Opptak og karakterer

Nasse skrev:

Universitetet i Oslo har foreslått å ha en nedre grense på karakteren 4 i snitt, og deretter en test/intervjurunde om egnethet. Det er visstnok 20% (?) som skal inn gjennom denne runden, som er et forsøk. Les mer her:

https://www.dagensmedisin.no/artikler/2018/09/17/uio-vil-endre-opptakskriteriene-for-medisinstudiet/

og her:
https://khrono.no/opptak-uio-karakterer/foreslar-opptaksprove-pa-medisin-i-oslo/240677

Men det er jo ikke bare medisin hvor dette er en høyst reell problemstilling (selv om det vel er studiet som gjennomgående har høyest karakterkrav). Og det er jo ikke sånn at det er de samme egenskapene man ser etter i alle utdanninger. Hvor mange slike opptaksprøver skal man måtte ta hvis man ikke er helt sikker på hvor man vil studere?

Appelsin skrev:

Jeg er ikke fullt oppdatert nå lenger, og turnusordningen er i grove trekk avviklet nå (erstattet med LIS1).
Jeg har i hvert fall vært borti en del leger utdannet i litt 'odde' land som Slovakia feks, og jeg må bare innrømme at jeg har stusset på kvaliteten/kompetansen til flere av dem. Før kunne man studere i utlandet via samordna opptak, feks Tyskland og England, der har jeg et mye bedre inntrykk. Men klart, kan være jeg bare er fordomsfull også.

Tror kanskje ikke det dreier seg om fordommer... Hvis jeg ser på de av mine tidligere elever som har blitt leger etter studier i Tsjekkia og Slovakia, må jeg si at jeg aldri i verden ville hatt dem som min lege. Det er elever med snitt nede på 2-tallet, gjerne kombinert med rimelig slett innsats og holdning.

Tjorven skrev:

Men det er jo ikke bare medisin hvor dette er en høyst reell problemstilling (selv om det vel er studiet som gjennomgående har høyest karakterkrav). Og det er jo ikke sånn at det er de samme egenskapene man ser etter i alle utdanninger. Hvor mange slike opptaksprøver skal man måtte ta hvis man ikke er helt sikker på hvor man vil studere?

Utfordringen er, etter mitt syn, ikke hvor mange prøver søkeren må ta, men hvor mange opptaksprøver som skal avholdes og hvor store ressurser det offentlige skal bruke på opptak til høyere utdanning.

Teofelia skrev:

Utfordringen er, etter mitt syn, ikke hvor mange prøver søkeren må ta, men hvor mange opptaksprøver som skal avholdes og hvor store ressurser det offentlige skal bruke på opptak til høyere utdanning.

Enig med deg. Jeg bare tenkte ikke så langt.

Snippa skrev:

Tror kanskje ikke det dreier seg om fordommer... Hvis jeg ser på de av mine tidligere elever som har blitt leger etter studier i Tsjekkia og Slovakia, må jeg si at jeg aldri i verden ville hatt dem som min lege. Det er elever med snitt nede på 2-tallet, gjerne kombinert med rimelig slett innsats og holdning.

En jeg har jobbet med mente jeg måtte ha betalt for mye, da jeg betalte 100 kr for 20 lodd som kostet 5 kr per stk, til inntekt for avdelingens julebord. Jeg forsikret henne om at jeg ikke var bekymret, men hun dro fram kalkulator-appen på mobilen.
Kan få en til å lure Hun studerte i Øst-Europa.

Jaja, jeg jobber uansett tett innpå en annen person som er lur nok, men som ikke klarer å ta avgjørelser/ansvar. Hun har studert i Norge og er praktisktalt udugelig i den jobben hun på besynderlig vis har fått . For meg er det en gåte.

Men når det er sagt tror jeg at å drive med utstrakt testing av unge mennesker i forbindelse med inntak til utdanningsløp som er lange og krevende har lite for seg - håpet er vel at en utvikler seg personlig så vel som faglig i løpet av alle de årene?

Appelsin skrev:

En jeg har jobbet med mente jeg måtte ha betalt for mye, da jeg betalte 100 kr for 20 lodd som kostet 5 kr per stk, til inntekt for avdelingens julebord. Jeg forsikret henne om at jeg ikke var bekymret, men hun dro fram kalkulator-appen på mobilen.
Kan få en til å lure Hun studerte i Øst-Europa.

Jaja, jeg jobber uansett tett innpå en annen person som er lur nok, men som ikke klarer å ta avgjørelser/ansvar. Hun har studert i Norge og er praktisktalt udugelig i den jobben hun på besynderlig vis har fått . For meg er det en gåte.

Men når det er sagt tror jeg at å drive med utstrakt testing av unge mennesker i forbindelse med inntak til utdanningsløp som er lange og krevende har lite for seg - håpet er vel at en utvikler seg personlig så vel som faglig i løpet av alle de årene?

Hehe, legen til sønnen vår var ikke enig i min beregning i hvor mye insulin han trengte å få skrevet ut på resepten sin, og endte med å skrive ut 1/4 av det han trengte for et år. Det å regne om fra enheter til ml, og så over i antall ml i hver pakke ble for vanskelig. Og enda vanskeligere ble det når jeg stod på mitt om hvor mye han trengte, for han kunne jo heller ikke innrømme at han tok feil. (ikke utdannet i Norge nei)

Mens min fastlege er den beste i hele kommunen. Heller ikke utdannet i Norge.

Viktigere enn det at man tar eller gjør feil (det skjer i alle yrker hvor mennesker er involvert), er selvinnsikt og evne til å innrømme og lære av feilene man gjør. Jeg blir mye mer skremt av at f.eks tydelige forskrivingsfeil opprettholdes. SELV etter at beskjed er gitt.

Jeg jobber nokså tett på LIS1 leger. De er ymse, og for min del merker man egentlig ikke hvor de har studert. Noen har studert i Norge og er så høye på seg selv, mens andre er rådyktige. Noen har studert i Polen eller hvor det er og er knallflinke. Andre blir sikkert flinke. 😉

Min avdeling er kjent for å spise turnusleger, men jeg synes de aller fleste virker som de vil lære.

Jeg har en i familien som har studert i Slovakia. Det var knallharde år, og over 50 % av de norske sluttet i løpet av studiet, i hvert fall på det kullet.

Jeg synes karakterer må være ledende generelt, men er litt bekymret for personlighetstrekk - dette bør virkelig også tillegges vekt. Da vi hadde barn på nyfødt intensiv var det en ung lege under opplæring der, han var så lite empatisk at alle vi foreldre baktalte ham unisont. Ufølsomhet er dårlig i kombo med foreldre som står i sitt livs mareritt og barn dør på alle kanter.

Pelle skrev:

Jeg har en i familien som har studert i Slovakia. Det var knallharde år, og over 50 % av de norske sluttet i løpet av studiet, i hvert fall på det kullet.

Jeg synes karakterer må være ledende generelt, men er litt bekymret for personlighetstrekk - dette bør virkelig også tillegges vekt. Da vi hadde barn på nyfødt intensiv var det en ung lege under opplæring der, han var så lite empatisk at alle vi foreldre baktalte ham unisont. Ufølsomhet er dårlig i kombo med foreldre som står i sitt livs mareritt og barn dør på alle kanter.

Men hva slags «personlighet» er det leger bør ha da? Det er jo ikke slik at én persontype passer til alle legeyrker. Jeg tenker at personlighet er viktig for spesialisering, men kanskje ikke i like stor gradfor valg av utdanning. Selvsagt er det viktig med empati om man skal være lege ved prematuravdeligen, og en allmenpraktiker bør jo helst være genuint interessert i folk, mens dette kanskje ikke er like nødvendig for anestesileger og hjernekirurger.

Også tenker jeg at kulturen legestudentene oppdras i, vanligvis er mye viktigere enn hvilken personlighet man er utstyrt med fra starten. Empati og omsorg må og kan læres.

ja, du har sikkert rett. Det bare føles rart å sitte og gråte fordi barnet er mørkeblått pga pustestans og ikke få ETT sympatisk ord eller blikk. "Dette er helt normalt", sa han og gikk da barnet pustet igjen.

Av personlige egenskaper bør de ha en god del sosial kompetanse, og helst litt generell samfunnskunnskap.
De norskstuderende legestudentene jeg har samarbeidet med har nok hatt gode karakterer, men har vært totalt blåst på sosialt samspill og har hatt svært liten peiling på hvordan unge ulik dem selv (skolevinnere, målrettede) har det.

Jeg er enig med Teofelia at jeg ikke helt skjønner hva du ønsker å diskutere: Artikkelen spesielt eller opptak til medisin generelt (eller kanskje opptak generelt?)

Artikkelen hadde ettter min mening en veldig dårlig vinkling som gikk på at det var så synd i vedkommende som måtte bruke penger på å komme inn. Vel, hvis hun "valgte" (jeg ser vi ikke har hele historienb her) å droppe ut av vgs, måtte hun jo ha betalt like mye uansett hvilken utdanning hun skulle inn på.

Teofelia skrev:

Utfordringen er, etter mitt syn, ikke hvor mange prøver søkeren må ta, men hvor mange opptaksprøver som skal avholdes og hvor store ressurser det offentlige skal bruke på opptak til høyere utdanning.

Jeg er enig i at vi ikke kan belaste offentlig økonomi med veldig spesialiserte opptak, men jeg synes godt man kunne ha vektet karakterer mer, kanskje fjernet noen karakterer. Feks så tenker jeg at kroppsøving er en karakter som godt kunne strykes - er ikke dette et fag som kun er der for at eleven skal bruke kroppen sin og bli glad i å trene? (Men det er jo igjen, en litt videre diskusjon enn det som ble lagt opp til i HI)

Pelle skrev:

Jeg synes karakterer må være ledende generelt, men er litt bekymret for personlighetstrekk - dette bør virkelig også tillegges vekt. Da vi hadde barn på nyfødt intensiv var det en ung lege under opplæring der, han var så lite empatisk at alle vi foreldre baktalte ham unisont. Ufølsomhet er dårlig i kombo med foreldre som står i sitt livs mareritt og barn dør på alle kanter.

Så fælt å høre, Pelle Jeg har også hatt en lege som aldri har smilt til meg - man kan bli litt stresset. (Har truffet han senere i andre sammenhenger privat og han smiler ikke da heller, så tror det er generelt)

MEN jeg må si det: Jeg vil mye heller ha en flink lege enn en empatisk en. Det er viktig at de greier å kommunisere, for man kan bli en del forvirret innimellom ...

Jeg tror ikke man vil kunne kalles en flink lege uten å kunne lese mennesker og å sette pasientens symptomer i sammenheng med pasienten som helt menneske.

Jeg tenker at akkurat som skolen også trenger lærere som ikke har seilt gjennom egen skolegang, trenger legeyrket også leger som ikke bare har surfet på en bølge av akademisk og generell vellykkethet. Det gjelder også alle ander yrker der det er viktig å møte mennesker med en grunnleggende respekt og forståelse. Jeg har lest at forskning viser at pasienter som har en lege de opplever SER dem og respekterer dem blir raskere friske. Det samme gjelder for lærere - lærerens positive elevsyn er den aller viktigste komponenten for elevenes faglige utvikling. Så når vi snakker om hvem som er "flinke" og ikke, enten det gjelder legeyrket, læreryrket eller mange andre yrkesr, så er altså den sosiale kompetansen og en grunnleggende toleranse en viktig komponent av den profesjonelle flinkheten.

Ser nå at medisin i Danmark har en kvote med opptaksprøve - den ser rimelig heftig ut, og er nok en prøve som vil kunne avstedkomme en del betalkurs (noen av spørsmålene er logikkspørsmål på ganske høyt nivå), men interessant er at man på den kvoten også kan få godtgjort fulltidsarbeid med pasientkontakt, og det er nøye definert hva det kan og ikke kan være (feks skoleassistent, aupair og coach gjelds ikke). De har også effektivt skrellet vekk forbedring av karakterer, ser det ut til. Dog kan man i kvote 2 få godtgjort særskilt relevante fag.

Appelsin skrev:

Nå for tiden kan nesten hvem som helst studere medisin i utlandet.
Jeg sier ikke mer om dét

Ja, DET er mye mer skremmende. Har flere elever som langt fra var den skarpeste kniven i skuffen, som studerer medisin i utlandet. Jeg vil ikke ha en Bulgarialege...

Når 50% slutter i løpet av studiet, så regner jeg med at det blir en naturlig utsiling av studenter som ikke har forutsetninger for å klare studiet, og at de som fullfører er kvalifiserte til å utøve yrket.

Er det såpass mange? Ja, da føler jeg meg litt tryggere.

Pelle skrev:

Jeg har en i familien som har studert i Slovakia. Det var knallharde år, og over 50 % av de norske sluttet i løpet av studiet, i hvert fall på det kullet.

Jeg tenkte på dette innlegget. Jeg vet ikke hvordan statistikken er generelt. Det er vel naturlig om mange slutter tidlig om det er lavt inntakskrav på et studie som er akademisk krevende.