Skilsmisse-statistikken

Siden skilsmisse-statistikken er så høy som den er, lurer jeg på hvorfor? Er den kanskje bare slik den bør være? Eller burde man strevet lenger og mer for å holde sammen? Hvilke grunner er vektige nok til å skilles? Holder det at "kjærligheten tar slutt", eller burde man leve sammen selv om man ikke elsker lenger, men alikevel fungerer "bra og greit" og prioriterer familiesamhold og barna fremfor "egenrealisering"? Mine foreldre skilte seg da jeg var 13. Min manns foreldre holdt sammen (svigerfar er nå død) selv om de ikke hadde det bra sammen, og det er min mann stolt og glad for at de gjorde. Så hvor går egentlig grensen for å gå fra hverandre? Hvor burde den gå?

I den grad en mener at par skal "jobbe mer for å holde sammen", tror jeg mye av det viktige arbeidet må være før man gifter seg. Ikke bare å tenke seg skikkelig nøye om, for det tror jeg man gjør. Men også å være flinkere til å snakke om hva man forventer av hverandre og ekteskapet, og hva som er realistisk å forvente. Jeg tror mange går inn i parforhold med urealistiske forventninger til seg selv og partneren, og kanskje til "forholdet" som en egen kraft.

Å tvinge folk til å bli værende i ulykkelige ekteskap tror jeg ikke er bra for samfunnet, barna eller dem selv.

Jeg mener, som Dr. Phil sier, at må fortjene seg ut av ekteskapet slik at man når man går vet med seg selv at man virkelig prøvde å få det til å funke. Da snakker jeg ikke om ekteskap hvor det er vold etc. med i bildet, men vanlige ekteskap som involverer barn.

Om og evt. hvem som har skilt seg "for lett" har jeg ikke noe som helst rett til å uttale meg om, synes jeg. Jeg tror det muligens ikke er på den siden av ekteskapet det er så mye "lettvinthet", men heller på den andre siden. Inngåelsen.

Enig med Kie. Jeg er selv skilsmissebarn, men vet hvorfor foreldrene mine skilte seg og kan forstå dem. Jeg tror også at de fleste som skiller seg har gode grunner for å gjøre dette, og at det ikke skal være nødvendig å fortelle alle rundt dem om. Men barn bør få vite at foreldrene har gjort en innsats for å redde ekteskapet.

Som skilt selv er jeg møkk lei av å høre om hvordan "folk skiller seg for lett nå for tiden".

Nei, det var ikke lett. Men det var det eneste valget for å redde meg selv, og dermed moren til barna mine. Ingen jeg kjenner som er skilt har sett på det som en lettvint løsning, ihvertfall ikke de som har barn.

allium skrev:

Som skilt selv er jeg møkk lei av å høre om hvordan "folk skiller seg for lett nå for tiden".

Nei, det var ikke lett. Men det var det eneste valget for å redde meg selv, og dermed moren til barna mine. Ingen jeg kjenner som er skilt har sett på det som en lettvint løsning, ihvertfall ikke de som har barn.

Jeg mente ikke at folk skiller seg for lett. Det er ihvertfall ikke min personlige mening, da jeg har sett både hvor tøft det er å skille seg og hvor tøft det er å "holde ut" i et ulykkelig ekteskap.. Håper ikke du misforsto meg.

Helt generelt så tror jeg det er bedre at skilsmissestatistikken er for høy enn for lav. Å være tvunget av ytre omstendigheter til å bli i et ødeleggende forhold er ikke av det gode.

Ellers er jeg enig med dem som sier at mye arbeid bør legges ned i et forhold FØR man forplikter seg og får barn.

Jeg er skilt.
Det er vel kanskje "for lett" å skille seg i dag, fordi man har en mye høyere grad av forventning til egen lykke enn til familiesamholdet. For meg var det veldig riktig å skille meg, selv om jeg ikke ble slått eller hadde noen "slem" mann. Det at det er aksept for at man kan skille seg av personlige grunner i dag, tror jeg bidrar til høy skilsmissestatistikk. Men er det nødvendigvis galt? For meg var det en uutholdelig tanke at jeg skulle leve i et dårlig forhold resten av livet når jeg ikke engang var 30. Skal man ofre egen lykke for å holde sammen "for barnas skyld"?
På den andre siden tror jeg nok at altfor mange har for rosenrøde tanker om at man skal være forelsket i partneren sin hele livet, og at hvis man møter motgang er det bare å gi opp. Det er naturlig å forelske seg i andre innimellom -man må bare velge å ikke gjøre noe med det, og det er like naturlig at man innimellom synes partneren er utrolig teit. Mange gir nok opp før de har gjort en hederlig innsats for å rette opp eventuelle "feil"!

For å si det litt ufullstendig så tror jeg skilsmissestatistikken er uforholdsmessig høy fordi veldig mange har forventninger til samliv og ekteskap som aldri kan innfris.

Et velfungerende ekteskap krever hardt arbeid gjennom hele livet, og det krever en utrolig evne til å kompromisse og sette seg selv til siden, det krever toleranse, overbærenhet og ikke minst mange tonn med raushet. Rett og slett et stykke hardt, tøft arbeid. Særlig i våre dager hvor det sosiale presset (heldigvis) er ikke-eksisterende.

For å kaste ut min sedvanlige brannfakkel så må jeg bare si at jeg tror mange som ble skilt gjorde et stykke elendig arbeid, og at de ga opp lenge før tiden var inne til å gi opp. (Dette er absolutt ikke rettet til noen av medlemmene her inne, bare min mening generelt).

Kasia skrev:

For å si det litt ufullstendig så tror jeg skilsmissestatistikken er uforholdsmessig høy fordi veldig mange har forventninger til samliv og ekteskap som aldri kan innfris.

Et velfungerende ekteskap krever hardt arbeid gjennom hele livet, og det krever en utrolig evne til å kompromisse og sette seg selv til siden, det krever toleranse, overbærenhet og ikke minst mange tonn med raushet. Rett og slett et stykke hardt, tøft arbeid. Særlig i våre dager hvor det sosiale presset (heldigvis) er ikke-eksisterende.

Det tror jeg også. Jeg giftet meg tidlig og er skilt og gift på nytt. Jeg vil gjøre veldig mye for å ikke bli skilt igjen.

kunstnerspiren skrev:

Jeg mente ikke at folk skiller seg for lett. Det er ihvertfall ikke min personlige mening, da jeg har sett både hvor tøft det er å skille seg og hvor tøft det er å "holde ut" i et ulykkelig ekteskap.. Håper ikke du misforsto meg.

Nei, jeg tolket ikke deg sånn.

Men jeg ventet bare på innleggene som sier det, og håpet å komme dem i forkjøpet.

Kasia skrev:

For å si det litt ufullstendig så tror jeg skilsmissestatistikken er uforholdsmessig høy fordi veldig mange har forventninger til samliv og ekteskap som aldri kan innfris.

Ja. Jeg tror dessuten at veldig mange har forventninger til livet som "aldri" kan innfris. (Jfr. "tidsklemme"-debatten for et par år siden.) Det finnes så utrolig mange muligheter, og mange av oss blir nok klemt mellom alle forventningene vi opplever fra både oss selv og verden rundt. Alle skal liksom (kunne) ha både en interessant karriere, et lykkelig forhold og et passende antall barn, i tillegg til alt det andre. Mange av oss føler dessuten at vi bør (og kanskje også at vi har krav på å få) trene mye, ha mange hobbyer, være aktive på nettet og i virkeligheten, følge opp slekt og familie og en stor venneflokk, følge med i kulturlivet, pusse opp jevnlig og reise på kule ferier. Når det skorter og sliter, så sliter det først på de næreste relasjonene. Jeg tror en del forhold sliter og kanskje går i stykker under urealistiske forventninger, ikke bare til forholdet spesielt, men til hvordan (voksen-)livet egentlig skal arte seg.

Kasia skrev:

For å si det litt ufullstendig så tror jeg skilsmissestatistikken er uforholdsmessig høy fordi veldig mange har forventninger til samliv og ekteskap som aldri kan innfris.

Et velfungerende ekteskap krever hardt arbeid gjennom hele livet, og det krever en utrolig evne til å kompromisse og sette seg selv til siden, det krever toleranse, overbærenhet og ikke minst mange tonn med raushet. Rett og slett et stykke hardt, tøft arbeid. Særlig i våre dager hvor det sosiale presset (heldigvis) er ikke-eksisterende.

Signerer.

Jeg syns forresten mange gifter seg for lett ...

Interessant debatt, men også veldig vanskelig. Jeg har selv opplevd et samlivsbrudd og har to barn. Det er det vanskeligste jeg noen gang har gjort. Kommentarer som at man ikke har prøvd nok er utrolig vanskelig å takle. 🙁

Skilpadda skrev:

Ja. Jeg tror dessuten at veldig mange har forventninger til livet som "aldri" kan innfris. (Jfr. "tidsklemme"-debatten for et par år siden.) Det finnes så utrolig mange muligheter, og mange av oss blir nok klemt mellom alle forventningene vi opplever fra både oss selv og verden rundt. Alle skal liksom (kunne) ha både en interessant karriere, et lykkelig forhold og et passende antall barn, i tillegg til alt det andre. Mange av oss føler dessuten at vi bør (og kanskje også at vi har krav på å få) trene mye, ha mange hobbyer, være aktive på nettet og i virkeligheten, følge opp slekt og familie og en stor venneflokk, følge med i kulturlivet, pusse opp jevnlig og reise på kule ferier. Når det skorter og sliter, så sliter det først på de næreste relasjonene. Jeg tror en del forhold sliter og kanskje går i stykker under urealistiske forventninger, ikke bare til forholdet spesielt, men til hvordan (voksen-)livet egentlig skal arte seg.

Jeg er enig i dette. Det er vanskelig å finne seg selv og tilrette. Jeg strevde litt med dette, men samboeren min strevde mer. Det var vanskelig.

Kasia skrev:

Et velfungerende ekteskap krever hardt arbeid gjennom hele livet, og det krever en utrolig evne til å kompromisse og sette seg selv til siden, det krever toleranse, overbærenhet og ikke minst mange tonn med raushet. Rett og slett et stykke hardt, tøft arbeid. Særlig i våre dager hvor det sosiale presset (heldigvis) er ikke-eksisterende.

Det er naturligvis hardt arbeid! Men det er jo slik at man er TO, og når ikke begge "ser" problemet er det utrolig frustrerende. Det er tøft å skulle dra lasset alene.

nolo skrev:

Ellers er jeg enig med dem som sier at mye arbeid bør legges ned i et forhold FØR man forplikter seg og får barn.

Dette var nok min tabbe. 🙁
Jeg er hjertens enig og vil aldri gjøre samme tabbe igjen. Det er en svært dyrkjøpt erfaring. Jeg visste virkelig ikke hva jeg gikk til og var nok veldig naiv med tanke på hvordan ting skulle bli så bra når man bodde sammen og fikk barn.

Skilpadda skrev:

Ja. Jeg tror dessuten at veldig mange har forventninger til livet som "aldri" kan innfris. (Jfr. "tidsklemme"-debatten for et par år siden.) Det finnes så utrolig mange muligheter, og mange av oss blir nok klemt mellom alle forventningene vi opplever fra både oss selv og verden rundt. Alle skal liksom (kunne) ha både en interessant karriere, et lykkelig forhold og et passende antall barn, i tillegg til alt det andre. Mange av oss føler dessuten at vi bør (og kanskje også at vi har krav på å få) trene mye, ha mange hobbyer, være aktive på nettet og i virkeligheten, følge opp slekt og familie og en stor venneflokk, følge med i kulturlivet, pusse opp jevnlig og reise på kule ferier. Når det skorter og sliter, så sliter det først på de næreste relasjonene. Jeg tror en del forhold sliter og kanskje går i stykker under urealistiske forventninger, ikke bare til forholdet spesielt, men til hvordan (voksen-)livet egentlig skal arte seg.

Her tror jeg mange brenner seg. Jeg tror det er viktig å ha realistiske forventninger til livet (trenger ikke bli kjedelig for det). Jeg er i en vennegjeng der dette til tider er litt slitsomt. Det er liksom ikke måte på hvor mange plasser i verden man skal besøke, middagsgjester man skal ha, gode lønninger man skal få og ikke minst hvor mye trening man skal få tid til og alt det andre du nevner... det er så lett å bli revet med dessverre.. Heldigvis diskuterer vi dette jevnlig.. justerer forventninger og har rett og slett blitt veldig flinke til å si "stopp en halv" og tenke litt over hva det er som er viktig for oss! Hvordan er det VI vil bruke tiden vår.

Kasia skrev:

For å si det litt ufullstendig så tror jeg skilsmissestatistikken er uforholdsmessig høy fordi veldig mange har forventninger til samliv og ekteskap som aldri kan innfris.

Et velfungerende ekteskap krever hardt arbeid gjennom hele livet, og det krever en utrolig evne til å kompromisse og sette seg selv til siden, det krever toleranse, overbærenhet og ikke minst mange tonn med raushet. Rett og slett et stykke hardt, tøft arbeid. Særlig i våre dager hvor det sosiale presset (heldigvis) er ikke-eksisterende.

For å kaste ut min sedvanlige brannfakkel så må jeg bare si at jeg tror mange som ble skilt gjorde et stykke elendig arbeid, og at de ga opp lenge før tiden var inne til å gi opp. (Dette er absolutt ikke rettet til noen av medlemmene her inne, bare min mening generelt).

Men når kjærligheten tar slutt da? Og man rett og slett ikke elsker hverandre...skal man da jobbe på for å leve under samme tak? Det var slik mine svigerforeldre levde sammen. Hardt arbeid og ingen kjærlighet. Men et greit liv som kom ungene til gode, tydeligvis da, når begge sønnene er glad for at de holdt sammen. Selv om kjærligheten de i mellom var en saga blott. Kanskje kjærlighet i seg selv ikke er god nok grunn til å gifte seg fordi den ikke varer?

kunstnerspiren skrev:

Kanskje kjærlighet i seg selv ikke er god nok grunn til å gifte seg fordi den ikke varer?

"Bare" kjærlighet er neppe nok til å basere et ekteskap på, nei. (I alle fall ikke et ekteskap med barn, som man ikke bare kan oppløse og "glemme" hvis man ønsker å avslutte det.) Men ikke fordi "kjærligheten ikke varer", for det kan det jo godt hende den gjør. (Noen ganger varer til og med kjærligheten, men ekteskapet ryker likevel.) Derimot så tror jeg man trenger flere ingredienser enn "bare" kjærlighet. F. eks. en ansvars- og arbeidsfordeling begge kan trives med, og sammenfallende ideer om tids- og pengebruk, noenlunde felles verdisyn og fremtidsplaner, og romslighet og toleranse. Mer praktiske ting, rett og slett, i tillegg til et fundament av vennskap og respekt som kan være der selv i de periodene der den romantiske kjærligheten ikke er på sitt mest blomstrende.

kunstnerspiren skrev:

Men når kjærligheten tar slutt da? Og man rett og slett ikke elsker hverandre...skal man da jobbe på for å leve under samme tak? Det var slik mine svigerforeldre levde sammen. Hardt arbeid og ingen kjærlighet. Men et greit liv som kom ungene til gode, tydeligvis da, når begge sønnene er glad for at de holdt sammen. Selv om kjærligheten de i mellom var en saga blott. Kanskje kjærlighet i seg selv ikke er god nok grunn til å gifte seg fordi den ikke varer?

Siden du spør meg så kan jeg jo svare at jeg tror forestillingen om en evigvarende kjærlighet og forelskelse er en av de tingene mange har store forventninger til, men som sjelden innfris gjennom et helt liv. Jeg har aldri hatt en romantisk drøm om evigvarende lykkelig, kjærlighet - til det er jeg for realistisk og kynisk. Det holder lenge for meg at jeg er glad i mannen min og at han er min aller beste venn. Andre har et annet syn på det, og det respekterer jeg fullt ut.

Jeg mener egentlig ikke noe spesielt om verken dine svigerforeldres eller andres samliv og skilsmisser. Det er ikke fruktbart å diskutere enkelttilfeller og personlige erfaringer når det gjelder sånt. Det jeg skriver er tuftet på mine erfaringer og endel forskning som er gjort på temaet. Det kan ikke tilbakeføres til enkeltmennesker uten at det vil være motargumenter av personlig grad. Det er jo ingen tvil om at flere og flere skiller seg, og at antallet har økt dramatisk de siste årene. Du spurte hvorfor jeg trodde det var sånn, og jeg svarte på det. Om det er bra eller dårlig for enkeltindividene har jeg ingen kunnskap om. Samfunnsmessig så finnes det mange negative konsekvenser. Det positive er selvsagt at alle har muligheten til å komme seg ut av forhold som er ødeleggende for dem.

Fluke skrev:

Jeg syns forresten mange gifter seg for lett ...

Jeg kan ikke egentlig se at det er særlig relevant i forhold til eventuelle problemer rundt samlivsbrudd. Man er jo omtrent like skilt om man ikke var gift før man gikk fra hverandre. Og som Hattifnatten sier så er det flere brudd mellom samboere enn gifte.

Ben "lies, damn lies, and statistics" Murphy

Benmurphy skrev:

Jeg kan ikke egentlig se at det er særlig relevant i forhold til eventuelle problemer rundt samlivsbrudd. Man er jo omtrent like skilt om man ikke var gift før man gikk fra hverandre. Og som Hattifnatten sier så er det flere brudd mellom samboere enn gifte.

Ja, forskjellen ligger vel langt mer i om man har barn eller ikke, enn i om man er gift eller ikke. Kanskje mange "får barn for lett", i den forstand at de ikke har tenkt på og snakket nok omkring livet med barn før de får dem. (Hvis man f.eks. blir overrasket over den beryktede "tidsklemmen", så tror jeg definitivt man har tenkt seg for lite om på forhånd.)