikke kommer til å angre seg.
Jeg kan jo ikke si nå om jeg kommer til å like tatoveringene mine for alltid. Men jeg vet at jeg ikke kommer til å angre på dem. Det handler ikke om hva jeg syns er fint eller hva som er mote. Jeg har aldri gått for "fint" når jeg kler meg og uttrykker meg ellers heller.
Jeg bare vet at anger ikke er noe jeg vil føle i forhold til tatoveringene mine.

Mange har det nok på samme vis med slike øregreier.


De som ikke liker kropskunst spør ofte "Enn hvis du angrer?" eller "Hva når du blir 90?". De som liker kroppskunst tenker på en helt annen måte, så det blir liksom ikke helt relevante spørsmål.

Jeg angrer vel ikke akkurat, men jeg ser i etterkant at det å ta to hull i ørene var et dumt valg for meg selv. De har ikke gitt annet enn trøbbel. Jeg er ikke særlig forfengelig, men om jeg hadde vært det kunne jeg sikkert vært deprimert over hvordan de ser ut når det blir betent. Hullene mine gror ikke skikkelig og de kan i perioder bli betent selv om det er 20 år siden det har vært øredobber i dem.

Det var frykten for å angre som gjorde at jeg ikke satte hull i nesa som tenåring. Jeg syntes det var kult da.

For noen vil det med streching og kroppskunst være noe som blir en del av ens identitet og som man er glad i livet ut, men jeg tror nok at en del vil angre og allerede i vurderingen legger inn at de kan fikse i etterkant.
Det ligger visst ute reklame for både kirurgi og restylanebehandling for øreflipper ødelagt av plugger.

Jeg syns det er stygt og håper at mine unger ikke gjør det. Etter at de har fylt 18 får de gjøre som de vil, men jeg viser de nok bilder av hvordan det kommer til å se ut. Tatoveringer har jeg allerede et barn som har og det syns jeg er helt greit (over 18). Jeg har selv tatoveringer som jeg Jeg tok for over et halvt liv siden og jeg angrer ikke (selv om jeg sikkert ville valgt et helt annet motiv i dag).

Kirsebær skrev:

Jo.jo. Men de angrer vel ikke så veldig på at de tatoverte seg, siden de gjør det engang til? De angre på motivet kanskje?

Og selvsagt er det folk som angrer. Det er folk som angrer på alt.
Men jeg tror de fleste som tar tatovering (etter de har blitt voksen) ikke angrer for at de tatoverte seg.

Er det noen forskjell i praksis på det å angre på at de tatoverte og å angre på motivet?

Jeg vet ikke hvor mange som angrer på motiv eller tatovering i voksen alder, men det finnes virkelig mange tatoveringer som ikke er pent utført (subjektiv vurdering selvsagt) og med motiver som ikke virker å ha særlig livslangt perspektiv. Nå trenger man ikke angre på sånt heller, men å ønske at det var ugjort tror jeg nok en del mennesker kjenner på uten at det betyr noen stor anger.

Ungene vil få forbud mot denslags så lenge det er mulig. Deretter kommer jeg til å true med at om de gjør noe slikt med ørene skal jeg også gjøre det, så de ser teite ut hver gang vi går ved siden av hverandre.

Jeg synes det stort sett kun ser greit ut på urbefolkning fra Amazonas og deromkring.

Om man angrer på det kommet vel litt an på i hvor stor grad man er litt sånn "trendnisse" som lett kaster seg på det som er moderne og gjerne er overbeviste om at de suger det av eget bryst. Man kan ha tribals man smiler litt av, men verdsetter fordi de var et minne om en periode der dette var det du likte. Eller det kan være et irriterende minne om et moteinnfall du angrer på.

Miley skrev:

Det er flust av mennesker som tar cover-up tatoveringer for tiden, så at mange angrer seg er tydelig.

Å ombestemme seg er ikke det samme som å angre, nødvendigvis.

Jeg syns det er et poeng at det er irreversibelt på et veldig synlig sted. Det er ikke noe min hadde fått lov til før han var myndig, på linje med tatoveringer. Jeg avbefaler store fysiske endringer av utseende som er umulige å gjemme vekk om ønskelig, og som gjør at andre får et spesielt inntrykk av deg. Jeg syns ikke ansikt-, hals- og håndtatoveringer er noe man bør ta heller, før man har landet på den hylla man vil i livet v

Jeg synes personlig at det er veldig lite pent, og de får ikke gjøre noe sånt med ørene sine så lenge de bor hos meg i alle fall. Jeg har hatt elever som har startet med dette mens de har gått i 10. klasse. Jeg later ikke som jeg synes det er en fin ting å gjøre hvis de viser meg det.

Jeg er heldigvis full av stygge arr etter piercinger, så vi skulle nok hatt en prat om temaet kom opp. Ikke at jeg kan forestille meg noen av ungene gå den veien.
Knøtteliten har riktignok lagt sin elsk på tatoveringer (tante har nemlig en veldig fin en!), og jeg er i grunnen der at de får gjøre dom de vil når de er gammel nok. Men jeg vil vite at de har tenkt grundig gjennom det om det er veldig synlige og varige endringer.

Jeg synes det ser forferdelig ut, men viktigst av alt er at det er irreversibelt og ikke noe man enkelt kan skjule om man ønsker slik man f.eks. kan med enkelte tatoveringer. Våre kommer ikke til å få gjøre dette (og heller ikke tatoveringer eller andre former for permanent kroppskunst) så lenge vi bestemmer.

Tror mine barn har blitt såpass avskrekket av sånt når de så hvor ekstrmt ekle onkels ører ble da han fikk betennelse i de 26 mm stor hullene han hadde.